I tillegg til pensumlitteratur ("Selvledelse - menneskelig kapital i det nye arbeidslivet" av bl.a. Thomas Hylland Eriksen og "Situasjonsbestemt ledelse" av Geir Thompson), har jeg kjøpy "Det dyrebare" av Linn Ullmann og "Forbrytelser" av Ferdinand von Schirach. Den sistnevnte hadde jeg aldri hørt om, men så ble jeg oppmerksom på forsiden av boka, der den betegnes som "Mesterstykker". Og da jeg leste på baksiden at denne forfatteren er en av Tysklands fremste forsvarsadvokater, og at denne debutboka er en samling med elleve sjokkerende fortellinger om forbrytelse og straff, basert på hans ene erfaringer fra rettssalen, MÅTTE jeg ha den!

Mente du at Bumerang, Saras nøkkel og Øya var bøker du leste i 2011 og som falt i smak?

I så fall vil du kanskje også like Kate Morton sine bøker (eksempelvis Den glemte hagen) og bøkene til Cecilia Samartin (f.eks. Drømmehjerte).

Jeg holder på med denne boka nå. Har ikke kommet så langt foreløpig, men det tok ikke lang tid før jeg skjønte at jeg hadde en perle i hendene! Dette er en av de bøkene man bør få med seg, ja! Og jeg håper at riktig mange - spesielt etter å ha lest din nydelige omtale - finner frem til denne boka!

Hva med Neal Stephenson sine bøker i barokkserien (Quicksilver, Confusion og The system of the world)? Her er det mye historie, naturvitenskap og filosofi i skjønn forening.

Cryptonomicon av samme forfatter er noe for de med interesse for matte og kodeløsing.

Leser "Hundreåringen som klartret ut gjennom vinduet" for øyeblikket, og tar meg selv ganske ofte i å le høyt. Kanskje ikke den morsomste jeg har lest, men absolutt underholdende.

Egentlig skriver han om tre kjærlighetshistorier; en om sin ungdoms kjærlighet, en om Agnete og en om Janne. Han er heller ikke helt stringent i forhold til om han har oppdratt en eller to jenter - sin egen datter og hennes halvsøster. Uansett oppfattet i alle fall jeg forholdet til Janne som hovedgreia med denne boka, mens det andre kom i tillegg. Noe faller nok på plass når du leser "Imot kunsten", fordi han der bl.a. skriver om datteren, kona som er død, huset på Askøy, skrivingen etc.

Det er for øvrig spennende å lese om hvordan du Tuhamre har oppfattet boka. Det får meg til å tenke mer på hva jeg egentlig har lest. ;-) Jeg skal møte i den ene boksirkelen jeg er medlem av i morgen kveld, og da skal nettopp "Imot naturen" diskuteres.

Jeg har kun fått med meg en kortversjon av boka, men har kjøpt alle tre som til sammen utgjør denne fantastiske historien. Kanskje jeg ikke burde mene så mye om verken det ene eller det andre her før jeg har lest fullversjonen. :-) Men så er musikken så fantastisk at denen alene er vel verdt å få med seg. Og så klarer jeg ikke å styre unna en diskusjon som isolert sett kunne være verdt en diskusjon i seg selv - om det er ok at originalhistorien endres i film, teater og musical? ;-)

Du er selvsagt inne på noe. For meg har imidlertid også musikken som musicalen er basert på, en selvstendig verdi fordi den er så vakker. ;-) Alltid når det skal lages film, teater eller for den saks skyld musical over kjente verker, er det umulig å få med alt. I motsatt fall måtte man ha laget en TV-serie eller lignende. Noen bøker egner seg dårligere til å lage forkortede filmer, teaterstykker o.l. av, og jeg ser også at "Les Miserables"-musicalen (og for den saks skyld også filmene som er laget av dette verket) kun inneholder de mest følelsesladede delene av boka. Men for meg er de delene også de viktigste. ;-)At noen nødvendigvis må tjene penger på å skrive bøker, lage filmer, sette opp teaterstykker eller musicaler, tenker jeg er en forutsetning for at det i det hele tatt blir gjort. Skjønt grådigheten kan selvsagt komme i veien for at det blir stor kunst av det ... ;-)

Hmmmm ... mener du virkelig det? Jeg har sett musicalen mange ganger - både på teater i London og på TV og DVD, og jeg ELSKER stykket! Musikken er noe helt for seg! Musicalen erstatter på ingen måte boka (eller bøkene), men er et supplement og noe annet, tenker jeg. Mon tro om ikke det er svært mange som leser bøkene nettopp fordi de har blitt så bergtatt av musicalen, hvor man bare antydningsvis får en skisse av handlingen? Men som er så rørende at det kan være det samme!

