Vakkert-vondt om et far-sønn-forhold

Nikolaj Frobenius (f. 1965) har i årene fra 1986 utgitt en rekke bøker samt skrevet filmmanus til tre filmer (Insomnia, Øyenstikker og En folkefiende). Fra før av har jeg kun lest tre av hans bøker; "Jeg skal vise deg frykten", "Teori og praksis" og "Det aller minste". "Så høyt var du elsket" er basert på forfatterens egne opplevelser i forbindelse med at hans far opplevde å bli mer og mer alderdomssvekket og syk, inntil han døde i mars i år, 94 år gammel. Samtidig er det grunn til å understreke at dette er en roman, en fiksjon, hvor han altså har brukt sine egne opplevelser som bakteppe mens han har skrevet boka. I følge forfatteren var det veldig sårt å skrive denne boka, samtidig som han fullførte den i løpet av rekordtid.

Emil er filmskaper og har et samlivsbrudd bak seg. Han har imidlertid ny kjæreste. En natt blir han oppringt. Faren har fått slag. Dette blir innledningen til en prosess, hvor faren blir stadig dårligere. Men ikke dårlig nok til å få sykehjemsplass. Han har nemlig ikke tilstrekkelig med "poeng" til det. Han er for åndsfrisk, er ikke dement, og dessuten kan han gå på sine egne bein. At han er full av angst og knapt kan sies å fungere, hjelper ikke det minste. Han har ikke nok poeng til å få sykehjemsplass! Foran ham står det nemlig 20 andre pasienter i kø, og det betyr at det må dø anslagsvis 20 pasienter før det er hans tur.

Frobenius harsellerer med byråkratiet rundt eldreomsorgen, uten at boka noen gang blir politisk. Tvert i mot opplevde jeg boka som sår og vakker, brutal og grusom i sin skildring av maktesløsheten og avmaktsfølelsen når man stanger hodet mot en vegg av paragrafer, uten at det er mulig å trenge gjennom. Emil bestemmer seg gang på gang for å være sindig i sitt møte med forvaltningen, men mislykkes igjen og igjen idet sinnet løper av med ham. At faren ikke får sykehjemsplass betyr at Emil må sette sitt eget voksenliv på vent. Det er ganske enkelt ikke plass for at han kan få et liv, fordi oppfølgningen av faren krever alt av ham. Samtidig som dette er en roman om avmakten mot byråkratiet, er det også en roman om det å bli eldre og bli mer og mer hjelpeløs. Og i mellomtiden stiller Emil seg betimelig spørsmålet om hvor syk faren faktisk må bli før det er mulig å få ham inn på et sykehjem ...

Selv om utgangspunktet er litt annerledes i denne boka, minnet den meg sterkt om Ketil Bjørnstads siste bok - "De udødelige". I Bjørnstads bok var det riktignok ikke noe tema at faren skulle på sykehjem. Der var det dessuten sønnen som var lege, mens det i Frobenius´bok var faren som er lege. I begge bøkene er imidlertid noe av grunntonen hvor lite vakkert det faktisk er å bli så gammel at man er avhengig av andre til den minste, lille ting. Når man kanskje for lengst er mett av dage, og egentlig synes det er greit om det hele hadde vært over ...

Denne boka synes jeg er glitrende skrevet! Når jeg vet hva som har inspirert forfatteren til å skrive boka, er jeg full av beundring over hvordan han har bearbeidet stoffet og gjort det til en meget lesverdig roman, som verken er klisjéfylt, banal eller for privat. Ei heller er den for politisk, selv om den er nådeløs i sin kritikk av byrakratiet. Boka er en vakker-vond skildring av forholdet mellom en far og en sønn, som altfor tidlig ble morløs. Da faren tordnet løs på sønnen og spurte ham hvilken nytte han egentlig hadde gjort for seg, mislykket filmskaper som han var idet han laget filmer ingen egentlig ønsket å se, gjorde det vondt. Mads Ousdal er en av mine yndlingsopplesere, og som vanlig gjør han en meget god figur som oppleser! Her blir det terningkast fem!

Surrealisme i nynorsk språkdrakt

I bokas første del introduseres vi for ekteparet Marta og Olai som venter sitt andre barn, etter at de lenge hadde trodd at de kun kom til å få ett barn. Jordmor Anna er tilkalt fordi Marta ventes å føde når som helst. Og så kommer Johannes, den etterlengtede sønnen, til verden! Født inn i en fiskerfamilie, hvor yrkesvalget går i arv uten muligheter for å velge ...

