Innsiktsfullt om tysk motstandskamp under andre verdenskrig

I bokas åpningsscene møter vi ekteparet Anna og Otto Quangel som får overlevert en beskjed fra postbudet Eva Kluge om at Lille-Otto, deres eneste sønn, har falt i kamp mot Frankrike. Året er 1940, vi befinner oss i Berlin og andre verdenskrig har så vidt begynt.

Ekteparet Quangel, som i likhet med tyskere flest, så lenge har vært Føreren evig takknemlig for alle fremskritt Tyskland har gjennomgått etter mange harde år med både arbeidsledighet, sult og elendighet, har en stund vært vitne til en utvikling de gremmes over. Det er særlig den påtakelige forskjellsbehandlingen mellom medlemmene av partiet og de vanlige borgerne som opprører dem mest. I tillegg til at jødene behandles så dårlig ... Er ikke jødiske fru Rosenthal et vel så godt menneske som de andre rundt henne?

Quangels er kanskje noen unnselige og ubetydelige mennesker i det store og hele, men inni dem vokser det frem et ønske om å GJØRE noe. Og slik unnfanges idéen om å skrive postkort med kritikk av Hitlers regime, som legges ut i den hensikt å vekke folk opp fra apatien og likegyldigheten. Anna dikterer og Otto skriver, og deretter legges kortene ut i bygninger hvor de vet at det er mange mennesker som kommer og går. Bygninger med advokater og leger for eksempel ...

Lite aner ekteparet at kortene, etter hvert som de blir funnet, nesten utelukkende skaper frykt og angst, og at de aller fleste havner hos Gestapo nær sagt uten å bli ordentlig lest. Kortene skal til slutt koste en enda mer ubetydelig mann livet fordi etterforskeren på Gestapos kontor også er under et sterkt press mht å oppklare saken. Man trenger et offer og det snart! Skjønt kortene fortsetter å strømme på også etter at Enno Kluge, postbudet Eva Kluges udugelige og forstøtte ektemann, er død ...

Interessen rundt postkortskriveren i Gestapos hovedkvarter er økende, og vies en uforholdsmessig stor interesse. Som om en liten mus er i stand til å true en stor elefant, for å sitere forfatteren i hans etterord. Mens jakten på kortskriveren pågår, møter vi flere personer som på en eller annen måte står i forbindelse med ekteparet Quangels - venner, familie, fiender etc. Slik lykkes forfatteren i å tegne et stemningsbilde av Tyskland under andre verdenskrig, som favner atskillig mer enn den voldsomme forakten som stort sett ble det tyske folk som helhet til del både under og etter andre verdenskrig. Det handler om frykt for angiveri, frykt for eget liv, redselen for å si sin mening - og hvor anarki hele tiden truer med å ta overhånd. Den grusomhet som skildres når nazistene hadde internert fanger de ønsket å få noe ut av, er omtrent til å føle på egen kropp, slik Fallada beskriver den. Når egenskaper som dumhet og ondskap er samlet i et menneske, og det er dette mennesket som skal utøve makt over alminnelige mennesker hvis eneste forbrytelser består i et ønske om å bevare sin egen verdighet, da skal det ikke mye fantasti til å tenke at det finnes en skjebne verre enn døden ...

Denne romanen er basert på virkelige hendelser fra andre verdenskrig. Forfatteren fikk innblikk i nazistenes arkiver etter at krigen var slutt, og han gikk motvillig med på å skrive en roman om ekteparet Elise og Otto Hampel, som Quangels het i virkeligheten. Det han presterte var faktisk en perle av en roman! Ja, boka er tykk, men de siste 400 sidene slukte jeg på 2-3 dager. Jeg måtte finne ut hvordan det gikk til slutt! Fallada skriver glitrende, og på en slik måte at jeg ble helt oppslukt av historien. At romanen nå foreligger i en nyoversettelse som visstnok er mer tro mot originalteksten enn den første oversettelsen som ble utgitt i 1954, er fantastisk! I den første utgaven hadde man - slik jeg har forstått det - forsøkt å tone ned de verste brutale beskrivelsene, men disse hører med for å gjøre historien komplett. Den som tror at boka vil gi mer innsikt i krigen som sådan, blir skuffet over å lese denne boka. Derimot handler boka om hvordan nokså alminnelige tyskere levde under krigen, og om at det faktisk var motstand i det tyske folket! I den grad flertallet fulgte Føreren, var dette mest av alt på grunn av frykt og ikke ektefølt lojalitet.

