Det er ikke akkurat likegyldighet som har bragt verden fremover ...

Denne lille boka inneholder en rundt 30 siders pamflett som utkom i Frankrike i oktober 2010 under tittelen "Indignez-vous!" Oversatt til norsk skulle det bety noe sånn som "Bli indignert!" Det første opplaget utgjorde 6000 eksemplarer, men så eksploderte salget. Bare i fransktalende land har den solgt i over 2 millioner eksemplarer og tallet kan dobles når man tar med verden for øvrig. Pamfletten er foreløpig oversatt til 30 språk, og det er mer enn antydet at den har vært avgjørende for opprøret i mange arabiske land i løpet av det året som har gått. Libya, Syria, Egypt ... bare for å nevne noen av dem.

Den norske utgaven, som er utgitt av Arneberg forlag, inneholder innledningsvis en presentasjon av forfatteren, forord av Anders Heger og Vigdis Hjorth samt et etterord av Bernt Hagtvedt - i tillegg til selve pamfletten.

Først litt om forfatteren, som man for øvrig kan lese om på Wikipedia.

Stéphane Hessel ble født i 1917 i Berlin. Han er jøde og da andre verdenskrig brøt ut, bodde han og familien i Paris. Familien unnslapp ikke nazi-Tysklands jødeforfølgelse, men det som skiller Hessels historie fra så mange andres, er at han klarte å rømme - flere ganger. "Da jeg fikk livet tilbake, måtte jeg bruke det til noe", skriver forfatteren i sine memoarer. Etter krigen jobbet han ved FN, og da spesielt med Menneskerettighetserklæringen. På side 35 sier han følgende:

"Den universelle menneskerettighetserklæringen står i gjeld til den universelle avskyen for nazismen og totalitarismen - og takket være vår deltakelse ble den også preget av motstandsbevegelsens ånd. Jeg hadde en følelse av at vi måtte handle raskt og ikke la oss lure av hykleriet i seierherrenes erklærte tilslutning til verdier som ikke alle hadde til hensikt å gå lojalt inn for, men som vi prøvde å tvinge på dem."

Det handlet den gang som nå om å forfekte noen idealer, å ha noe å tro på i en verden som en periode hadde gått fullstendig av skaftet og foretatt de mest gruoppvekkende ting. Det som imidlertid har preget verden etter hvert som den materielle velstand har økt, er likegyldighet.

"Den verste av alle holdninger er likegyldigheten, det å si: "Jeg kan ikke gjøre noe med det, jeg klarer meg som best jeg kan." Den som oppfører seg slik, mister en av de vesentlige bestanddelene som utgjør det menneskelige. En av de uomgjengelig nødvendige bestanddelene, nemlig evnen til å bli sint og det engasjementet som følger denne evnen." (side 33)

Anders Heger skriver om det samme i sin del av forordet:

"Denne lille boka trekker spennet fra et annet av Europas skjebneøyeblikk - den annen verdenskrig - til samfunnspolitiske spørsmål i en annen tid, i en annen politisk virkelighet.: Palestinaspørsmålet. Menneskerettighetene. Velferdsstaten. Kampen mot nazismen og hverdagens små og store spørsmål et par generasjoner senere er bundet sammen via en enkelt manns livsskjebne. To ytterpunkter i det samme livet: En ung frihetskjemper og en eldgammel diplomat. Felles er et brennende engasjement - og en klippefast tro på at det spiller en rolle hva vi mener. Det har betydning hva vi gjør. For det er vår tid som er viktig - alltid. Det er her og nå som gjelder.

Det er dette som er så lett å glemme - i et liv som består av hverdager, av få eller ingen heroiske øyeblikk, av alt det alminnelige og tilsynelatende uviktige. Vi blir gående og tro at de store kampene tilhører andre mennesker, andre steder, andre tider. Derfor kan vi komme til å tro at det egentlig ikke så viktig hva vi gjør.

Men det er vi som bebor historien.

