Bokelskere.no

Veldig god bok! Anbefales!

Tomas Espedal: Bergeners.

"Vi gikk sammen gjennom byen; hadde Maud allerede flørtet både med Herman og Karl Ove, det var ikke utenkelig, og jeg tenkte på det da vi forlot Café Opera. Men Maud er min, tenkte jeg da vi gikk gjennom byen, over Torgallmenningen og Fisketorget og langs Bryggen mot leiligheten i Dreggen."

Nydeleg bok om Anna, 15 år som opplever sommaren der ho bli forelska for første gong, i ein vaksen mann. Befriande å lesa om ein tenåring utan spesielle problem, og utan at det er snakk om grenseoverskridigar og overgrep.
Det er ei langsam bok, verkar enkel, men det er ein kunst å skrive så bra om dagar som flyt avgarde. Sommarbok!

Det er dette jeg oppfatter som Michelets prosjekt, å vise hvordan tyskerne måtte tone ned den mest aggressive raseretorikken i Norge (fordi den ikke slo an blant folket), samtidig som vi gjorde fint lite for å hjelpe jødene.

Den boka!

Bjørn Vatne klarer mye på én gang med debutromanen Slik skal vi velge våre ofre. På en direkte og smart måte sier han noe fornuftig om dagens kjønnsroller, om å være aleneforelder, om å stå på sidelinjen av det politisk korrekte og om det moderne samfunnets trang til å kontrollere og overvåke. Ja, det er mye på én gang, men han beholder styringen med alle trådene gjennom store deler av de drøyt 350 sidene. Det er imponerende.

Hovedpersonen og alenefaren Kjetil kunne fort ha blitt redusert til en usaklig karakter uten troverdighet. Hans elskede Aina dør da hun føder datteren deres. Han har en bemidlet og hovmodig svigerfamilie som gjør alt de kan for å knuse ham. Han sliter med å være aleneforelder. Jobben i det lille reklamebyrået er platt og traust. Og han er lei av alle rundt ham som later som at livene deres er perfekte. Kjetil har mye å være frustrert over, og gjør som mange andre i dagens digitale verden: han finner utløp for dette ved å skrive og publisere tekster på internett.

Og så, da? kan man kanskje spørre seg. Her kunne romanen fort ha blitt redusert til et forsvar for nok en frustrert og mannlig furte-Guri som ikke vet hvor han skal gjøre av seg i «den moderne verden». Men det er her Vatne demonstrerer sitt litterære talent med overlegg, for Kjetil er en karakter man føler stor sympati for. Han er lett å kjenne seg igjen i, og Vatne lar ham skli sømløst frem og tilbake i partier om ungdomsårene og partier om historiens nåtid. Det fungerer veldig fint, og danner et bredt bilde av hovedpersonen. Ikke faller forfatteren i fellen med å gi Kjetil en vond barndom som brukes som en mulig forklaringsmodell heller.

Forholdet mellom den fire år gamle datteren Ingrid og Kjetil er bærebjelken i teksten. Naturlig som det skildres, er det et barn-forelder-forhold som de fleste andre; preget av noe usikkerhet, frustrasjon og sinne, men aller mest kjærlighet. Man forstår dog ikke alltid helt hva forfatteren ønsker å si med blogginnleggene til Kjetil, for de pumpes ofte litt for mye opp, for så å dø ut i nesten ingenting. På den annen side er det veldig deilig å møte andre som hater HOME-trenden og alt hva den representerer av et overflatisk dustesamfunn. Je suis Kjetil.

Forfatteren trekker linjer helt fra Grunnloven i 1814 stengte jødene ute av Norge, til den særegne norske formen for jødefiendtlighet i mellomkrigstiden og krigsårene. Selv om Nasjonal Samling og propagandaen mot jødene ikke fant klangbunn i det norske folket, gjorde nordmenn heller ikke mye for å forsvare jødene, verken da nazi-regimets brutalitet i Tyskland ble kjent på 1930-tallet, eller da Norge ble okkupert og jødene forfulgt her.