I bokas andre del har det gått mange år. Johannes er blitt en gammel mann, og vi følger ham i hverdagen. Det hander om trivielle hverdagsrutiner som rullingsen og den neste kaffekoppen, om å vende seg til at kona hans nylig har gått bort. Det er aldri de store hendelsene i livet hans - bare de dagligdagse rutinene ...

Så endrer boka karakter. En av hans avdøde venner har kommet for å hente ham, og i en overgangsfase går Johannes rundt og undres over at f.eks. datteren hans, som kommer mot ham på gata, ikke hilser og bare går rett forbi. Hun ser ham ikke. Fordi Johannes er død ... Om det tok litt tid før jeg skjønte dette, tok det definitivt tid før Johannes selv skjønte at han var død. Det er nærliggende å betegne denne delen av boka som temmelig surrealistisk.

Samtidig som denne lille boka egentlig ikke inneholder særlig handling, er det faktisk et helt livsløp som beskrives mellom permene - fra fødsel til død. I begynnelsen må jeg innrømme at alle repetisjonene i teksten var småirriterende og føltes som et paradoks i forhold til den ellers så sparsomme teksten. Og kanskje er ikke Fosses fortellerstil egentlig min greie, selv om jeg opplever språket hans som poetisk og nærmest rytmisk. Stemningene som manes frem er ikke gitt en hvilken som helst forfatter å klare å skape. Like fullt grep ikke denne boka meg på samme måte som "Andvake", og det til tross for at oppleser Jørgen Langhelle leste med all mulig innlevelse i teksten. Noen ganger kan man etterpå lure på om man var i det rette humøret til å lese en såvidt stillestående roman som "Morgon og kveld" tross alt er, men jeg tror ikke at det var dette som ble feil denne gangen. Likevel undres jeg når andre betegner denne boka som noe av det beste de har lest. Mulig dette skyldes at jeg denne gangen hørte på lydbokutgaven i stedet for å lese papirutgaven, og dermed gikk glipp av det intense ved å lese en roman uten punktum - noe som nærmest "tvinger leseren til å lese på innpust, fortløpende og uten stans", for å sitere Dagbladanmeldelsen av 29.08.2000. Jeg gir denne boka terningkast fire.

Filmtittelen er den samme. Jeg har sett filmen og skrevet litt om den på bloggen min:

Madame Bovary

Sorry! Du har helt rett! Boka begynner faktisk på kapittel 2! Jeg slo opp i boka "noe til besvær" av samme forfatter i går - uten å se at det var feil bok. Beklager at jeg var så skråsikker!

Den er grei! Men min bok begynner som sagt på kapittel 1! Og jeg kan skanne disse sidene og sende dem på mail! Du ser jo så snill og grei ut at dette ikke skulle være noe problem! ;-) Nattinatt til deg også

Du skal ha for kreativt forslag! Gvis du er riktig snill og grei skal jeg vurdere å skanne sidene for deg og sende dem pr. mail. ;-) Kan få til det i morgen ettermiddag, jeg. Første kapittel er ikke mange sidene for øvrig ... ;-)

Akkurat SÅ absurd er ikke denne boka! ;-) Min bok har i alle fall kapittel 1 også.

Likte den også veldig godt. Har hørt andre kritisere boken fordi den er bygget opp som en monolog og derfor urealistisk (man forventer en svarstemme fra tid til annen...). Men jeg synes nettopp dette virkemiddelet er noe av bokens styrke. Det gjør at oppmerksomheten er rettet mot kjernen i boken - det er ingen eller få forstyrrende elementer. Facinerende og annerledes.

Fra etterkrigstidens Kristiansund

I denne siste boka i serien om Julie har Julie forlatt Storvik gård og flyttet inn til Kristiansund. Hun maktet ikke lenger å bo i kårboligen på Storvik, hvor hun ble vitne til at Josteins kone, datteren av bygdas stor-nazist under krigen, støter både Dreng-Anders og Astrid ut fra gården, uten å ta hensyn til vilkårene for overtakelse av odelen. Jostein følger heller ikke opp sine forpliktelser overfor henne. I stedet ser hun hvordan alt hun forbant med gården, gradvis slettes ut, og slukes av nabogården Aas, hvor altså den tidligere nazisten Hallgrim Aas holder til. I denne boka følger vi henne fra midten av 1950-årene og sånn ca. tyve år frem i tid.