Det er vårt engasjement og våre handlinger som skal avgjøre hvordan morgendagen skal se ut." (side 12)

Hessel har for øvrig engasjert seg sterkt i Palestinaspørsmålet, og er skuffet over jødenes innsats i den sammenheng. Som han sier:

"At jøder selv kan begå krigsforbrytelser, er ikke til å holde ut. Dessverre inneholder historien få eksempler på folk som lærer noe av sin egen historie." (side 38)

Helt til slutt ønsker jeg å sitere følgende fra Bernt Hagtvedts etterord:

"En 93 år gammel fransk motstandsmann skriver en pamflett på 29 sider. Den er ikke spesielt glitrende skrevet. Innholdet er sentrert rundt argumenter, selv om tonen er båret oppe av en moralsk patos som er sjelden å høre i det samtidens mer kyniske Europa. Hessel tar et moralsk oppgjør med elitenes politiske og finansielle maktarroganse. Han angriper sosial og kulturell ulikhet, og han freser mot politisk likegyldighet. Han gjør det under henvisning til den franske motstandsbevegelsens holdninger i kampen mot nazistene. Alt dette har vi hørt før. Eller har vi? So what?" (side 49)

Selvsagt spiller det en rolle! Som Hessel skriver: "Du må først bli forbannet. Det fører nemlig til noe svært viktig: Engasjement!" De fleste mennesker er imidlertid ikke engasjerte. De er numne og nokså likegyldige til verdensbegivenheter som ruller inn over TV-skjermene i beste Dagsrevy-tid. Det er som om engasjement og for den saks skyld ekte begeistring har gått av moten, som om det å bli sint er en primitiv følelsesreaksjon som helst skal fortrenges. Denne lille boka er utgitt etter 22. juli 2011, og mon tro om det måtte en slik dramatisk begivenhet til for at Hessels pamflett skulle få relevans i den lille boblen Norge tross alt er i det store verdensbildet?

Denne beskjedne lille boka lå under mitt juletre i året som gikk, og to måneder tilbake ante jeg ikke en gang om bokas eksistens - ikke før bl.a. Arks bokhandel på Karl Johan hadde nesten en hel vegg med denne boka rett etter nyttår. Jeg hadde nok uansett oppdaget den til slutt, men takker samtidig for at et engasjert menneske tenkte på nettopp meg da hun kom over denne spennende lille boka! Her blir det terningkast fem!

Jeg leser "Verden av i går" av Stefan Zweig. Det er en bok som krever å bli lest langsomt, så jeg tror ikke jeg skal ha så mange parallelle bokløp som jeg pleier mens jeg leser den. Men jeg "må" også ha en lydbok gående (for å "multitaske" mens jeg gjør andre ting), og jeg begynte på "Alarm - Tanker om en kultur i krise" av Hanne Nabintu Herland tidligere i dag. Dette er en bok jeg har hatt litt fordommer mot, men som jeg tok med meg hjem etter siste bibliotekbesøk. Tenkte at jeg måtte gi henne en sjanse. Og så er den faktisk så tankevekkende, så velfundert, så egnet for egen refleksjon ... For øvrig leser jeg også pensum for tiden. Tar en kurs på BI og har planer om å komme gjennom boka "Selvledelse - menneskelig kapital i det nye arbeidslivet" av Thomas Hylland Eriksen, Thomas Gad m.fl.

;-) Jeg er på en evig jakt etter bokskatter - over alt - og da dukker det opp mye rart. Jeg er ofte innom bokhandlere - "må" se om det er noe der som er interessant ... ;-) Men jeg låner også en god del på biblioteket - ikke minst etter å ha blitt inspirert her på Bokelskere.

Islands svar på Isabel Allende?

Det var rene tilfeldigheter som førte til at jeg ble oppmerksom på denne boka og endte opp med å foreslå den for en av mine boksirkler. Særlig opplysningen om at forfatteren tidligere er blitt nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, fremkalte min nysgjerrighet. Nå var det riktignok for en helt annen bok - "Karitas, uten tittel" - i 2006, mens herværende bok utkom i 2004, og opprinnelig het "Måkelatter" da den utkom på norsk i 2010. Hvorfor tittelen ble endret til "Jeg er Freyja" i forbindelse med utgivelsen av pocketutgaven, vet jeg ikke, men jeg har en mistanke om at det kan ha sammenheng med at boka er filmatisert under denne tittelen.

Kristín Marja Baldursdóttir er for øvrig islandsk og ble født i 1949. Så vidt jeg vet har hun kun utgitt fire bøker. I 2011 mottok hun Jónas Hallgrimssons Award, en pris som hvert år gis til en viktig islandsk forfatter. I begrunnelsen for tildelingen heter det at "Kristín Marja's subject matter is the reality of Icelandic women. She illuminates the life and work, dreams and longings of women."