Ut fra en helhetsvurdering av boka har jeg kommet frem til at den fortjener terningkast seks! Boka har nemlig alle kvaliteter som kjennetegner en klassiker; denne boka er interessant langt utover sin tid, den er glitrende skrevet, forfatteren beskriver menneskene i boka med dyp psykologisk innsikt og han har også lykkes i å bygge opp en spenning som gjør at man som leser drives fra skanse til skanse. Jeg vil imidlertid protestere mot at boka skal karakteriseres som krim.

Avslutningsvis ønsker jeg å sitere noen ord fra en bokomtale som sto i Bergens Tidende 30. mai i år:

"Grunnen til at slike skildringer har så stor appell for lesere i dag, er antagelig at situasjonen tvang folk til å vise hva som bodde i dem. Romanen viser også hvordan Hitler-regimet råtnet opp innenfra, fordi det hele tiden belønnet svik og nedrighet, mens det straffet alle tilløp til godhet. Falladas fremstilling samsvarer i så måte med Hannah Arendts berømte formulering om «ondskapens banalitet», som forteller oss at ondskapen aldri kan være sublim (som i «Ringenes Herre»), men at den tvert imot alltid er tarvelig, sneversynt og smålig."

Når en slik perle av en bok graves frem igjen etter så mange år, så lurer jeg på hvor mange andre uoppdagede perler som bare ligger der og venter ... Venter på at et eller annet forlag skal ta sjansen på en nyutgivelse ...

Enig med deg! Det er 20- 25 år siden jeg leste denne boka, men nå fikk jeg sannelig lyst til å lese den om igjen!

Jeg sier også takk! Den skal bestilles omgående!

Boka er en perle!!!! Den bør opp og frem fra mørket!

Denne boka burde noen for lengst ha gitt ut om igjen! Jeg håper i alle fall at flere får øynene opp for denne boka!

Eventuelt kan man kalle det å melke kua for alt det er verdt....

Har sett omtrent halvparten av serien og er ganske så fornøyd. Det er riktignok mange år siden jeg leste boken slik at jeg ikke henger meg opp i alt som er lagt til eller fjernet i filmatiseringen.

Noen av karakterene er kanskje noe overdrevne, men castingen på Jack er strålende. Han er akkurat slik jeg så ham for meg.

Enig. Mr. Darcy er og blir Colin Firth. Sånn er det bare.

Jeg synes nesten alltid at filmen skuffer i forhold til boken. Og det er kanskje ikke så rart. Det vil alltid være en masse detaljer som ikke kommer med - detaljer en selv mener er viktig for handlingen. Og så er det sjelden castingen står i stil til de karakterene en selv har sett for seg mens en leste boken. Filmatiseringen av Stolthet og fordom med Kiera Knightly som Elizabeth Bennet mener jeg er et godt eksempel på det. Hun passer overhodet ikke i rollen (etter min mening...) Mulig hun sørger for godt besøkte kinoer, men jeg tenker bare på "Bend it like Beckham" når jeg ser henne.

Jeg er veldig sikker på at du vil komme til å like "Alle dør alene" av Hans Fallada, Gunn Kari! Rett og slett fordi jeg vet at du liker godt språk og en god historie! Jeg oppdaget for øvrig under lesingen at jeg har en annen bok av samme forfatter stående ulest i bokhyllene mine (en fangst fra et eller annet loppemarked jeg må ha vært på) - "Hva nå, lille mann". Den skal selvsagt leses snart! Og "Den glemte soldat" har jeg liggende på vent som lydbok. ;-)

Denne boka skal jeg lese - okke som! Denne diskusjonstråden overbeviste meg! Og at Granada er ett av stedene hvor bokas handling finner sted, er spennende! Har nettopp vært på rundreise i Spania, hvor Alhambra i Granada hørte med. ;-)

Dette høres spennende ut. Leste Oliver Twist en gang for lenge siden, men det er alt jeg har fått med meg av Dickens. Store forventninger står riktignok å venter på meg i bokhylla.