I Kristiansund livnærer Julie seg til å begynne med av søm. Hun syr klær til fintfolket i byen, og det går ikke lang tid før hennes ry som syerske fører til fast jobb i en av byens manufakturer. I de påfølgende årene lever hun mye godt kun for barna og barnebarna, og det er ikke få ting hun etter hvert må forholde seg til. Blant annet er hennes vakreste sønn Helge homofil. Christer har slått seg opp som skuespiller på Nasjonalteateret i Oslo, og er etter hvert blitt en profilert kjendis som deltar i byens sosietetsliv. Ekteskapet med kona Eva hangler imidlertid, og når skilsmissen er et faktum og Julie får presentert ulike fakta fra begge ektefeller, gjør hun som mødre alltid har gjort - både før og etter hennes tid: hun fester mest lit til sønnens historie.

Datteren Sunniva er overhode ikke tam, og Julie fortviles mang en gang over hennes ymse innfall. I motsetning til moren blåser Sunniva i hva folk vil si, og lever et liv i tråd med egne behov uten å ta hensyn til folkesnakk og sladder.

Etter hvert må Julie sitte og se på at barna både skifter kjærester, gifter seg, skilles og treffer nye ektefeller, mens hun gremmes og skammer seg på Storvik-familiens vegne. Hun skjønner imidlertid tidlig at dersom hun ikke skal miste kontakten med barna, må hun la enkelte temaer ligge. I stedet forsøker hun å være et solid anker for barnebarna når foreldrene ikke er fysisk eller mentalt til stede for dem. Da Helenes mann Ivar, Julies svoger, dør, blir disse to kvinnene svært viktige for hverandre. Og så spørs det om Julie en gang for alle skal få anledning til å tenke kun på sin egne behov? Ulrik, en lege på stedet, og hun har lenge hatt et godt øye til hverandre, men Ulrik er gift med en pleietrengende kvinne ...

Som jeg tidligere har skrevet om disse bøkene, opplevde jeg de to første bøkene - "Julie" og "Som dine dager er" - som meget gode, mens den tredje boka - "Lenker" - var litt nedtur. Dette inntrykket har for så vidt også vedvart gjennom "Fri". Forfatteren har åpenbart hatt som ambisjon å få med mest mulig norgeshistorie i boka, og alle gjentakelsene fra de tidligere bøkene opplevde jeg som unødvendige og litt irriterende. Det blir for mye oppramsing og lite som minner om stor litteratur. Uansett er jeg glad for at jeg har fått øynene opp for Anne Karin Elstads bøker, og gleder meg til å lese flere av disse i tiden som kommer. Denne bokserien om Julie har vært engasjerende å følge, og jeg skjønner at jeg har mye å glede meg til når det gjelder bokserien om folket på Innhaug, hvor handlingen er lagt til 1800-tallet. Denne siste boka i serien om Julie - "Fri" - fortjener terningkast fire, synes jeg. Og det er vemodig å ta farvel med familien Storvik ...

"Lenker" er den tredje av i alt fire bøker om Julie. I "Julie" møtte vi ungjenta Julie som var i ferd med å bli voksen, og som var full av forventninger til livet. I "Som dine dager er" var Julie gift med Jørgen Storvik, og vi fulgte det unge paret i deres første år som nygifte, der de slet med Jørgens foreldre, som ikke ville overlate gården til dem og som lot dem gå nærmest som ubetalte tjenestefolk på gården i årevis.

Det har gått noen år idet handlingen i "Lenker" begynner. Julie og Jørgen har fått sønnene Christer, Jostein og Helge. Etter en ulykke i fjøset noen år tidligere, hvor Julie mistet barnet hun bar på, trodde ingen av dem at de kunne få flere barn. Stor var derfor gleden over at atpåklattene Sunniva og Sven meldte sin ankomst etter hvert.

