Bokelskere.no

En fantastisk bok! Trist og vakker, skrevet i et språk som er fullstendig originalt og som gjennom en enkelt setning kan gi deg følelsen av at du forstår , forstår hvordan det var, forstår hvordan de hadde det, akkurat der, akkurat da ...

Samme hvor ille din forrige hyttetur var, den Margaret Atwood skriver om her er mye verre. To menn og to kvinner drar til fortellerens hytte, for å finne ut hva som skjedde med den forsvunne faren hennes. Det er en gjennomgående ufyselig tur, med kjefting, overgrep og kvinneundertrykkelse side opp og side ned, og en hovedperson som sakte mister forstanden.

En blanding av Twin Peaks og De dødes tjern i den kanadiske ødemarken, pluss en hel del sivilisasjonskritikk. Dette var Atwoods andre roman, og ligner lite på debuten Den spiselige kvinnen. Selv om maktforholdet mellom menn og kvinner står i sentrum i begge romanene.

Margaret Atwoods debut fra 1969 er (selvsagt) like aktuell i dag.

Marian har en meningsløs jobb, og en dag kommer hun i skade for å forlove seg med ekstremt kjedelige Peter. Snart slutter hun å spise det ene og det andre, uten at hun helt skjønner hvorfor. Til slutt spiser hun ingenting, men til gjengjeld treffer hun Duncan. (Lena Dunham MÅ ha lest denne boka før hun skapte karakteren Adam i TV-serien Girls. Adam er ekstremt lik Duncan.)

"Den spiselige kvinnen" er full av morsomme situasjoner og treffende metaforer. Det er et sprudlende oppgjør med de trange rammene som kvinner måtte leve livene sine innenfor på 1960-tallet.

En god sakprosaforfatter er som en god kokk: Hen vet at det gjelder å ikke stille seg i veien for råvarene, men varsomt ta de grepene som trengs for å få dem til å skinne. Sven Egil Omdal gjør det i den nye boka om fangeleiren Sachsenhausen under andre verdenskrig. Dette er en del av Europas historie som må fortelles til hver ny generasjon.

Boka viser hvordan spirer av menneskelighet og samhold vil gro under selv de mest forferdelige forhold. Omdal sparer ikke leseren for beskrivelser av helvetet som var Sachsenhausen, men gjør det med journalistens nøkternhet.

Omdal viser fram og peker på sammenhenger, men prøver ikke å late som han vet hva alle de involverte tenkte til enhver tid. Når forfatterens egne synspunkter noen ganger skinner forsiktig gjennom, blir virkningen desto sterkere.

I Sachsenhausen og andre tyske leirer satt de senere statsministrene Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli, og mange andre som fikk sentrale roller i gjenreisingen av landet. Hvordan båndene mellom disse, og avstanden til Ap-politikerne som ikke hadde blitt merket av krigen på samme måte, fortsatte i etterkrigsårene, vil være en interessant oppfølger.

Aktuell politisk satire er den sjangeren med mest nådeløs datostempling. Vitser som var morsomme én uke, er utvitset og gamle den neste. Leit opp et gammelt Nytt på nytt, og tell hvor mange ganger du ler.

George Orwells roman Animal farm (Kamerat Napoleon) er en 77 år gammel aktualitets-satire, og burde derfor vært glemt for lengst. Den er en spissfindig harselas med Sovjetunionens utvikling under Josef Stalin i årene etter den russiske revolusjonen. De som leste den da den kom ut, tok nok flere av referansene enn jeg gjorde.

Boka har overlevd fordi satiren dessverre er tidløs. Når dyrene velter det gamle undertrykkende styret på gården, skal alt bli mye bedre. De har til og med skrevet ned en liste med regler. I stedet går det som The Who sang noen etter Orwells bok: Meet the new boss, same as the old boss. Dyrenes ledere blir minst like grusomme som menneskene dyrene var underlagt før.

Dette er ei livligere bok enn den helsvarte «1984», som Orwell skrev noen år senere. Du leser den på halvannen time, og det skal du selvfølgelig gjøre.

For hver utgivelse flytter han grensene for hva en historiebok kan være, i prosjekter hvor han får lite gratis. Dette er noe av spenningen som Øystein Morten-leser: Kommer han seg opp denne motbakken også?

Morten har tidligere skrevet bøker om de norske kongene Olav Tryggvason, Olav Haraldsson og Sigurd Jorsalfare. I årets bok handler det om livet til Eirik Raude, en rogalending som flyktet til Island på slutten av 900-tallet, sannsynligvis på grunn av drap. På Island havnet Eirik Raude og hans følge igjen i trøbbel, og ble lyst fredløse. Løsningen ble å reise enda videre vestover, der det skulle ligge et stort land.