Handlingen i boka finner sted i en liten islandsk fiskelandsby i 1950-årene, og det er betraktninger gjort av den 12 år gamle jenta Agga som formidles. Agga har livlig fantasi og trekker sine helt egne slutninger av ting hun opplever. Da tanten Freyja kommer hjem etter mange år i Amerika, settes det meste av det Agga har vært vant til, på hodet. Fordi det ikke er enkelt å skaffe seg et husvære på Island, tvinges familien til å ta imot denne spesielle kvinnen, selv om de egentlig ikke har plass. Verst går det ut over Agga som heretter må sove på en campingseng. Kanskje ikke så rart at hun fra første stund misliker Freyja og har henne mistenkt for å være en ond heks?

Freyja har åpenbart det de fleste kvinner i den lille fiskelandsbyen mangler. Ikke bare er hun gudsbenådet vakker, med et hulderhår som rekker henne langt ned til midjen, men hun er så smal rundt livet at de fleste - både kvinner og menn - gisper når de får se henne. Med seg fra Amerika har hun mengder med kofferter fulle av vakre kjoler, som hun deler ut til de eventyrlystne kvinnene i familien. Hennes nærvær forrykker i grunnen det meste på stedet, og mest av alt må Agga tåle å bli vitne til at de fleste forguder Freyja. Selv føler hun at denne tanten er så kald, så kald, og at hun har mye å skjule. Hvorfor spiser hun nesten mindre enn katten for eksempel? Agga finner snart ut av hemmelighetene til Freyja, der hun nattestid glupsker i seg mengder med mat, for så å spy det hele opp igjen ...

Agga har en finger med i spillet på det meste som skjer, også når romansen mellom Freyja og Bjørn Theodor seiler opp. Mens Bjørn Theodor er sjenert, er Freyja stolt - så det er helt klart at de trenger litt drahjelp fra 12 åringen! Parallelt følger vi familiens kvinner som rivaliserer seg i mellom. Oppe i alt dette forsøker Aggas morfar, som jobber på tråler og som bare er hjemme innimellom, å distansere seg fra alt ståket rundt kvinnene han er omgitt av, enten han vil eller ikke. Etter hvert skal imidlertid familiesamholdet bli satt på kraftige prøver, og til slutt skal en spesiell hendelse binde dem sammen for alltid ...

Jeg ser at boka er betegnet som en kriminalroman bl.a. i Bokklubbens presentasjon av den. Det synes jeg er å ta litt hardt i, selv om det absolutt forekommer mord i boka. Først og fremst er dette en meget fornøyelig bok full av humor og situasjonskomikk, alt sett gjennom et barns øyne. Personlig synes jeg at språket antok litt vel svulstige former noen ganger, så kanskje er det ikke så rart at det på smussomslaget er et sitat om at forfatteren er Islands svar på Isabel Allende? Uansett - boka er svært lesverdig, selv om handlingen tidvis var noe stillestående og uten det helt store drivet. Forfatteren er imidlertid glitrende når hun beskriver enkelte av scenene som oppstår rundt Freyja, en kvinne som nekter å gi etter for smålige konvensjoner eller det man på godt norsk kaller Janteloven. Ved vurderingen av terningkast ender jeg her med en firer. Og så gleder jeg meg til å se filmen når den kommer!

Denne boken irriterte meg. Temaet er jo så spennende! Men det hjelper lite når boken er så dårlig skrevet. Den siste halvdelen av boken (da det egentlig begynner å bli interessant) var bare en oppramsing av hendelser. Hadde forfatteren dårlig tid?

Denne boka avbrøt jeg etter to CD´er. Da innså jeg at jeg aldri kom til å engasjere meg i dronning Mauds kjoler og etikette eller mangel på sådan ved det kongelige norske slott ...

Herlig! Og det er nærliggende å spørre: når skal forlagsbransjen oppdage disse perlene av noen bøker, og utgi dem på nytt?

Så morsomt! Stefan Zweig skriver bare trerningkast seks-bøker, synes jeg. ;-) Du har mye å glede deg til!

Ja, denne MÅ du lese! Viktig bok om et meget alvorlig tema!

Man trenger da ikke å gå til Barbara Cartland eller Victoria Holt for å finne tåredryppende kjærlighetshistorier. Her er noen nydelige bøker - helt fri for rosa cover og whiplashdamer:

• Den tidsreisendes kvinne/Audrey Niffenegger
• Jane Eyre/Charlotte Brontë
• Den vidunderlige kjærlighetens historie/Carl-Johan Vallgren
• Stormfulle Høyder/Emily Brontë

Bare husk å opprettholde væskebalansen.