Smertefullt om å elske og ha tapt

I bokas åpningsscene befinner jeg-personen - en eldre mann, forfatteren selv - seg på et nyttårsparty sammen med kjæresten sin. At han er nøyaktig dobbelt så gammel som henne, får vi først vite senere.

"Jeg begynner å bli gammel; jeg kjenner ikke meg selv. Det har alltid tiltrukket meg, dette bildet av alderdommen: den gamle mannen og den unge jenten. Jeg vet ikke hva det minner meg om, en forbrytelse, kanskje, eller om naturen; naturens brutalitet og vold, dens uskyld. Man vet ikke hvem som er den skyldige, han som sitter i stolen, eller hun som sitter over ham, i fanget hans, kledd i en utringet, sort selskapskjole." (side 9)

Mannen er altså 48 år, mens kjæresten hans er 24. Han elsker henne slik han kanskje aldri har elsket noen kvinne tidligere, men forholdet kan selvfølgelig ikke vare. Hun, den yngre kvinnen, vil videre. Han var "bare" en liten digresjon i livet hennes. Riktignok en viktig digresjon, men dog en digresjon ... For hun kunne jo ikke ende der, spille resten av sin ungdom på en mann som ikke akkurat ville bli yngre med årene ...

På tross av at jeg kun har lest en bok av Espedal tidligere ("Imot kunsten"), kan jeg allerede nå si at jeg finner hans fortellerstil lett gjenkjennelig, selv om det lett manende preget i "Imot kunsten" ikke er like sterkt til stede i "Imot naturen". Han springer i tid og for den saks skyld også fra sted til sted, men fullt så forvirrende som jeg opplevde "Imot kunsten", er den likevel ikke. Tidvis hadde jeg litt problemer med å forstå hvorfor han trakk inn nesten hele sitt livs kvinnehistorier i denne lille, tynne boka, men kanskje skyldtes det først og fremst at jeg så veldig gjerne ville vite mer om forholdet mellom ham og hans yngre kvinne, og hva som til slutt førte til bruddet mellom dem. Tidligere har jeg hørt at en del synes man kommer for tett innpå forfatterens privatliv, men den oppfatningen deler ikke jeg. Jeg opplevde tvert i mot at hver gang jeg virkelig begynte å komme tett på ham, støtte jeg som leser på en barriere, hvor de skjønnlitterære beskrivelsene kom litt i veien, samtidig som han jo skriver så vakkert og litterært om den smerte som ligger i å ha elsket og ha tapt. Hvor meningsløst alt blir når den elskede er borte for alltid ... Og kanskje er det nettopp i smerten at stor kjærlighet skapes?

"Det må være noe av det verste med å være ensom: å spise sammen med noen som ikke er der, hver eneste dag." (side 147)

Å være alene i et rom samtidig som man vet at kjæresten befinner seg i en annen del av huset, er noe ganske annet enn virkelig å være alene ...

"Imot naturen" er en vakker og smertefull liten bok, hvor forfatteren forteller om sitt forhold til kjærligheten fra han var en ung mann og frem til i dag, stykkevis og delt og litt frem og tilbake. Det er et svært sympatisk bilde som tegnes av ham, og dette står i dyp kontrast til det bildet som har oppstått av ham som en arrogant mann som nærmest steiler ved tanken på at han kun skulle bli lest av femtiårige kvinner ... Det er nå en gang slik at de fleste storkonsumenter av bøker er kvinner, og jeg tenker at han bør være takknemlig for hver leser han har - uansett kjønn! Uansett - dette lar jeg på ingen måte komme i veien for mitt forhold til hans bøker - like lite som Hamsuns nazisme får meg til å være å lese hans bøker ... uten sammenligning for øvrig, bare så det er sagt! Ekstra morsomt fant jeg selvsagt at Espedal skriver om at han har lest Knausgårds bøker!