Eirik Raude var en av norsk histories beste spinn-doktorer, for navnet han ga dette nye landet i vest bruker vi fortsatt: Grønland. Landet som bugner av grøde, korn som svaier i kveldssola, bli med vestover, folkens! (Å lokke med Grønlands gedigne innlandsis ville neppe fått like mange til å hive seg i skipene og legge ut fra Island.)

Øystein Morten er sannsynligvis Norges mest sanselige historiker. Skriftlige kilder er vel og bra, men Morten vet at han må dra til stedene han har lest om for å forstå dem fullt ut.

Han må kjenne dem på kroppen, og kombinere sanseinntrykkene med sin egen forestillingsevne samtidig som han vurderer alt opp mot de skriftlige kildene og i hvor stor grad han kan stole på dem. Hvis Indiana Jones og Lars Monsen hadde vært brødre og hatt en tredje bror, ville det vært Øystein Morten.

I denne boka slåss han mot snø og vind på Island og i Grønlandsfjordene, og selvsagt slåss han mot koronaen. Når verden stenger ned, går planer i vasken. Heldigvis får forfatteren litt uventede penger inn på konto, og kjøper avansert virtual reality-utstyr som han kobler opp til all verdens databaser, og «flyr» fra Island til Grønland for å prøve å forstå sagaenes beretning om Eirik Raude.

Virtual reality i historieforskning? Ja, hvorfor ikke? Alle slags metoder kommer til nytte i Øystein Mortens hender, for vi er ikke bortskjemt med særlig mange historiske skriftlige kilder fra Norge i middelalderen.

Første del av boka om Eirik Raude er den mest imponerende: Øystein Morten går gjennom setning for setning i den tynne sagateksten om Eirik Raude, og bruker hele verktøykassen sin for å forstå dem.

Øystein Mortens bøker handler både om hovedpersonene han undersøker, og om Mortens strev for å hente sikker kunnskap om en verden som for lengst er borte. Totalsummen blir en medrivende leseopplevelse for alle som har litt interesse for norsk middelalderhistorie.

Det er vanskelig å sjangerbestemme denne boka. Mímir Kristjánsson forteller historien om mora si, og hennes mange kamper etter at hun ble kreftsyk.Samtidig er det en selvbiografi, hvor forfatterens oppvekst med en alvorlig syk mor skildres. Og over der igjen handler det om hvordan vi som storsamfunn forholder oss til folk på trygd.

Grunnstrukturen kan minne om Kristjánssons bok Frihet, likhet, Island, hvor forfatterens eget miserable ung-voksen-liv på den tida tråkles sammen med en større fortelling om et Island i krise.

I Mamma er trygda er han blitt eldre, og nå handler det om egen barndom og det å selv skulle bli far. Koblingen mellom det politiske og det personlige er enda mer vellykket i Mamma er trygda enn i boka om Island.

Kristjánsson har en misunnelsesverdig lett penn. Vittigheter, småhistorier fra eget liv og faktaopplysninger veves sammen til ei bok som aldri synker sammen under vekten av egne ambisjoner, selv om den er rikelig lastet. (Det var en lettelse å lese i etterordet at Kristjánsson skrev manuset tjue ganger før han kom i mål.)

Er det ei politisk bok? Ja, men jeg synes den er det på naturalistisk måte mer enn en realistisk måte, for å si det med litteraturhistoriemerkelapper. Kristjánsson viser fram samfunnets nedlatende holdninger til de som er på bunnen, men Mamma er trygda er ikke en forlengelse av Rødts partiprogram.

Mamma er trygda er en energibar av ei bok; tynn, men effektiv.

Folk som svermer for fortiden glemmer hvor utrolig KJEDELIG livet var for 99% av befolkningen i det før-/tidligindustrielle samfunnet. Gi meg heller informasjonssamfunnsoverload enn fortidens monotoni!

Mange romaner begynner med at hovedpersonen tar toget til et sted. Typisk for denne boka er at hovedpersonen Anders bor PÅ jernbanestasjonen. Boka er kort og følger livet hans fra barndom til tidlig ungdom, i Sverige rundt år 1900.

Hva skjer, spør du kanskje? En bestemor dør. Det spises. De går på skøyter. Det er stillestående og fattig. Anders grubler over livet. Religionen er sterkt til stede i hverdagslivet, uten å være fanatisk.

