Bokelskere.no

Jeg er godt i gang med boka, og nå begynner jeg å skjønne hvorfor den er så omstridt. Hovedpersonen er en fyr "alle" misliker - inkludert de som leser om ham - og han gir jo fullstendig f... i absolutt alt. Men så er det like fullt en kjerne av noe sårt i ham ... Fascinerende bok!

Så bra! Jeg har nettopp kjøpt "Sult" med Aksel Hennie som oppleser, og det blir nok en ganske annen opplevelse enn den foreldete utgaven jeg hørte for 1-2 år siden! Takk for tipset!

Godt å høre! ;-)

Men er det ikke bra at det faktisk er mulig å slette ting som man åpenbart angrer på at man har skrevet? Tenkt om dumme uttalelser ble stående til evig tid her? Det hadde vært atskillig verre, synes jeg.

Nå ble jeg veldig nysgjerrig, altså! Hva skal til for at man kan regnes som klar for "Blodmeridian"? Jeg har selv boka liggende, og jeg vet at den skal være ekstremt voldelig. Derfor har jeg kvidd meg litt for å begynne. Har jeg grunn til det? ;-)

Det er helt greit at du mener dette, Helle Marie. Det har jeg også respektert. Men andre må også få lov til å mene det de vil uten at vi skal føle oss personlig angrepet. Vi utfolder oss alle på disse sidene for å spre glede rundt litteraturen, ikke for å begrense meningsutvekslingene eller forsure diskusjonene. ;-)

Når så mange høyst oppegående mennesker møtes til diskusjon, må vi være forberedt på at det er sterke meninger ute og går, og at de kan være høyst forskjellige. Det finnes ikke noe fasitsvar på hva man bør skjule her og hva som det er greit å holde åpent. ;-)

Selvsagt må man få lov til å ha sine egne subjektive meninger! Jeg tror de fleste av oss har noen forfattere vi bare ikke klarer. Jeg klarer f.eks ikke bøkene til Kjærstad. Jeg har prøvd og jeg har prøvd, men det går ikke. Duun har slik jeg opplever det gått ut på dato, mens jeg derimot har et utmerket forhold til Solstad (som jeg "oppdaget" i godt voksen alder).

Poenget er vel at når man først åpner en diskusjonstråd her, så er det vel meningen at vi skal diskutere? Og skal det bli en spennende diskusjon er det jo interessant å høre mer om hvorfor enkelte mener at denne romanen er oppskrytt ... ;-)

Pga. din omtale har jeg nå kjøpt boka. Har mange ganger stått og vurdert den, men har tenkt at det sikkert var kiosklitteratur (som jeg i og for seg ikke har noe prinsipielt imot, men jeg prioriterer ikke tiden min på dette). Jeg elsker asiatiske bøker, så denne gleder jeg meg nå til å lese! Tusen takk!

Jeg har opplevd nøyaktig det samme som deg! Jeg ville spy av "Markens grøde" i 18-årsalderen. Jeg fattet ikke hva som var så spesielt med denne vanvittig kjedelige romanen. Men så leste jeg den om igjen for et par år siden, og da så jeg plutselig det mesterlige ved romanen. Den har jo så mange lag! Og jeg tror jeg kan lese den enda en gang, og oppleve enda flere lag i historien.

"Sult" klarte jeg rett og slett ikke å lese for 30 år siden. jeg fikset det ikke. Så "leste" jeg den som lydbok for et par år siden, og da skjønte jeg også mer. Opplesningen var imidlertid noe gammelmodig, så nå har jeg kjøpt en ny lydbok av samme bok, men med Aksel Hennie som oppleser. Nå GLEDER jeg meg til å høre den på nytt!

Jeg synes ikke du insinuerer noen som helst, Karin! Det får nå være måte på sårhet! Jeg er hjertens enig i det du skriver!

Med fare for å virke ytterligere belærende, så tror jeg også at man må ha levd noen år før man "forstår" Hamsun. Noen får ham dessverre fullstendig i vranga fordi de blir tvunget til å lese bøkene hans på videregående - dvs. før de fleste (jeg sier ikke alle - jeg sier "de fleste"!) er modne nok til å forstå bøkene. Med den følge at de selv ikke i moden alder orker å ta fatt på bøkene hans ...

Jeg fikk selv Hamsun i vranga på videregående, men ga ham heldigvis en sjanse til! Det angrer jeg ikke på! Og etter å ha pløyd meg gjennom det meste av det han har skrevet, er jeg snart klar for å gjenlese noen av bøkene hans. Og dem jeg i første rekke ønsker å gjenlese er "Victoria" og "Pan".