Verken norske politikere, politi, presse, deler av det jødiske miljøet eller folket som helhet levnes særlig mye ære av Michelet. Dette er bokens sterkeste side, slik jeg ser det: Den nyanserer bildet av jødeforfølgelsen i Norge, og viser hvor listig nazistene snurpet nettet rundt de norske jødene. Det var ikke snakk om brutal forfølgelse fra første dag, men en utprøving av framgangsmåter.

Boken kan også leses som en oppvisning i "show, don't tell"-måten å fortelle en historie. Samme hvor rystende fortellingene er, overlater Michelet til oss å sette inn utropstegnene. Det løfter teksten. (Hele omtalen ligger på Sølvbergets nettsider.)

En diskusjon på forumet har kvernet og gått over en tid.

Diskusjonen har startet rundt såkalte "stjerner" som er vår versjon av "Likes" eller "Tommel opp".

Når man ser et innlegg, sitat, en bokomtale eller bokliste her inne på bokelskere.no kan man gi det en stjerne som et signal om at man setter pris på det som ble skrevet.

Stjernene bruker internt i systemet til to ting - sortering av innhold (i visse situasjoner), og kåring av dagens mest "likte" innlegg.

Hvis du har forbrytersk forsett og en umettelig tørst på denne virtuelle valutaen, så er det mulig å utnytte systemet.

Hvis du skulle være så uheldig å ikke få stjerner fra andre brukere kan du gi stjerner til deg selv ved å logge deg ut, lage en ny profil og gi din andre konto et par velfortjente stjerner.

For å opprette en konto hos oss trenger du kun en e-postadresse som ikke er registrert fra før.

Man kan også alliere seg med familie eller venner og konspirere med dem - be dem gi stjerner til innleggene dine.

Eller man kan inngå i en permanent eller løs allianse med eksisterende brukere og avtale å stemme på hverandres innlegg eller sitater.

For å få en slags etterprøvbarhet på dette har vi valgt å legge ut lister over hvem som gir andre brukere stjerner.

Hvis du lurer på hvem som gir stjerner til hvem er dette enkelt å finne ut.

Diskusjonen rundt dette systemet har utartet seg til krangling og ukvemsord som ikke passer her på forumet.

Det er barn og unge som er inne på nettstedet på samme måte som oss voksne.

Jeg har derfor fjernet flere samtaletråder.

Jeg har også sperret tre brukerkontoer på grunn av åpenbart upassende meldinger.

Historia om Ellinor veks sakte fram og det er denne eg synest er mest interessant. Slektshistoria til forfattararen bli vel detaljrik og eg synest at ho har fått lite ut av det samiske innslaget, alt i alt litt skuffande.

Hovedpersonen i Eline Lund Fjærens bok Klokken og sengen forsvinner fra verden. Ikke fysisk (hun bor midt i Bergen), men fra samfunnet. Hun studerer ikke, jobber ikke, har minimal kontakt med andre mennesker og liker seg best på hybelen. ¨

Tidlig i lesningen fikk jeg assosiasjoner til Tomas Espedal, som også skriver mye om det å sitte inne. I likhet med Espedal skriver Fjæren fra Bergen, uten at byen har en dominerende plass i fortellingen. Til forskjell fra Espedal spiller heller ikke kjærlighet en stor rolle i Klokken og sengen. Hovedpersonens forhold til andre mennesker er mer preget av undring og observasjon enn av menneskelig nærhet i Fjærens bok.

Du trenger med andre ord ikke lese denne boka hvis handlingen er det viktigste for deg i en bok. Det skjer ikke så mye her, det er de bittesmå skiftene i tilværelsen som skildres. Fjærens store talent er evnen til å hvile i detaljer og stemninger, uten at det blir kjedelig å lese. (Hele omtalen ligger på Sølvbergets nettsider,)

Tim Moores bøker har siden debuten i 1999 fulgt et mønster: Moore drar i fotsporene til noen eller noe, og skriver historien om turen før og nå. Det kunne blitt repetativt, men Moore skriver så godt at hver bok blir en fest.

Ta den siste Moore-boken på mitt nattbord, Gironimo! (ja, med utropstegn i tittelen). Den følger i hjulsporene til French revolutions, som Moore skrev tidlig på 2000-tallet.
I French revolutions syklet han Tour de France-ruten fra år 2000. Årene går, rytter etter rytter blir avslørt som juksemaker og Moore blir stadig mer forbannet på den gjennomdopede sporten. For å hylle fortidens virkelige sykkelhelter, googler han hva som er tidenes hardeste sykkelritt. Svar: Giro d'Italia i 1914.

