Bokelskere.no

En bok som var veldig synlig i fjor og levde den opp til hypen?

Alt annet enn idyllisk
Øya er en psykologisk thriller om en familie som havner i alvorlig trøbbel. Heather og stebarna Olivia og Owen, er med Tom på jobbreise. Heather er ganske ung, bare 24 år, men er allerede gift og har to stebarn som ikke har akseptert henne. Likevel prøver hun å gjøre denne reisen hyggelig. På grunn av et ønske av barna om å se noen av landets kjente dyr, havner de på en øy hvor det bor noen folk som foretrekker å holde seg for seg selv. Familien skal bare se på noen kjente dyr og så dra igjen, men en stygg ulykke skjer, og konsekvensene for det blir enda styggere. Familien må prøve å flykte for å redde seg selv, men hvor skal de flykte da en øy har begrenset med gjemmesteder?

Boka Øya har fått mange delte meninger og kan godt skjønne hvorfor. Selv likte jeg denne bedre enn Kjeden. McKinty beskriver dysfunksjonellle familier på en god og forståelig måte. Både familien til Heather og familien på øya er temmelig dysfunksjonelle spør du meg, og det er ikke vanskelig å forestille seg frykten Heather og familien hennes frykter da de støter på denne slekta som har sine egne regler å leve etter.

Underholdende thriller
Handlingen minte meg litt om en blanding av Wrong Turn (gal familie minus kannibalisme) og Lord of the Flies (bare at i Øya er det voksne og barn). En morsom blanding av handling. Tror nok det var en del som ikke likte boka da denne psykologiske thrilleren ikke virket seriøs, men det var nettopp derfor jeg likte den. Noen ganger må man lese noe useriøst og underholdende, for noen ganger er det befriende. Det var en slik bok jeg trengte nå. Så det gikk ikke mange dager før denne ble ferdiglest. Boka er stemplet som krim, men jeg leste den som en psykologisk thriller, og syntes den passet bedre i den sjangeren.

Likte dynamikken i Heathers familie selv om den var alt annet enn perfekt, men interesant å lese om familiedynamikk man selv ikke er vant til. De har ikke lenger nok med å overleve hverandre, men også den spesielle slekta på øya, som vil ha hevn etter ulykken Tom og Heather stelte i stand. Bare synd man ikke ble kjent med mange som enkeltpersoner. Man får bare et slags inntrykk av dem.

Selv om handlingen var svært forutsgibar, inneholdt Øya mye action og hadde bare få dødpunkter. Det var lett å la seg rive med og lese noen sider ekstra. Herlig thriller hvis man ønsker lett underholdning.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Dette er nok en viktig bok å få lest, uansett om man synes den er interessant eller ikke, for lytting det er visst gull verdt, både i familie- og næringslivet, i bedrifter der gode salgstall teller, i vennskap og i danning av vennskap, og ikke minst det å kunne lytte til en tilfeldig person man tilfeldigvis kan komme i prat med i hverdagen.

Selvom boken kan bli noe flat til tider og kanskje holde seg litt lenge på et område om gangen, spesielt når man har kommet halvveis, så tar den seg litt opp igjen i bokens siste del. Boken har mye viktig å komme med. Hvis den bare får en til å bli mer bevisst dette med å lytte til andre, prate mindre og lytter mer, så tror jeg man har kommet langt. Boken påpeker bl.a. viktigheten med lytting når det kommer til ensomhetens samfunn som vi lever i, der skjermer og dens slags gjør at dette øker i samfunnet, og forfatteren trekker linjer mellom ensomhet og de stadig økende selvmordstallene på verdensbasis (60% de siste 45årene), og her også kan lytting til disse personene være et godt forebyggende tiltak. Hun tar også fram andre interessante eksempler rundt det med skjerm, og peker til undersøkelser som viser at de som bruker mye skjerm også er mer ulykkelige. Videre påpeker hun ifølge en metaanalyse at de som spiller dataspill regelmessig har større risiko for å bli rammet av angst eller depresjon. Vi kan også lese noen interessante ting rundt mobilbruk og lytting.

