Bokelskere.no

Leste du boka på engelsk eller norsk? Prøvde på engelsk, men det vart for vanskeleg. Prøver no på norsk, men slit litt. Skal imidlertid ha den i lesesirkelen min, så skal ikkje gje opp

intelligent tullball er også tullball. Oversettelsen fikk en pris, det kan man forstå selv om man ikke har lest på originalspråket. Men det blir for krampaktig tullete for meg.

Skal verken trille terning eller si så mye om denne, siden få andre har lest den. Kom og hør intervjuet med forfatteren på Kapittel-festivalen i Stavanger 20. september!

Dette er ei interessant bok på mange måter. Hvordan er det å skulle skrive en oppfølger til en roman som kom ut 34 år tidligere, og har blitt et globalt TV-fenomen på de årene? Gileads døtre handler om samme univers som Tjenerinnens beretning, og foregår sannsynligvis litt senere.

Jeg ser at noen klager over at denne boka er overflødig, og jeg skjønner på en måte hva de mener. Men jeg tenker heller som så: Hvis Tjenerinnens beretning er en perfekt komponert Michelin-rett (og det er den), så er Gileads døtre en skikkelig god burgermeny. Mer spetakkel, mer bråk, mer stemning, flere stemmer, en fantastisk opplevelse.

Boka vever sammen livene til tre forskjellige kvinner som har ulike roller i Gilead. I årene mellom utgivelsen av Tjenerinnens beretning og denne romanen, har mye gått i feil retning IRL. Jeg tror Atwood skreiv denne boka for å sette håp i folk, og det klarer hun. Og som i alle de nyeste romanene hennes, er det faktisk en del å le av her også. Men alvoret er størst, og det mest interessante spørsmålet som reises, er hvordan diktaturer klarer å mobilisere vanlige folk til å begå forferdelige overgrep.

En svært gripende beretning om situasjonen for de revolusjonære i Egypt under den såkalte arabiske våren. Får fram de forferdelige dilemmaene som mennesker på alle sider i konflikten må forholde seg til. Det litterære grepet er på en måte at boka aldri fremstiller seg som litteratur.

Dessverre er språket i denbe boka såpass dårleg at eg ikkje klarer å lesa ho ferdig..

Veldig god og grundig om Giskesaka, men vel så mykje om strukturar som opprettheld seksuell trakassering.

Entusiastene Jakob Fort og Mikail Adampour (ja, den familien!) har startet et lite "annerledes" forlag. I stedet for at forfatterne får honorar, så går hele overskuddet etter produksjonskost til et veldedig formål. Jeg synes dette er veldig kult. Mikails søster Mina har skrevet en liten nydelig diktsamling der Naturen er fortellerstemmen. Dette er også tittelen på boka, og dette er forlagets første utgivelse. Mina har bestemt at hele overskuddet skal gå til Natur og ungdom sitt prosjekt for Førdefjorden. Gå til speilforlag.no hvis dere vil vite mer. :)

Norli har valgt å forsøke å samle inn egne terningkast til bøkene, så avtalen er avsluttet. Vi har ikke en tilsvarende avtale med andre.

Takk for at du sa fra om dette!

Google tilbød seg å "auto-optimalisere" annonsene, dette hadde jo litt irriterende konsekvenser.
Jeg har nå skrudd av denne funksjonen, og fjernet annonsene på topp og bunn.

Takk for at du sa fra!
Jeg har funnet problement, og det skal være fikset nå!

Elskar denne samlinga, medrivande, berørande, berikande. Er glad i mange av Opstads dikt, denne synest eg er den beste hittil

Veldig god og opplysande om polakkar i Norge. Skarp og analytisk, men lettfatteleg.

Norske elever får bedre og bedre karakterer. Så hvorfor jubler ikke forfatter Andreas Outzen?

Fordi han mener karakterforbedringen ikke betyr at elevene blir flinkere og flinkere år for år. At karakterene aldri har vært bedre enn under korona-årene, er ikke til å tro. (Hvis elevene aldri har vært flinkere enn under hjemmeskolen, hva skal de med klasseromsundervisning?)