Boka tar seg opp i den siste tredelen, når Anders blir ungdom. Hormonene stanger og banker i boksidene, men boka foregår dessverre for Anders i en epoke som ikke hadde den samme ungdomsdyrkelsen som etterkrigstiden.

Til tider ganske kjedelig bok, men her og der dukker det opp gullkorn i elva av grå svensk hverdag.

Krisene kommer så tett at vi fort glemmer de som ikke er helt ferske lenger. James Noël gjør noe med saken i romanen Vakre vidunder. Den handler om Bernard, som overlever jordskjelvet som rammer hjemlandet Haiti i januar 2010.

Hvordan kan man skrive om en hendelse som tar livet av hundretusenvis av mennesker? Vakre vidunder har blitt et lappeteppe av poetiske kapitler, hvor du som leser gjør best i å bare bli med på ferden i stedet for å prøve å skjønne alt.

Noëls stil vil frustrere den som ønsker å lese en «jeg overlevde jordskjelvet»-historie. Han formidler historien og synspunktene sine i et rikt og sprelsk språk, hvor det kan være vanskelig å forstå alle sammenhengene, og sånn sett blir boka et bilde på et splintret samfunn etter katastrofen.

Selv om boka bare er på 117 sider, er det en roman som bruker vidvinkel. Jordskjelvet, ettervirkningene og det internasjonale samfunnets tvilsomme oppbyggingsarbeid står i sentrum, og aldri har forkortelsen NGO (Non-Governmental Organization, altså nødhjelpsorganisasjon) dukket opp oftere i en poetisk kortroman.

Noël gjør også plass til en kjærlighetshistorie, som mindre dristige forfattere ville satt i sentrum av handlingen. I stedet er Vakre vidunder en skurrende, eksplosiv roman om et land som bare havner i nyhetsbildet når katastrofene inntreffer.

For ei dame og for ein kapasitet! Artiklane hennar om sjølvbestemt abort kan gå inn i dagens debatt med tanke på tilbakeslaga for kvinners rettar i mange land.

Boka handlar ikkje berre om menneske forfattaren har møtt i Paris, men og om å finne sin eigen identitet og veg i verda. Nydeleg skrive og er av dei bøkene eg er glad for å ha lese. Utgitt i 1964.

Du har full oversikt over status i britisk politikk, ja? Er du heeeelt sikker?

Hvis du er i tvil, bør du lese denne tynne og ferske boka. Øivind Bratberg kan det meste om britisk politikk og kultur, og i Falmet fløyel i London handler det mest om London akkurat nå.

For hovedstaden er ikke som distriktene. London er mer radikal, mer EU-vennlig og mer global enn det flertallet som stemte britene ut av unionen. Gjennom tematiske kapitler tar Bratberg for seg hvordan Brexit-sjokket, og de dype underliggende forskjellene det brakte til overflaten, preger byen og nasjonen.

Boka er pedagogisk på den måten at den setter den britiske tenkemåten inn i en sammenheng. Hvordan britene forstår seg selv henger sammen med arven fra victoriatidens idealer om selvstendighet, vågemot og lederskap. Den er også pedagogisk når den trekker paralleller til norske forhold.

Til dere som passerte en fnisende mann i Oslo midt i juli, det var meg og det skyldtes denne boka.

90-tallet var det siste tiåret jeg fulgte med på fotball. Morten Haave beskriver tiåret som en overgangsperiode mot den ekstreme kommersialiseringen og profesjonalismen vi har i dag. Norsk fotball på 90-tallet framstilles som et sjarmerende karneval, og husk: Det var da vi sist hadde et slagkraftig landslag. Tilfeldig? Det beste kapittelet handler om denne happy go lucky-fasen i norsk fotball, og påfunnene som ville vært utenkelige i 2022.

Dette er nydelig, underholdende folkeopplysning for alle fotballinteresserte som husker 90-tallet.

Ei stor leseoppleving! Spanande som ein krim, psykologisk innsikt, godt språk!

Denne tynne romanen handler om en vinter i livet til Dominic Molise, og foregår i mellomkrigstidas USA. 17-åringen bor i en amerikansk småby sammen med familien sin, som er etterkommere av italienske innvandrere.

Dominic holdes nede av religion, familiens forventninger og fattigdom, uten at han mister gnisten av den grunn: Han skal bli profesjonell baseballspiller, takket være en venstrearm som han har et sterkt forhold til.