Jeg tror "kjell-k metoden" passer meg best. Da kan jeg konsentrere meg om de verkene jeg har mest lyst til å lese i denne omgang.

Og da er vi ved kjernen av det hele: det er jo dette vi diskuterer på disse sidene! ;-)

Ja, er de ikke bare fantastisk herlige! Når folk påstår at "Hamsun er jo så tung!", så burde de faktisk forsøke seg på disse bøkene for å få korrigert inntrykket sitt! ;-)

Jeg er jevnt over nokså interessert i hvem forfatteren er. Noen ganger utgjør kunnskaper om forfatteren viktige tolkningsmomenter i forhold til bøkene de har skrevet. Et nærliggende eksempel jeg kommer på i farta er Amalie Skram. Uten kjennskap til hennes spesielle liv - på godt og vondt - ville noen av bøkene hennes rett og slett ikke betydd SÅ mye som de faktisk gjør. Det hun skriver opplever i alle fall jeg mye sterkere nettopp fordi mye er basert på ting hun har erfart gjennom sitt eget levde liv.

Jeg er nok over gjennomsnittet interessert i bøker fra andre kulturer, og jeg synes det er veldig interessant å vite om vedkommende som har skrevet aktuelle bok, fremdeles bor i sitt hjemland, lever i eksil (herunder hvor lenge) osv. Jo lenger tid vedkommende har levd i eksil, jo større er selvsagt faren for at det han/hun skriver om sitt opprinnelige hjemland, kanskje ikke helt samsvarer med virkeligheten i dag (som noen ganger nettopp er nettopp poenget for meg med å lese boka - for å bli opplyst, lære noe osv.). Tidligere var det temmelig eksotisk når f.eks. en asiatisk bok forelå på norsk (bare det ypperste ble oversatt - så det var gjerne kvalitetsbøker også), men i dag spys det ut altfor mange "liksom-ekte" bøker både herfra og derfra. Sånn sett savner jeg flere innvandrere i debattene her på Bokelskere - som kunne bidratt til å nyansere litt om hva som er bra og ikke bra av de bøkene som kommer på markedet!

Akkurat nå er jeg i siste innspurt av en fantastisk bok av Hans Fallada - "Alle dør alene" - og det å vite litt om forfattens bakgrunn og ikke minst når og hvor boka ble skrevet (tysk forfatter som skriver om tysk motstandskamp under andre verdenskrig - boka kom ut rett etter krigen og er nå revitalisert gjennom en nyutgivelse av Dinamo forlag) - er helt essensielt for meg. Dersom jeg f.eks. hadde visst at boka var skrevet av en engelsk forfatter, ville historien ikke ha vært like sterk ... I dette tilfellet er forfatterens egen livshistorie minst like dramatisk som boka.

Så, jo - forfatteren betyr til dels nokså mye for meg!

Det finnes faktisk folk som mener dette, ja! Jeg har selv støtt på folk som f.eks mener at folk som liker opera "bare later som" - for å heve seg over folk flest ... ;-)

Jeg er enig med AnjaE i at du går hardt ut, Cathy. Samtidig hadde jeg veldig sansen for din spissing av problemstillingen, hvor du (slik jeg oppfatter det) elegant har formulert en ironisk vri på det hele. ;-)

Hvis vi aldri kan uttale oss om hva vi mener om bøkene uten at dette blir tatt til inntekt for at "dårlig bok = dårlig leser som liker dårlig bok", så kan disse nettsidene nedlegges prompte.

Hmmmm ... Jeg sto med denne boka i hånda i lunchen i dag, og det var på nære nippet at jeg kjøpte den. Etter å ha lest din omtale, er jeg glad jeg ikke gjorde det. Samtidig har du overbevist meg om at jeg bør lese forfatterens øvrige bøker!

Det femte barnet av Doris Lessing ble jeg rett og slett irritert av. Det begynner å bli en stund siden jeg leste den, men tror jeg fant historien oppramsende og "kald". Og det passet overhodet ikke til temaet. Ser at det er andre bokelskere som likte boken godt, så det er bare nok et bevis på at smaken er delt.

Ellers har jeg tidligere nevnt Balansekunst av Rohinton Mistry. Hvorfor jeg leste den ferdig? Kun fordi jeg ikke evner å legge fra meg noe jeg har påbegynt.