Bokelskere.no

Morsomt at du tar opp denne problemstillingen! Jeg har hatt bokmål som hovedmål i all min tid, og snakker også selv bokmål/østlandsk. Da jeg ble påtvunget nynorsk på videregående, hatet jeg det - i likhet med nesten alle andre med bokmål som hovedmål. Jeg tror det hadde å gjøre med at den nynorsken vi lærte, virket så oppkonstruert. Det er jo ingen som prater slik ...

I dag elsker jeg nynorske bøker! Jeg synes faktisk at skjønnlitteratur blir ekstra poetisk nettopp når de er skrevet på nynorsk. Ta f.eks Carl Frode Tiller, som får bøkene sine "oversatt" til nynorsk før utgivelsene. Edvard Hoems bøker er nydelige. Likeså Frode Gryttens. Og når utenlandsk litteratur også blir oversatt til nynorsk, tror jeg det sier en del om nynorskens renessanse i dag. Anna Gavaldas bøker utgis bare på nynorsk. Disse bøkene har jeg utelukkende hørt som lydbøker. Fantastiske opplevelser hver gang!

Jeg ønsker nynorsk litteratur velkommen!

Morsomt! Jeg har også en deilig hage! Nei, hva mer kan man i grunnen ønske seg? ;-)

Her er min bokomtale:

Arkitekten Laus Lindborg lever det gode liv i København. Han er litt over 50 år og har så langt i livet unngått å binde seg til noen. Like fullt har det alltid vært kvinner i hans liv; noen ganger også andre menns kvinner. Hans tilnærming til livet er å komme fra det med færrest mulig skrammer, så de helt store risiki unngås med omhu. Spørsmålet er hvor lykkelig han egentlig er når det kommer til stykket.

Da faren hans dør, blir i alle fall tomrommet i livet hans plutselig veldig synlig. Forholdet til faren har vel egentlig aldri vært direkte dårlig. Sannheten er vel heller at de ikke har hatt noe forhold i det hele tatt. Faren var en mislykket arkitekt som aldri fikk til noe i livet sitt, og som ikke en gang flyttet ordentlig inn i den leiligheten han bodde i de siste førti årene av sitt liv. Han skulle jo videre, uten at dette noen sinne ble noe av.

For å hedre minnet etter sin far og kanskje for å reparere på noe av farens ulevde liv, bestemmer Laus seg for at faren skal begraves i den lille landsbyen St. Randing. Der står nemlig det eneste bygget faren noen sinne lyktes med å få oppført. Dette fører til at han blir kjent med presten på stedet. Da Laus etter begravelsen bestemmer seg for å bli i St. Randing en stund i forbindelse med et fotoprosjekt, inntar han nokså raskt rollen som husvenn i presteboligen. Og hva er vel mer naturlig enn å tilby farens arkitekttegninger på et praktbygg når bygda bestemmer seg for å rive “farens” bygg og sette opp et nytt?

Presten Stig er gift med Alma, som er over tyve år yngre enn ham. De har et tilsynelatende lykkelig ekteskap. I alle fall er Stig overbevist om dette. Men alle hans anstrengselser for å være et godt menneske, gjør noe med forholdet deres. Når en av partene bestandig befinner seg i rollen som den som aldri helt når opp til idealet, oppstår det en ubalanse i ekteskapet. Kanskje er det derfor Alma overraskende raskt er med på notene når Laus begynner å kaste sine øyne på henne? På lånt tid innleder de et intenst og lidenskapelig forhold, som når sine absolutte høyder mens Stig ligger nede for telling med brukket ben på lokalsykehuset …

Likte jeg boka? Absolutt, og det veldig lenge. Jeg oppfattet heller ikke at handlingen først kom i gang da forholdet mellom Laus og prestefruen var et faktum, slik jeg ser at andre som har lest boka har irritert seg over (dvs. at det tok for lang tid før forfatteren “kom til poenget”). For meg startet handlingen fra jeg begynte å lese boka. Laus´forhold til sin far var svært interessant som et bakteppe på hvorfor Laus hadde blitt den han var. Visst var han mer handlekraftig enn det faren noen gang hadde vært, men er det ikke likevel noe dypt, dypt felles mellom disse to mennene? Noe uforløst, et ulevd liv, mangel på forpliktelser og evne til å forplikte seg?