Jørgens bror Ivar har i mellomtiden vendt tilbake fra Tyskland, hvor han har gått i lære for å bli flinkere på klaveret, og med seg har han sin tyske kone Helene. Ivar er også overbegeistret for Hitler, som har fått Tyskland på fote igjen i løpet av de harde tredveårene med stor arbeidsledighet og utbredt fattigdom. Han har meldt seg inn i NS, selv om han ikke er spesielt interessert i politikk.

Etter at Tyskland har okkupert Norge og blant annet Kristiansund er bombet sønder og sammen, viser det seg at Jørgens barndomskamerat Hallgrim Aas er nazist. Det er også presten Inge, som er gift med Julies søster Johanne. Det er nesten ikke en eneste familie som ikke er berørt av dette på et eller annet vis, og slik splittes mange familier under okkupasjonen. Johanne er bare en blek skygge av seg selv etter noen års ekteskap med Inge, og spørsmålet er om hun tidsnok skjønner at det ikke er liv laga med denne mannen, som ikke bare ødelegger henne, men også barna de har sammen.

Etter et langt liv med mye slit, blir Julie til slutt en bisk og nokså bitter kvinne, som til forveksling ligner sin egen mor der hun maser og kjaser på alt og alle, er livredd for hva bygda skal mene om både det ene og det andre, om "hva folk vil si", som skjuler sine følelser så godt hun kan, som er så prektig at menneskene rundt henne blir provosert og som hele tiden jager barna rundt, gir dem følelsen av aldri å være gode nok.

Anne Karin Elstad beskriver forholdene under krigen - med varemangel og rasjonering, frykt for angiveri, illegal lytting til radiosendingene fra London, svartebørshandel m.m. Vi får også vite hvordan det går med familien Storvik og menneskene rundt dem i de første årene etter krigen, og innvies i oppgjøret med landssvikerne, tyskertøsene og dem som i det hele tatt sto på feil side under krigen. Sånn sett er denne boka interessant i forhold til å belyse forholdene i Norge under de rådende forholdene på den tiden.

Mens jeg har likt de to foregående bøkene pga. dialogene og alt det usagte som har ligget mellom linjene, synes jeg denne tredje boka har sine svakheter. For det første opplevde jeg at det ble vel mange gjentakelser fra de foregående bøkene, som om boka som sådan skulle kunne stå helt på egne bein. For det andre ble det mye oppramsing av fakta om krigen, som jeg tenker at lesere som gjennomgår denne boka kan fra før av. Det var i det hele tatt lite nytt og oppsiktsvekkende om krigen. Og for det tredje synes jeg ting ble for overtydelig, som om leseren må ha det meste inn med tesje. Det som var styrken i "Julie" og i "Som dine dager er", manglet rett og slett i denne tredje boka.

Selv om min begeistring har avtatt en god del i forhold til de to første bøkene, må jeg understreke at jeg aldri har vært i tvil om at jeg også ønsker å lese den siste boka - "Fri". Den er jeg i skrivende stund allerede godt i gang med. I alle fall: det blir terningkast fire på "Lenker".

Så fint å høre om din opplevelse av dette maleriet! Du har helt sikkert rett når det gjelder språket i boka, selv om jeg må innrømme at jeg ble så oppslukt av historien at jeg ikke enset språklige blødmer i det hele tatt. ;-)

Jeg har forresten laget en liten artikkel om Guernika på bloggen min.

La meg prøve:

• Kaffe

• Te

Det funker. Både med bindestrek og med stjerne. Trikset er dobbel linjeavstand. Noen bør kanskje rette opp oppskriften under tekstformateringen?

Uansett: takk Jengeno og Bokoholiker.

Bare hyggelig. Kos deg med bøkene. Du har mye å se frem til.

Under tekstformatering ligger oppskriften for hvordan man lager punktmerkede lister når man skriver innlegg. Men det virker jo ikke! Har til og med kopiert eksempelfeltet fra tekstformateringen, men det eneste som skjer er at alt legger seg på samme linje med annenhvert ord i kursiv. Flere som sliter?

Sorgenfri er til gjengjeld en av de beste, så der har du noe å glede deg til.

Rekkefølgen er forøvrig som følger: Flaggermusmannen, Kakerlakkene, Rødstrupe, Sorgenfri, Marekors, Frelseren, Snømannen, Panserhjerte, Gjenferd...

Rødstrupe er egentlig bok nummer tre i serien. Du hoppet over Kakerlakkene. Av alle bøkene synes jeg den er den dårligste, så du har vel egentlig ikke gått glipp av veldig mye. Bortsett fra kanskje litt kjøtt på beinet i forhold til personen Harry Hole.

