Bokelskere.no

Endeleg ei morosam bok! Mykje tatt på kornet ndg. barn som skal hit og dit, FAU. Satirisk frå universitetsmiljøet og heilt crazy frå St. Petersburg. Og forfattaren skriv godt, meir av dette!

Nei, men eg har absolutt lyst til å lesa meir av forfattaren. Er oppteken av språket og her flyt det så lett, og når handlinga i tillegg er spanande, og personane interessante og ikkje eindimensjonale, er det jo supert!

Veldig god! Dette er den første russiske romanen eg har lest faktisk, prøvde nok på Dostojevski og kanskje Tolstoj: Anna Karenina i si tid, men falt av, kanskje for ung eller muligens pga alle namna.. ?
Her er det ikkje noko problem med det iallfall. Romanen verkar overraskande moderne og frisk, interessante person-og tidsskildringar, historisk bakteppe... veldig fin til diskusjon i lesesirkel også.

Katalognr. 49 er kort, og du får et godt inntrykk av stilen hans der. Debutromanen V. er også bra, mer fullendt enn Siste skrik, vil jeg si.

Andre skriver større bøker med flere personer, uten at leserne føler seg overmannet av den grunn. Når Thomas Pynchons Siste skrik føles som mye kraftigere enn sine 527 sider, skyldes det kombinasjonen av flere ting.

Pynchons fortellerstil passer definitivt ikke for alle. Som mange andre amerikanske forfattere bruker han mange ord, han kan mye og tekstene hans er en jevn skur av kultur- og samtidsreferanser. Når han treffer, er det en fryd å lese. Når han ikke gjør det, blir han bare masete. Siste skrik pendler mellom disse ytterpunktene.

Siste skrik gir ikke ved dørene. Jeg satt med en konstant følelse av å skjønne lite av hva som foregikk. Pynchons personer er like rastløse som fortelleren. Samtalene foregår på en innforstått måte, og samtlige personer er for kule til å avlevere en eneste enkel replikk.

Historien fortelles ofte i presens (Maxine går ut...), noe som gjør at fortelleren minner mest om kommentatoren i en reality-serie. Perspektivet ligger stort sett hos hovedpersonen Maxine, andre ganger står fortelleren utenfor og kommenterer. Både presensformen og den skiftende fortellervinkelen bidrar til at Siste skrik oppleves som en bok hvor det meste flyter. (Les hele omtalen på Sølvbergets nettsider.)

Litt for blodig detaljert etter min smak, men absolutt ikkje dårleg skrive ( har lest på norsk).

Lettlest bok om tvangsekteskap i Somalia. Amal Aden har skrive boka saman med Håvard Syvertsen, Egnar seg spesielt for ungdom. Anbefaler elles veldig bøkene til Amal Aden, serleg Min drøm om frihet, sjølvbiografi

Mímir Kristjánsson er noe så sjeldent som en uanstrengt morsom fyr med pedagogisk talent. Klart det blir bra bok av sånt. Frihet, likhet, Island treffer ikke med alt den prøver på, la det være sagt med en gang. Den gaper over litt for mye. Den vil si noe om det å bli voksen, om Island, om finanskrisen og forfatteren selv, den er en slags reiseguide og avslutter med en kransekakesmellert i stedet for en dynamittkubbe. Boken blander forfatterens sjanglete ferd gjennom Islands natteliv med analyser av landets historie. Han skriver fint om islendinger kontra nordmenn og hvorfor Island havnet i finanskrise. (Hele omtalen på Sølvbergets nettsider.)

Bøker som jeg leser og skriver mer to setninger om havner her.

Veldig god! Vart helt oppslukt av denne boka og måtte lesa i eit strekk. Kva er det med hovudpersonen?
Kvifor lever ho som ho gjer? I kor stor grad tek barnet skade av å leva slik? Godt nynorsk. Nominert til P2-lytternes romanpris, Favoritten min hittil!

Nevrotiske unge foreldre havner i hus med litt eldre ektepar. Mye mellom linjene, en smule uforløst, men gode skildringer av mann som sliter med å finne sin plass i verden.

Eg har lese ein god del om 22-juli-tragedien, m.a Seierstad si gode bok og Marit Christensen si ikkje så gode Moren, her er faren sin versjon av korleis forholdet mellom far og son var.

Hanne Wilhelmsen er endeleg tilbake! Anne Holt har ein force når det gjeld å skrive om aktuelle hendingar og her er det sanneleg mykje som tyder på at ho har vore forut for Paris-terroren m.a. Spanande handling gjer at eg leste boka i eit strekk. Språket er ikkje glitrande, eindel merkeleg symbolbruk, men eg heng meg ikkje opp i det når boka er så spanande.

Stor på alle måter, både i ambisjon og lengde. Science fiction, modernitet, religionskritikk, kjønnskamp, humor, sekt-liv og mye annet. Treffer kanskje ikke i alt den forsøker på, men setter absolutt tankene i sving, og jeg elsker forfattere som ikke er redd for å sikte høyt. Den mest tilgjengelige Houellebecq-boka?

Skjønnlitteratur: Historie om et ekteskap av Geir Gulliksen. Sakprosa: How music got free av Stephen Witt.

Sølvbergets tilsette plukkar nynorskbøker for å gratulere Stavanger mållag med 100-årsdagen 10. desember 2015. Les meir her.