"Ja hva skal jeg si om lykken? At jeg ble glad med en gang jeg så henne når vi våknet om morgenen? At jeg gikk hele dagen og gledet meg til at vi skulle legge oss om kvelden? Vi lå ved siden av hverandre i sengen og leste. Vi leste hver våre eksemplarer av Knausgård-bøkene, begynte samtidig og leste parallelt, plutselig la hun ned boken og så på meg; leste du det? spurte hun. Hvordan våger han, det er jo helt utrolig, han er ikke riktig klok, sa hun. Så leste vi videre. Helt til jeg la boken min ned og så på henne; leste du det? spurte jeg. Hvordan våger han, det er jo helt utrolig, han ødelegger seg selv, sa jeg.

Det er nesten ingenting å si om lykken. Den er der i alt vi sier og gjør, og vi vet ikke engang om den." (side 115)

Espedal klarer det kunststykke å skrive om kjærligheten og sorgen uten å bli verken banal, klisjéfylt eller klissete. Og det er vel det som skiller ham fra de fleste andre som har prøvd før. Han er en glitrende forfatter! Her blir det terningkast fem!

Å ja! Boka er fantastisk!

Den versjonen jeg har hørt er ikke radioteaterversjonen, men en opplesning av boka, som var fortkortet. ;-)

Jeg har nettopp begynt på denne boka, og jeg merket med en eneste gang at dette er en kvalitetsbok! Jeg er dessuten spesielt interessert i andre verdenskrig og jødenes historie, for ikke å snakke om Ungarn, som er et land jeg elsker å feriere i. ;-)

Mener du bøker om å bli foreldre eller bøker om å være foreldre?

Hvis det er sistnevnte du tenker på, tror jeg egentlig ingen bok kan forberede en på en slik oppgave. Selv ente jeg opp med Mamma for første gang da jeg ble gravid. Etter å ha lest om hvor utrolig viktig amming er, gikk jeg rett i kjelleren da det viste seg at jeg ikke kunne amme barnet mitt.

Finn ut av ting selv. Spør din mamma eller pappa eller søster eller venninne hvis det er noe du lurer på. Men generelle bøker om generelle situasjoner gir en sjelden noe særlig. Til det er ens egen spesielle situasjon altfor lite generell.

På slutten av 60-tallet i Savannah, USA sammen med Cecelia Rose som nylig har flyttet til sin grandtante etter å ha mistet moren sin. (CeeCee Honeycutts reddende engler av Beth Hoffman)

Vigdis Hjorth, Johan Harstad og Kim Småge, kanskje

Jeg skjønner at du opplevde det slik. For meg gikk imidlertid ikke årstidene i surr. Det var mer vekslingen i tid som kunne gå litt i surr.

En annerledes historie om den evige stad

Simen Ekern er idéhistoriker, forfatter og journalist, og han har tidligere utgitt boka "Berlusconis Italia". Men i stedet for å være oppfølgeren til denne boka, betegner han "Roma" mer som en slags forløper. For mens "Roma" handler om tiden fra 1950-årene og frem til i dag, med hovedvekt på ting som skjedde på 1970-tallet, handler "Berlusconis Italia" om tiden fra midten av 1990-årene og frem til utgivelsen av boka i 2006.

"Roma" inneholder en blanding av reiseskildringer og et politisk essay. Som Ekern uttalte i et intervju med Klassekampen 29. august 2011:

" ... skal man skrive om Romas skjønnhet, må man også skrive om de mørke sidene. Det moderne Roma har ei ganske blodig og konfliktfylt fortid. Og det politiske livet i byen er fremdeles preget av si nære fortid."