Så lenge jeg unngikk å sammenligne boka med den fantastiske debutboka “Den lukkede bok”, koste jeg meg langt på vei med “Din nestes hus”. Kaarsbøl skriver godt, og jeg liker hennes spesielle måte å betrakte verden på. Det som imidlertid ødela mye av den gode lesefølelsen likevel, var den skuffende slutten i boka. Den var rett og slett dvask. Som om forfatteren var drit lei av hele bokprosjektet og bare ønsket å avslutte den for enhver pris. Hvorfor skrev hun ikke 100 sider til, slik at hun hadde landet historien på en mer ordentlig måte? Når hun helt tydelig hadde lagt ned SÅ mye jobb i resten av historien … Dermed havnet boka for meg på litt over det gjennomsnittlige. Kaarsbøl skal ha for det gode språket, og jeg gir derfor en firer på terningen. Dette er ikke en bok som kommer til å bli sittende i ryggmargen i årevis etterpå. Men det er vel uansett for mye forlangt at hver ny bok fra en og samme forfatter skal gi en slik opplevelse ... ?

Jeg er enig! Jeg savner også "snakket sist" etc.-oversiktene!

Jeg tror denne boka egner seg best for lesing "på ordentlig", jeg. Jeg liker veldig godt å høre på lydbøker selv, men akkurat denne tror jeg ikke jeg ville tatt som lydbok. Jeg innbilder meg at Espedals noe "manende" måte å skrive på, kan bli litt kunstig å høre som høytlesing. Jeg brukte litt tid på å venne meg til fortellerstemmen hans.

For øvrig er jeg helt enig i at Knausgård er mer tilgjengelig. Men er ikke det litt typisk da? Lett tilgjengelige forfattere får som regel ikke så mange priser. Forfattere som kun blir forstått av et bitte lite mindretall derimot ... noe helt annet!

Det er sant! ;-)

Jeg har bare sett filmen, og jeg syntes den var vanvittig god!

OK! Jeg fikk også denne boka tilsendt, men har aldri kommet så langt at jeg fikk lest den. Det var vel noe med temaet som ikke trigget noe i meg, tror jeg ...

;-) Jeg har omsider fått tak i bok nr. 3 i serien - "Damen i dalen", og skal om ikke lenge gå løs på denne. Jeg elsker Bjørnstads bøker! Han er utrolig flink til å beskrive det såre og vare hos mennesker!

Jeg befinner meg i Danmark et sted sammen med en desillusjonert arkitekt som nettopp har mistet faren sin.

"Din nestes hus" av Jette A. Kaarsbøl ......

Jeg har kjøpt denne boka som lydbok - og i sommer skal jeg i alle fall PRØVE .... ;-) Det henvises så ofte til den, og jeg synes at jeg bør få den med meg. Men sannsynligheten for at det blir for tungt, er stor ...

Jeg spisset det kanskje vel mye i mitt forrige innlegg. ;-) Du er nok absolutt inne på noe når du sier at hun var destruktiv - egentlig i sin tilnærming til alle. Kanskje var begge søstrene dette, bare på litt ulike måter? Moren deres var jo temmelig livsfjern, hun også. Måten begge jentene klamret seg til bildet av faren som noe ekstraordinært - enda han jo slett ikke var noen helt, verken for dem eller noen andre - gjorde vel at de kom seg gjennom oppveksten på et slags vis.

Det er også mulig at mitt inntrykk av denne boka ble sterkt farget av at jeg forut hadde lest Knausgårds "Min kamp bind 1", som omtrent rystet meg i grunnvollene. Og så fremsto kanskje "Påskeparaden" som veldig flat og litt kjedelig for meg ...

