Bokelskere.no

Jeg hadde egentlig ikke så store forventninger til denne. Jeg er jo edsvoren Nygårdshaugfan og har på forhånd sett at andre i samme kategori gir Klokkemakeren en lunken mottagelse.

Jeg synes dette er en av hans beste. Språket er helt fantastisk lekende og friskt. Der hvor GN kan bli i overkant fabulerende og teknisk, er han her full av livsglede og undring. Fortellingen kan leses som et eventyr for voksne, som en allegori, som en altomfattende fantasy. Og som alltid er forfatteren i detaljene. Her er det mange skjulte små artigheter om man vil lete.

En flott leseropplevelse og for meg en klar 6´er.

Det er sjelden jeg ser handlinge i boka som en film, men kjenner det på kroppen de ulike sinnsstemningene i boka. "snømannen" var jeg helt anspent og klam i hendene. " Buzz Aldrin" den rolige sinnstemingen på øya, en må jo sette ned tempoet.

Boka " La meg synge deg stille sanger" har inspirert meg til å stoppe opp i hverdagen, og nyte tilværelsen og de flotte personene rundt meg.

Jeg er nå snart halvveis i boka. For meg fungerer historien godt, og liker at det er rom for egne tolkninger. Forfatteren gir ikke for mye om gangen, og gleder meg til å lese videre.

Ikke så gale at det ikke er godt for noe...

Det er noe med denne boka. På en måte engasjerer den jo nesten ikke. Men jo mer du leser, jo mer blir du fylt av en stille, hverdagslig følelse som ligner glede. Som ligner forsoning, aksept og lett forundring. Som når en ser livet litt fra avstand og kjenner at det er ikke verst likevel.

Tenkte på Jan Erik Vold som jeg hørte på TV i dag:

• det er ikke annet
  enn livet det her, vi er alle borte - nå
  eller om litt, take it easy menneske
  but take it, det er ikke
  annet enn virkelighet
  vet du ...

En svensk, liten perle med usedvanlige gode naturskildringer.

Og 4 av 5 av dine favoritter blandt mine favoritter er skrevet av norske forfattere:)

Og der var boka lest. For en forrykende roman! Ganske ufattelig at den er skrevet på tjuetallet. Bortsett fra et noe arkaisk språk (noe som bare er flott og sjarmerende) så kunne dette vært samtidslitteratur.

Jeg vil ikke gå så langt som å si at boka forandret livet mitt. Men den gjør at du får noe å tenke på. Og først og fremst er den en formidabel leseropplevelse.

Stian, jeg skjønner fortsatt ikke verken din eller Tores innstilling til denne diskusjonen.

1) Jeg har aldri uttalt meg om Min Kamp. Jeg liker ikke å uttale meg om noe jeg ikke har greie på. Det jeg har gjort er å spørre hva som er bra med den, altså hvorfor jeg bør lese den. Og det har jeg fått noen gode svar på.

2) Jeg la ut linken til Kjærstads artikkel fordi jeg synes det er bra at et slikt verk som Min Kamp blir debattert. Jeg forstår fortsatt ikke mistenkeliggjøringen av Kjærstads motiver. Han tar Knausgård i forsvar i artikkelen og mener at mannen har fortjent en grundigere behandling enn den som er gitt av norske kritikere. (Har vi lest samme artikkel?)

Det jeg har sparket i gang er en debatt om det som uten tvil er en litteraturhistorisk begivenhet i Norge. Jeg forstår ikke hva som er galt med det.

3 kommentarer til denne boka til nå, - er alle litt negative. Det har jeg vanskelig for å forstå, og jeg vil gjerne gi den en varm anbefaling. En fantastisk fortettet liten roman. Språket er rikt og mangefasettert, fortellermåten innviklet, men utrolig talende og innholdsmettet. Det er en hard virkelighet som skildres og nåden er dyrt kjøpt, om den da er mer enn en sorgtung drøm. Det er en bok som kan leve lenge i deg.

Jeg liker best å kjøpe innbundet slik at forfatteren tjener (mer enn pocket)på at jeg kjøper boken. :)Synes dessuten at innbundne bøker tar seg bedre ut i bokhyllen.

.. men for all del. Jeg kjøper jo pocketbøker også av den grunn at jeg er en ung student. Det er kun de siste to årene jeg selv har kjøpt innbundne bøker, så jeg eier en god del pocketbøker. Men ja, jeg tror nok jeg kommer til å prøve å kjøpe flest innbundne bøker i fremtiden.

Jeg har lest The Road i norsk oversettelse - Veien - ved Knut Ofstad, og det er en utrolig godtflytende utgave som ivaretar McCarthys storhet. Nå er jo The Road en enklere romantekst enn f.eks. Blood Meridian, som jeg har lest på engelsk i påvente av den norske utgaven, en ekstremt kompakt og utfordrende roman. Jeg kan anbefale McCarthy på norsk for de som liker det best, rett og slett fordi han er i gode oversetterhender. Men mestrer man engelsk godt, er selvsagt originalspråket alltid å foretrekke.

Jeg leser bøker på begge språk, men har funnet ut at dagens oversettere er så dyktige at de "tolker" det engelske språket enda bedre enn jeg gjør mens jeg leser. Om du velger å lese på norsk eller engelsk er også avhengig av om du selv skriver mye og bruker det norske språket skriftlig til daglig. Jeg mener selv at min egen norske uttrykksform ble svekket i en periode av at jeg leste mange bøker på engelsk. Det har med setningsbygning og ordforråd å gjøre. Siden jeg skriver mye, er det også "trening" for meg å lese på norsk. Det øker mitt ordforråd og gir meg næring til eget skrivearbeid, uansett om det er skrevet av en norsk forfatter eller en (dyktig) oversetter.

Fantasifull historie om en gorilla som blir tatt til fange i jungelen og solgt for 50 francs til en tyrkisk elfenbenshandler. Det er bare den første av mange sære, skumle og utrolige opplevelser som den menneskliggjorte og intelligente gorilla Sally Jones skal igjennom i sitt liv. Herlig til høytlesing for barn ville jeg tro.

Jeg ville prøvd meg på noe av Camilla Läckberg, 'Predikanten' for eksempel. God driv, spennende personer og bra plott.