Andreas Outzen har bakgrunn som lærer og tillitsvalgt, og går grundig til verks i sin gjennomgang av hvorfor karakterene blir stadig bedre. Hans hovedpoeng er at skolen i alle ledd er for opptatt av det som måles, mer enn hva elevene faktisk lærer.

Og når skolen bygges opp på den måten, formes elevene deretter. De blir "stadig mer resultatorienterte og stadig mindre læringsorienterte", ifølge forfatteren. De vil vite nøyaktig hva de vil bli testet i. Alt som ikke er relevant for vurderingssituasjoner (det som vi kalte "prøver" i gamle dager), ser de bort fra. Som du skjønner: Kritikere av new public management får mange liter vann på mølla av å lese Vitnemålsfabrikken.

Mange veldig gode noveller

Fornøyeleg og velskriven krim. Mykje lokalkoloritt frå Asker, med avstikkarar til Lonson og Gdansk. Eg koste meg med denne

Machiavelli er misforstått!

Alt han vil med denne boka er å komme inn i varmen igjen hos makthaverne i Firenze, etter at han ble tvunget i politisk eksil. Derfor skrev han Fyrsten, en bruksanvisning i hvordan makthavere skal holde på makt. Den er tettpakket med praktiske tips, og har så mange stilige enlinjere at man skulle trodd boka var skrevet for å bli sitert som memes på sosiale medier.

Boka har fått mange merkelapper i de 500 årene som er gått siden den ble skrevet, og er slett ikke noen svartebok som vil forderve leseren. I likhet med noen andre politiske filosofer har Machiavelli en nokså skjematisk sjakkspillforståelse av virkeligheten. Hvis A, så B. Virkeligheten er sjelden slik. Boka har heller ikke noe forhold til ideologier, men prøver å skape orden i det politiske kaoset som Europa var før de sterke nasjonalstatenes framvekst.

Men ja, Machiavelli er bløt om hjerterøttene selv om alle i dag tror han er en kyniker. Boka begynner med en über-smiskete hilsen til "den Ærverdige Lorenzo de' Medici", som boka er tilegnet. Og helt til slutt, etter 150 sider med matematisk dosering av hva som skal til for å beherske makt-faget, kommer kapittelet som rett på sak heter "Oppfordring til å befri Italia fra barbarene", hvor alle følelsene kommer ut: Hvorfor skulle Italia, Romerrikets etterkommere, bli herset med av all verdens naboland? "I hver manns nese stinker barbarveldet." Who ya gonna call for å hive utlendingene ut og gjøre Italia great again? Medici-slekten, mener Machiavelli.

Til tross for Machiavellis lærebok skulle det gå mer enn 300 år før Italia ble samlet. Det er fortsatt et av Europas mest regionaliserte land, med "fyrstedømmer" som får hjertene til å banke hardere enn staten klarer.

Tre kvinner i Toronto får livene sine ødelagt av Zenia, som tar mennene deres (og mer til), en etter en. De tror hun er død, men plutselig er hun tilbake i byen. Det er tid for et oppgjør med Zenia.

Dette er den åttende Atwood-boka jeg leser på kort tid, og nå vet jeg hva jeg går til: I Atwoods bøker er nesten alle mellommenneskelige relasjoner maktkamper. Det er like greit å tro det verste om andre og lete etter deres egentlig motiver, godhet og raushet er for idioter som ber om å bli utnyttet. De tre hovedpersonene i Røverbruden har sår fra oppveksten, og bakgrunnshistoriene deres er skikkelig fine. De tror de har funnet en venn i Zenia, men hun er destillert kynisme. Vend det andre kinnet til, og du får en på trynet der også.

Jeg kan godt like å lese om sleipinger, men synes ikke denne boka lykkes helt. Zenia blir bare kjip, uten særlige motiver å bli klok på. De tre kvinnene som blir manipulert er litt for teite til at jeg synes synd på dem. Jeg synes avslutningen lar for mye bli hengende i lufta, og forfatteren kommer nesten ut av boksidene i sitt forsøk på å tolke fortellingen for oss.