Det året var løpet 3162 kilometer langt, fordelt på åtte etapper, hvor fem av etappene var mer enn 400 kilometer lange (i år var 264 km maks). Både utstyr og støtteapparat var selvsagt galakser unna det som blir dagens ryttere til del. Bare åtte syklister fullførte 1914-Giroen. Tim Moore legger ut i deres hjulspor sensommeren 2012.

Underveis rekker Moore selvsagt å harselere med egen 49 år gammel kropp, dumdristigheten i prosjektet og de innfødte. Gironimo! er en bok du kommer til å ta med deg overalt, og le høyt av når familien minst venter det. Moore skriver en barokk og ordrik engelsk, og slipper unna med det fordi han har full kontroll. (Resten av omtalen ligger på Sølvbergets nettsider.)

Elena Ferrante brukar eit jordnært språk med få klisjear og metaforar, men den som ikkje tek sats, vil heller aldri nå dei store høgdene. Ferrante kretsar rundt eit par poeng vel mykje etter min smak. Forholdet mellom Elena og Lila, som er motoren i boka, vert tappa for mykje energi ved at forteljaren terpar på dei same refleksjonane, og ikkje lét lesaren konkludere sjølv. Det same gjeld eit par sko som Lila skaper. Dei blir så symboltunge og overtydelege i historia at dei til slutt berre irriterer. (Heile omtalen ligg på Sølvbergets nettsider.)

Boka er - som dei andre bøkene i Spartacus/Sagabok sin serie - ein lettlest, men solid inngang til dei norske middelalderkongane. Førsund tek tydelege standpunkt til kjeldene, og har ein engasjert penn. (Heile omtalen ligg på Sølvbergets nettsider.)

Ja, eg les gjerne boka om att! Hører gjerne frå deg om felleslesing!

Hei Lillevi

Eg opplever at Virginia Woolf er ein forfattar som blir meir interessant å lesa dess meir eg les rundt forfattarskapen, no held eg t.d på med Anka Ryalls bok : Virginia Woolf: litterære grenseoverganger, der ho tar for seg alle bøkene hennar på ein sers fengande måte. Elles kan eg anbefale å starte med Flush, ein utruleg fin og humoristisk biografi over hunden (!) til den engelske forfattaren Elisabeth Barrett Browning, Når det gjeld To the lighthouse på norsk, vil eg anbefale den siste omsetjinga av Merete Alfsen istadenfor den av Peter Magnus ( De drog til fyret). Alfsen er ein eminent omsetjar og den norske tittelen er Til fyret.

For ein forfattar Undset er! Blir fanga inn med ein gong, får lyst til å reise til Roma! Og Jenny som på mange måtar er forut for si tid, men ikkje klarer å fri seg frå det tronge likevel, gret og gret under lesinga ( hadde rett nok influensa..). Dette var ei stor leseoppleving ved andre gongs lesing av boka.

David Reiff har skrive ei stillferdig, men gripande skildring av den siste delen av livet til mora, Susan Sontag.

Anbefales for alle Virginia Woolf-fans sjølvsagt,men også for deg som enno ikkje har lese noko serleg av VW. Sers god innføring i eit fantastisk forfattarskap! Får lys til å lesa bøkene eg har lese om att, og dei eg ikkje har lese iallfall.

Denne klassikaren har stått i bokhylla lenge, no har eg endeleg lest henne og for ei nyting! Spanande historie frå Trondheim, friskt språk, kulturhistorie og historie, anbefales! Og for den som vil lesa vidare: Dette er første del i ein trilogi: Nok nr 2 er " I amtmandsgaarden". nr 3 heiter: "Under skraataket".

Trur eg.

Streit "slik ble jeg best"-bok av Pete Sampras, tennisspilleren med tidenes beste serve og forehand: En ganske kjedelig fyr som var velsignet med ekstreme tennisevner. Lite sladder, lite personlige betroelser, men for oss som digget Sampras betyr det ingenting. Full omtale på tennisbloggen.net.