Jeg er helt enig med deg i at det finnes mennesker som på mange måter har gitt opp, mistet retningen i livet sitt, har stagnert i ulykkelige ekteskap som de ikke kommer ut av etc. Men da møter man gjerne også et ulykkelig menneske oppi det hele. Emily i denne boka, som det er vanskelig å se løsrevet fra hennes promiskuøse livsstil, virket på meg helt død. Hun var jo ikke ulykkelig heller - bare død på en måte. Helt flat. Nei, hun ble ikke levende for meg. Dette forsterket seg gjennom måten forfatteren skrev om hennes kjærlighetsliv, eller heller mangel på sådan.

Debutboka var virkelig en av de virkelig bedre bøkene jeg har lest! Og selvfølgelig sammenligner man bok nr. 2 med den første fantastiske debuten. Men blir det litt urettferdig? Jeg mener: en bok kan jo ha noen kvaliteter i seg selv, selv om den sammenlignet med en bok helt i stjerneklassen, skuffer? Hvis du skulle bedømt denne boka som et helt selvstendig verk, ville du da ha ment akkurat det samme?

Hadde det vært mulig å få til at man kunne lagt til omslagsbilde fra en bildelink man finner på nettet istedenfor å måtte lagre bildet på egen maskin før man laster det opp til bokelskere?

13 fantastiske forbrytelser - Tor Edvin Dahl (red) inneholder mange gode historier av flere kjente krimforfattere.

Jeg har nettopp begynt på denne boka, og det er selvfølgelig for tidlig å trekke noen endelig konklusjon. Men: foreløpig synes jeg denne boka er meget lovende! Jeg liker fortellerstemmen svært godt! Jeg kjenner til at boka har fått litt lunken mottakelse hos enkelte kritikere. Jeg er imidlertid sjelden enig med kritikerne uansett, så jeg tenker å gi denne boka en real sjanse! Når jeg atpåtil opplever å bli sugd inn i historien fra første side, er jo ikke det ueffent .. ;-)

Kan kanskje ikke hjelpe deg med hva du BØR lese, men kan hjelpe deg med å la Babylon badlands bli stående og støve ned i hylla.. Den er grei nok mesteparten av tiden, men slutten ødelegger hele leseropplevelsen..

Jovisst drømmer også jeg om mitt eget bibliotek! Jeg/vi har en boksamling på drøyt 2500 bøker, en filmsamling på 11-1200 DVD´er, mengder med LP-plater og CD´er. Egentlig skal jeg ikke klage. 10 meter med bokhyller befinner seg i huset + alle hyllene til musikk og filmer. Hele huset er i det hele tatt dørgende full av hyller. Og nå har min mann sagt stopp. Det kommer ikke flere bokhyller inn i huset! Jeg undres på hvor jeg skal plassere alle bøkene jeg garantert kommer til å kjøpe de neste 30-40 årene ...

Men HVIS jeg kunne få oppfylt min drøm, skulle jeg hatt et stort rom som bare var mitt, men der andre var velkommen så klart. Jeg drømmer om bokhyller innebygget i veggene, med glassdører foran. Det skal være svært høyt under taket, slik at jeg for å komme opp til de øverste hyllene trenger gardintrapp. Jeg skulle gjerne hatt masse vinduer i dette rommet, men nøyer meg med vinduer kun på en vegg slik at ikke for mye veggplass går bort. Det er mulig at takvinduer kunne vært en idé. Midt i rommet skal det stå et stort mahogny skrivebord, og i et hjørne skal det stå en åpen peis. To ørelappstoler med vippefunksjon skulle stått inntil peisen. Dessuten skulle jeg hatt et lite barskap i en hulrommet, frittstående globus. Jeg tror dessuten at jeg ville hatt en chaiselong i rommet, slik at jeg kunne inntatt litteratur i horisontalen også.