1933 var et dårlig år er en tynn roman om forventninger og klasseskiller, skrevet i et friskt språk og med en hovedperson du bryr deg om. Mange har skrevet bøker om avgjørende hendelser i unge menns liv, men John Fantes bok er blant de bedre.

Og selv om 1933 var et dårlig år på så mange måter, siver det heldigvis lys inn i denne fortellinga.

Eg har venta litt med å lesa den nynorske utgåva av Til fyret.. har vore og er veldig glad i Merethe Alfsen si bokmålsomsetting. MEN bøyer meg i støvet for Brit Bildøen sin nynorske versjon. Ein bragd! Frisk, får fram andre aspekt betre synest eg, m.a humoren. Og Skald sin serie med nyomsette klassikarar er vakre utgåver reint fysisk også.

I Sigri Sandbergs bok Ro møtest sjølvhjelpslitteratur, kulturhistorie og reiseskildring midtfjords.
Sognefjorden er verdas lengste farbare fjord. (Det finst ein på Grønland som er lengre, men den kan ein ikkje segla i.) Forfattar og journalist Sigri Sandberg vaks opp ytst i fjorden.

No er ho midt i 40-åra, og kjenner på ei stigande rotløyse. Kvar høyrer ho eigentleg til, ho som deler tilværet mellom Svalbard, Oslo og Sogn? Svaret på grublinga blir å ro Sognefjorden frå vest til aust i ein båt av typen oselvar, med slekt og kjenningar som mannskap. Det vert ei reise innover, både geografisk og i overført tyding.

Lars Mytting var ikkje den første, men etter Hel ved vart folkelesnad, har det komme ei rekkje bøker som zoomar inn på einskilddelar av norsk kulturarv og historie. Dei siste åra har det kome bøker om snømåking, heimebrent og komler. Ro handlar mellom anna om båtar og tradisjonar langs Sognefjorden.

Boka har òg ein fot i samferdslelitteraturen, som er ein vital undersjanger i norsk sakprosa. Ro fortel Noregs-historia gjennom fjorden si historie, slik andre har fortalt ho gjennom bilen eller togets historie.

Og medan båten sig innover Sognefjorden, kjem teksten innom vikingar, ferjer, forureining, lunefulle vindforhold og historier om dei som rodde og segla før, medan Sigri Sandberg balar med tankane om kven ho er og kva som er viktig i livet.

I motsetnad til oselvaren, er teksten litt overlasta. Det vert litt om mykje. Det betyr ikkje all verda. Strikkebøker skal gje deg lyst til å strikke. Kokebøker skal gje deg lyst til å koke. Turbøker skal få deg ut på tur. Fekk eg lyst til å komme meg ut i naturen snarast råd av denne boka? Ja.

Det var en mørk og stormfull aften. Jeg satt aleine på ei fjellhytte timevis unna nærmeste menneske, og den eneste boka på hytta var ei krimbok. Turistforeningshytta Nilsebu i Ryfylkeheiene har nettopp blitt pussa opp. En lørdag i juli var jeg likevel det eneste mennesket der.

I bokhylla sto Mord etter alfabetet, en krim av Agatha Christie. Selv om den handler om en utspekulert seriemorder, var det ingenting med boka som økte uhyggen ved det å være ensom i fjellheimen.

Agatha Christies bøker er puslespill hvor brikkene til slutt passer perfekt sammen, og hvor forbrytelsene aldri skildres i brutal detalj. Mord etter alfabetet handler om en drapsmann som sender brev til detektiv Hercule Poirot med varsel om hvor neste mord skal skje. Den første som blir drept er en person med etternavn A i en by på A, deretter det samme på B og C. (Litt flaks skal vi ha, som har etternavn på Å.)

Jeg har ikke lest Agatha Christie på 30 år, og det var et gledelig gjensyn. Forfatteren erter leseren fra begynnelsen av, for eksempel ved å henge et stort, skinnende hint om gjerningsmannen tidlig i romanen. (Som selvsagt må være et forsøk på å villede oss. Eller består forvirringen i at vi skal være sikre på at dette hintet ikke er et hint, men så viser det seg å være nettopp det likevel? Argh!)

Teksten flyter lett, men det er også en dybde der, og en lek med krim som sjanger. I begynnelsen av boka er det nesten som om Hercule Poirot og kaptein Hastings snakker sammen i visshet om at de faktisk bare er figurer i en roman.

Og det er et ordentlig tøft frampek tidlig i denne romanen, et som peker ca. 40 år framover i tid, til den siste boka Agatha Christie skrev om Hercule Poirot. Slikt gjør bare en forfatter som har full kontroll.

Klasse!