Selvbiografisk om flukt fra Vietnam

Kim Thúy (f. 1968) ble født i Saigon i Vietnam, og flyktet sammen med sine foreldre med båt i likhet med mange av sine landsmenn, mens hun fremdeles var et barn. De slo seg ned i Montreal i Canada, og etter dette har forfatteren studert både juss, lingvistikk og oversettelse ved Universitetet i Montreal. "Ru" er Thúy´s debutroman - en roman hun har vunnet en rekke priser for. Og som alltid når jeg kommer over nye bøker fra Asia, og spesielt fra så spennende land som Vietnam, må jeg lese dem. I dette tilfellet var også omslaget på boka så vakkert at dette alene trigget min nysgjerrighet.

I "Ru" forteller forfatteren om sin familiens flukt fra Sør-Vietnam og frem til livet deres i eksil i Canada. Historien er fortalt på en nokså fragmentarisk måte, og ikke kronologisk slik man kanskje kunne forvente. Gjennom små øyeblikksbilder går hun frem og tilbake i historien, som om det er innfallsmetoden og spontaniteten som avgjør hva hun ønsker å fortelle når. Noen ganger var dette litt forvirrende, men mest av alt en temmelig original og spennende fortellerstil da jeg først vennet meg til det. Gjennom de ulike sekvensene får vi innblikk i smerte og angst, fortvilelse og savn, men også humor og glede forbundet ved å være flyktning, leve i eksil i et fremmed land.

"Før båten lettet anker fra bredden på Rach Giá midt på natten, var de fleste av passasjerene bare redde for én ting - kommunistene de flyktet fra. Men i det øyeblikk båten var omgitt og innsirklet av en eneste, ubrutt blå horisont, endret angsten seg til et uhyre med hundre ansikter som skar gjennom bena våre så vi ikke merket nummenheten i muskler som ikke fikk rørt på seg. Vi var stive av angst, stivnet i angst. Vi lukket ikke lenger øynene når vi ble våte av tiss fra spedbarnet med sårskorpene i hodet. Vi holdt oss ikke lenger for nesen når de som satt ved siden av oss kastet opp. Vi var som fastfrosset, fanget mellom skuldrene til én, bena til en annen og angsten hos dem alle. Vi var lammet." (side 13)

Noen av de korte kapitlene følte jeg behov for å lese flere ganger. Mellom de enkle setningene er det så mye smerte, så mye forsakelse og så mye følelser at jeg med min kulturbakgrunn neppe kan forstå alt forfatteren forsøker å formidle, selv om jeg etter fattig evne har forsøkt hardt.

"Politiet hadde ordre om at alle båtene med vietnamesere av kinesisk opprinnelse skulle få lov til å seile "i hemmelighet". Kineserne var kapitalister; det vil si antikommunister i kraft av sin genetiske opprinnelse. Derfor hadde inspektørene rett til å ydmyke dem, ransake dem og konfiskere eiendelene deres til siste stund. Familien min og jeg ble kinesere. Vi påberopte oss mine forfedres gener for å kunne flykte med politiets tause samtykke." (side 52)

Boka er godt skrevet, og vi får innblikk i verdener man ikke ante eksisterte, for å sitere baksideteksten. Enkelte ganger er beskrivelsene så grusomme at jeg nesten sluttet å puste mens jeg leste - andre ganger så vakre at jeg ble sittende og dvele ved teksten. Kim Thúy er virkelig en forfatter jeg gleder meg til å følge videre! Her blir det terningkast fem.

Han var ikke kvalm som lillebror i Whats eating Gilbert Grape - som vel var hans gjennombrudd. Der spiller han en autistisk gutt - en helt fantastisk prestasjon. Har selv vært støttekontakt for en autist og kan ikke forstå at en som ikke har diagnosen kan få det til å bli så troverdig. Så at mannen kan spille er det ingen tvil om.

Det har du sikkert rett i! Jeg skal ta for meg Innhaug-bøkene etterpå! ;-)

Det er jo lov å håpe på vakre Oslo-scener, men jeg er stygt redd for at filmingen i Norge vil begrense seg til snøskred og scooterturer.

Og Leo er grei han, men ikke i alle roller.....