-Det har ingenting å si hvilket språk man snakker, sa Professoren, -så lenge folk ikke vil forstå.
En bedrøvet laks inneholder diverse tekster av Adams, men kan ikke sees på som en fortsettelse av Hitchhiker-serien. And Another Thing... av Eoin Colfer, derimot, er en fortsettelse av Hitchhiker-serien, og absolutt verdt å lese (selv om den altså ikke er skrevet av Douglas Adams.
"Velkommen til mine kontorer, forresten."
Han viftet vagt med en hånd rundt i de sjaskete omgivelsene.
"Lyset virker," sa han og pekte på vinduet, "gravitasjonen virker," sa han og slapp en penn ned på gulvet. "Med alt annet får vi bare håpe det beste."
"Jaha," sa Tootikki. "Dette er din nye familie. De er litt dumme av og til, men stort sett nokså hyggelige."
Jeg fortsatte å fortelle meg selv at ikke alle damer i verden var horer, bare min.
Ikke noe er verre enn å avslutte en god driterunde, for så å strekke seg ut og oppdage at toalettrullholderen er tom. Selv det mest forferdelige mennesket på jorda fortjener å tørke ræva si.
Den åpne munnen hennes presset seg mot min. Den smakte spytt og løk og gammel vin og (forestilte jeg meg) sæd fra fire hundre menn.
Jeg tok med meg fem halvflasker whisky i kofferten på bussen. Hver gang noen satte seg ved siden av meg og begynte å snakke, dro jeg fram en flaske og tok en lang slurk. Jeg kom fram.
"Du er litt av en filosof, du, Sam," sa Pickwick.
"Det ligger til slekta, tror jeg, sir," svarte Weller. "Far har det omtrent på samme måten. Når min stemor skjeller ham ut, så plystrer han. Hun blir helt rasende og brekker i stykker pipa hans. Han går ut og kjøper en ny. Da begynner hun å skrike og besvimer, og han røker i ro og mak til hun kommer seg igjen. Det der er filosofi, ikke sant, sir?"
"I hvert fall et meget godt substitutt," svarte Pickwick leende.
Åh, det er godt å vite at jeg ikke er den eneste. Selve idéen er god, men gjennomføringen er dessverre så som så. Selve skrivestilen likte jeg ikke i det hele tatt, syntes det var masete å hele tiden skulle skifte fortellerstemme, og uproft av forfatteren å hele tiden måtte fortelle meg hvem som fortalte ("CLARE:", "HENRY:"). Dessverre leste jeg hele boka jeg også ;)
Boka var dårlig, og skuffa meg veldig, i og med at jeg syntes konseptet virket spennende!
Veien til styrke og respekt går gjennom den daglige bruk av barberhøvelen.
"Var ikke han litt rar," sa pappaen usikkert.
"Han var veldig rar," forsikret lille My. "Sprø på knollen."
Mammaen sukket og prøvde å strekke ut bena. "Men det er jo de fleste vi kjenner," sa hun. "Mer eller mindre."
Og han har en aldeles utmerket økonomi. Som gammel sosialist kan jeg betro Dem at økonomien, den skal De ikke forakte. - Og i dette tilfelle hvor en slik ypperlig økonomi opptrer som del av et like ypperlig og radikalt sinnelag, da kan man få glede av forbindelsen. Hvor hadde sosialismen stått idag, hvis vi ikke hadde hatt familieformuer å falle tilbake på alle sammen?
Svært hvor slike små barn døde! Dikteren hadde han også kjent. Litt. Han var født efter Werner, og død lenge før ham. Ja, ja - diktere og små barn, de dør.
Man kan godt ha levet et fullt og helt menneskeliv, selv om man dør ganske ung.
Da Marx ble overført til en halvlukket avdeling, var det med dyp tillit til legekunsten. Derfor var det et slag for ham at psykiateren ikke visste stort mere om schizofreni, nevroser og paranoia enn han selv gjorde. Legen hadde naturligvis sin kliniske erfaring og sin profesjonelle måte å være uhysterisk på, og han kunne trøste Marx med at lukthallusinasjoner slett ikke var hverken fremragende eller nytt, men at symptomet bare rent tilfeldigvis måtte ha undgått ham under hans lesning. Dette, at legen var fortrolig med lukthallusinasjoner, gav ham for en stund et visst intellektuelt overtak, selv om det ikke fjernet hverken angsten eller stanken.
Sverige betød møtet med en menneskerase mere fremmed enn busknegre. Han hadde vokst opp i det tyvende århundre, og var plutselig satt femti år tilbake i tiden; det var en tryllereise tilbake gjennem årtiene, til opplyste byer med fulle butikksvinduer. Han kom fra en fangetransport på vei til et eller annet gasskammer, og ble kastet på hodet inn i et samfunn som holdt på å oppdage den modernistiske poesi.
Man liker ikke å dø, når man er to og tyve år.
Anfallene kom fire, fem ganger om året nu, men slik at han lå i dagevis i fullkommen apati, fullstendig lammet av skrekk. Det krevet sine dager, dette, men i det store og hele innså Marx uten særlig bedrøvelse at han var et klinisk tilfelle. I begynnelsen hadde han antatt at det dreiet seg om en begynnende sinnsykdom, men idag så han mere på det som sin egentlige, hemmelige sunnhet.
Der finnes en angst som ikke skal trekkes frem i dagslyset, fordi den er så sterk at den overlever det. Den hører hjemme i naturens underverden, i en sinnsyk undernatur, uten orden og lovmessighet.