Boken tar også frem en myte om at introverte skal være bedre lyttere enn andre, men det stemmer ikke i følge Murphy. Det kan nemlig være vanskeligere for dem, siden det ofte foregår så mye i deres hode at det rett og slett ikke er plass til så mye mer. Hun påpeker også at grunnen til at vi ofte glemmer navn kan være fordi vi fort kan bli litt for opptatt av å vurdere motparten, oss selv og hva vi skal si og hvordan vi skal framstå. En annen interessant faktor ifølge forfatteren er at sjarlatanere og bedragere ofte er gode lyttere. Hvorfor det er slik, kan du lese om i boken. Dette og mye mer om lytting finner man i denne til tider noe kjedelige, men allikevel nyttige og interessante boken om lytting, og det å være en god lytter.

Forfatteren av bestselgeren The Other Wes Moore ble denne måneden, januar 2023, satt inn som den første svarte guvernøren i delstaten Maryland. Wes Moore er for tiden den eneste svarte guvernøren i USA. Det har bare vært noen få før ham.

Forsøk på å forby bøker i skolebiblioteket er først og fremst et fenomen i USAs sørstater. Begrunnelsene er gjerne forbundet med kontroverser knyttet til rase, kjønn og «kristne» verdier. Se her for en mer omfattende liste og diskusjon om hvem som står bak initiativene i Virginia.

I denne boken tar R.C. Sproul hovedsakelig for seg det Jesus taler rundt de siste dager fra Matteus 24. Han skriver fra et preteristisk ståsted (at en stor del (del preterisme) eller alle profetier i Bibelen (fullpreterisme) ble oppfylt ved Jerusalems ødeleggelse i år 70e.Kr.), og selvom han et sted påpeker seg å være delpreterist så kan det til tider virke som han kan helle mot fullpreterisme, noe han allikevel ikke vedkjenner seg til.
Fullpreterisme blir ofte ansett som en vranglære blandt delpreterister, men R.C. Sproul ytrer seg ikke like sterkt og direkte som noen delpreterister gjør overfor fullpreteristene. Som fullpreterist selv så setter jeg stor pris på hvordan Sproul legger frem innholdet i boken. Han bruker mye tid på å henvise til fullpreteristen James Stuart Russel (1816-1895) som en kilde for preterisme han selv legger frem i boken, noe som tyder på at Sproul ikke har noen direkte "heresy" forhold til fullpreterismen, men kan med respekt også henvise til dem. Sproul trekker også fram og henviser mye til delpreteristen Kenneth Gentry, spesielt hans arbeid med å bevise at Johannes Åpenbaring ble skrevet før år 70e.Kr, og ikke etter. Alt i alt får jeg et inntrykk at boken er en mer eller mindre nøytral fremlegging av preterismen, enten det er snakk om delpreterisme (partial preterism) eller fullpreterisme. Jeg savner allikevel litt mer R.C. Sproul og hans egne tanker i boken, for han henviser i litt for stor grad til andre kilder enn til det han selv kunne kommet med.

Denne helgen leser jeg The Wondrous and Tragic Life of Ivan and Ivana av Maryse Conde. Den handler om de to tvillingene Ivan og Ivana, som blir født og vokser opp med en enslig mor på Guadeloupe i Karibia, og nå har jeg kommet til at de har flyttet til musikerfaren i Mali, som de ikke kjenner. Har lest to bøker av Conde tidligere, og de var veldig gode begge to.

På øret er jeg så vidt i gang med If we were villains av M.L. Rio. Den handler om skuespilleren Oliver Marks som nettopp har sluppet ut etter å ha sittet i fengsel i ti år – for et drap leseren ikke vet om han har begått.

Er også så smått i gang med italiaprosjektet igjen, for ikke å glemme det jeg kan av språket, og begynte i dag på Un amore / En kjærlighet av Dino Buzzati fra 1963 (oversatt til norsk i 1964). Har hatt den stående i hylla i mange år, og gleder meg til endelig å lese den.

God helg, alle sammen!

Har du sans for serieromaner vil jeg anbefale Patrick Melrose-serien til Edward St Aubyn. Den er skarp skildring av britisk øvre middelklasse. Samtidig er den en tildels skremmende, innsiktsfull karakterstudie av en sympatisk hovedperson og hans dysfunksjonelle familie.

Tittelen er kanskje å kjenne seg igjen i hos de fleste da mange kjenner på at jula kommer brått på omtrent hvert år ...