Akkurat hva er det du ble skuffet over i "Victoria", Helle Marie? Det vil jeg gjerne høre mer om!

Noen av novellene var helt grufulle, ja. Og de var vonde å lese. Når det kommer ut slike bøker, føler jeg imidlertid en moralsk forpliktelse på å sette meg inn i dem. Det er viktige historier som fortelles!

”Kuntas skygge” utkom i 2007, og inneholder 13 fortellinger fra Tsjetsjenia. Det er på ingen måte lystige historier som fortelles. Flere av dem inneholder beskrivelser av de mest grusomme torturhandlinger og overgrep begått av russere mot tsjetsjenere. Ja, så grusomme var enkelte av beskrivelsene at jeg noen ganger hadde problemer med å lese videre. For når man først begynner å se bildene av det som beskrives foran seg og at på til skjønner at dette ikke er fri diktning, men er basert på virkelige hendelser, da skjønner man at det faktisk ikke finnes grenser for menneskenes ondskap under gitte omstendigheter.

Den av novellene som gjorde størst inntrykk på meg var utvilsomt ”Får jeg lov til å krype nærmere?”. Etter at jeg-personen har gjennomgått tortur og ved et slumpetreff slipper fri før han dør av alle skadene han har blitt påført, får han omsider sjanse til å ta hevn over forhørslederen som forårsaket så mye lidelse for ham og andre medfanger. Men så står han foran denne mannen, og så kan han ikke ta hevn likevel.

*”Hva skulle jeg gjøre? Hva? Jeg skjønte at det beste for meg var ikke å bli like grusom som ham, som dem. Jeg fordømte forhørslederen som hadde krenket lov og rett, ikke av hevnfølelse, men med en overbevisning om at hevnen alltid kommer til den som grusomt krenker livet til et annen menneske.

Jeg gikk. De lå ved bordet som svin. Jeg tilga dem ikke, men jeg klarte ikke å handle slik som de gjorde mot mitt folk. Jeg angret ikke. Kanskje jeg til og med var stolt over at jeg lot denne bøddelen bli pint og plaget resten av sitt liv.”*

I novellen ”Hundegrøt” beskrives inngående hva sult gjør med mennesker. Hvor langt et menneske er villig til å synke bare for en skarve matbits skyld når sulten har gnagd lenge nok i tarmene. I en såkalt ”hungerleir” anbringes tsjetsjenske fanger utelukkende ut fra den hensikt at de skal dø en langsom og pinefull sultedød. Til slutt er selv maten hundene får fristende.

Den tsjetsjenske forfatteren Musa Mutaev debuterte med denne novellesamlingen. Han har selv en fortid som torturert fange, og dersom det ikke hadde lyktes ham å komme til Norge, ville han vel neppe ha vært i live i dag.

Det var en meget sterk opplevelse å lese disse novellene. Det eneste jeg har lest av historier fra Tsjetsjenia tidligere, er det Åsne Seierstad som har stått for (jf. hennes bok ”De krenkede”). Det spesielle med denne novellesamlingen er at den er skrevet av et menneske som har opplevd russernes overgrep mens han selv bodde i Tsjetsjenia. Det gir historiene et ekstra skjær av autentisk virkelighet. En brutal sådan …

Jeg har lyst til å avslutte med et sitat fra novellen ”Kuntas skygge” - til ettertanke:

”Den mette og likeglade verden har latt oss i stikken , og både byen og vi er blitt forvandlet til evige skygger av fortid og fremtid. Våre sjeler roper om ulykken som nærmer seg, men verden hører ikke, fordi den ubarmhjertig har forvandlet oss til skygger.”

OK. Da gjør jeg det.

Jeg tror ikke jeg har avslørt mer enn det som har vært skrevet om boka i diverse bokanmeldelser. Pleier nemlig å sjekke det nokså nøye før jeg offentliggjør noe jeg har skrevet selv. ;-)

http://www.dagsavisen.no/kultur/article465788.ece

Det høres ikke sånn ut, nei. ;-) Denne historien krever nok mer ro.

Nei, det er ikke så mye action i denne boka. Det handler mest om stemninger. Dessuten opplevde jeg mye humor! Tror det gjelder å være i det rette moduset (med ro!) for å få fullt utbytte av denne nokså stillferdige boka. ;-) Jeg elsker Italia, så for meg var denne boka nesten som poesi.

Heldige du! Jeg måtte "nøye meg med" en pocketbok. Riktignok ny og fin, men jeg foretrekker innbundne bøker! Selv om de er brukte ... ;-)