Mange grove forbrytelser begått i det politiske liv i årenes løp, fremstår fremdeles som mysterier, uoppklarte som mange av dem er. Blant annet inneholder boka et intervju med den aldrende politikeren Giuli Andreotti, som har rukket å bli 92 år. Ikke uten grunn betegnes han som "mørkets fyrste", fordi han har vært mistenkt for så mye, men har sluppet unna det meste. Det Andreotti har forstått, og som gjorde ham til en særdeles vellykket og inflytelsesrik politiker, er viktigheten av å være inne med Vatikanet og kirken for øvrig. Ekern har uttalt at han er "en av dem som virkelig har skjønt at for å styre Roma så må man balansere politisk makt med religiøs makt". Vatikanet har vært innblandet i mange skandaler opp gjennom historien - i så vel sexskandaler som finansielle skandaler. At kirken har lukket øynene for hvor pengene kom fra, og endog har bidratt til hvitvasking av dem, er ingen hemmelighet. Men bare så det er sagt: Mor Theresa var ikke særlig opptatt av hvor pengene kom fra, hun heller. Penger var penger - dvs. midler til å utføre mye bra, tross alt. Like fullt er det grunn til bekymring at Vatikanet angivelig har forbindelser inn i Italias mafia.

Aller mest fascinerende fant jeg historien om Røde Brigader og kidnappingen og til slutt drapet på politikeren Aldo Moro. Det har lykkes Ekern å få til et intervju med en av bakmennene, Valerio Morucci. Det har i årevis vært spektulert på at Røde Brigader samarbeidet med andre terrorister, og konspirasjonsteoriene som har versert gjennom flere ti-år, er utallige. Morucci insisterer på at medlemmene av denne organisasjonen opererte på egen hånd. Men det er mange pussigheter i historien som gjør at man nok må konkludere med at den fulle og hele sannheten fremdeles ikke er kommet frem.

For øvrig må jeg nevne at Fellinis filmer, og i særdeleshet La Dolce Vita, er viet plass i boka. Det søte liv står i dyp kontrast til den utvikling som har funnet sted i Roma i årene etter 1950-tallet. Eller gjør det det? Kjendiseriet og paparazzi-tendensene som nettopp oppsto i glamour-gaten via Veneto er i alle fall fascinerende lesning, og den fikk meg til å ville se filmen igjen. Og satt i et historisk perspektiv er filmen absolutt interessant, selv om tiden nok har løpt fra den!

Og når det hele ender med at fascismen, som ble forbudt ved lov i Italia etter andre verdenskrig, på ingen måte er død, så stiller jeg spørsmål ved om det egentlig er noen grunn til optimisme når det kommer til stykket. Roma - "den evige stad" - som jeg fra før av fortrinnsvis kjenner som en perle av en turistby med mange gamle bygningsklenodier, varme sommerkvelder, romantisk stemning og god mat - blir aldri den samme etter at jeg har lest denne boka. Likevel - eller på tross av dette - får jeg lyst til å kaste meg rundt og bestille en ny tur til denne fantastiske byen. Som Ekern skriver avslutningsvis i bokas forord: "I alle fall har jeg skrevet en bok jeg ville lese, men ikke fant, da jeg kom hit første gang." Nettopp!

Jeg opplevde "Roma" som den reneste page-turner! Simen Ekern er dyktig på å formidle kompliserte historiske sammenhenger, og han har åpenbart brukt mye tid på å granske ulike kilder. Dette vitner ikke minst et rikholdig noteverk og en flere siders litteraturliste på. Alltid når sakprosa-tekster og forsøksvise skjønnlitterære virkemidler blandes, kan det av og til halte litt. Like fullt synes jeg Ekern har lykkes godt i å få til en flyt i teksten som fengslet meg fra begynnelse til slutt. Her blir det terningkast fem!

Har sett de syv første episodene av sesong 1 nå og liker den ganske godt. Men som (nesten) alltid likte jeg boka bedre. En ting jeg irriterer meg over i serien er at de sexifiserer altfor mange scener. Eksempelvis når Lord Balish forteller om sin historie med Catelyn og Ned Stark med to stønnende horer i bakgrunnen. Unødvendig. Og litt billig.

Synd at du ikke synes Martin klarer å holde nivået oppe utover i serien. Men det vil vel alltid være noen transportetapper i slike lange bokserier. Det hadde jo eksempelvis Harry Potter også.