Jula forbindes med mye
Jula betyr en del stress eller ensomhet for noen, og noen ganger begge deler. Jula forbindes med selskap og hygge. Ikke minst forberedelser. For Lillian blir jula annereldes på mange måter siden hun er prøveseparert fra sin mann, og det er hun selv som har tatt den avgjørelsen. Derfor har hun flyttet til en liten leilighet hvor hun kan styre dagene sine selv.

Mens jula nærmer seg med stormskritt og alt virker annereldes, venter hun og venninnegjengen hennes som har holdt sammen i flere ti år, på at Rose skal komme tilbake i Norge. Problemet er at hun har ingen sted å bo og påstår at det meste av bosted er inntil videre for dyrt for henne. Selv om venninnegjengen har lovet hverandre å ta vare på Rose, er det Lillian som ender opp med å dele leilighet med henne, noe Lillian gruer seg til. Rose er en person som alltid tar stor plass og som folk legger merke til, noe som kan bli slitsomt i lengden. Og mens Rose er tilbake i Norge, legger Lillian merke til en endring i venninnegjengen. Blir det noen gang det samme igjen og vil Lillian bli kvitt Rose før hun tar over livet hennes fullstendig?

Vil Lillian få tilbake sitt eget liv?
Har lest alle bøkene av Braathen bortsett fra debutboka Alle disse dagene. Juleromaner har blitt en populær sjanger de siste årene, og selv om det ikke er min favorittsjanger, prøver jeg å få med meg noen hvert år. Selv om boka foregår for det meste i tiden før og i jula, fikk jeg ingen julefølelse. I stedet ble det mange intriger mellom godt voksne kvinner som har kjent hverandre i flere år på godt og vondt. Til tross for en del feil for mange år siden, har de likevel klart å holde sammen. Spørsmålet er om Rose vil gå for langt denne gang, eller om Lillian harnok tålmodighet med den situasjonen hun er i angående sin mann. Det var interessant å følge anspentheten mellom jentenenes bånd, og Lillians nye situasjon. Det å skape seg et liv på egen hånd. Men juleromanen ble dessverre for stillestående og repeterende. Både Lillians tankegang og en del dialoger ble noe gjentakende. Det var også lett å skjønne hvorfor de grudde seg litt til Rose kom tilbake, da hun har en sterk personlighet, og er fryktelig slitsom. 

Braathen er god på å beskrive dynamikken i venninnerelasjoner og karakterbeskrivelser, men som nevnt, det ble noe gjentakende og savnet mer humor. Det hele ble dessverre for forutsigbart. Mener at Effekten av måneskinn på nyfallen snø er fremdeles hennes beste.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Those who thought the war would soon be over were all long dead. Killed by the war.

Fra The great swindle av Pierre Lemaitre

Jeg personen avstår fra å leve sitt eget liv og sin livs kjærlighet for å tjene sin arbeidsgiver etter en standard som han selv ser ut til å sette. Nøktern og stillferdig. Temaet står i sterk kontrast til dagens individualisme.

Dette temaheftet tar for seg språkutvikling hos barn. Dette er på en måte en veldig komprimert versjon av det fagstoffet som finnes det ute på dette området. Heftet gir god innsikt i barnets språkutvikling og hvordan man kan legge til rette for det på forskjellige måter, som f.eks. gjennom høytlesing. Heftet er først og fremst siktet mot ansatte i barnehagen, men kan godt også leses av de som interesserer seg for temaet. Boken påpeker at familien også er en viktig arena for språkutvikling, så foreldre kan også få godt utbytte av denne, spesielt hvis man ikke har tid å lese i det lange og brede rundt dette.

Bøkene av Mackintosh har hittil vært middelmådige, men med Den siste festen, har hun skiftet til en bedre retning.

Klaustrofobisk mysterie
Det er nyttårsfest hos kjendisen Rhys Lloyd og Rhys er både elsket og hatet i bygda. Ikke alle i landsbyen er begeistret for ham etter at han har vært med å investere i at The Shore ble bygget. En klynge feriehus for fintfolk. I mange år har han også slitt med en intens stalker. Sammen med familien arrangerer han nyttårsfest, men festen tar en mørk vending da han blir funnet død. Landsbyen er ikke spesielt stor. De fleste kjenner til hverandre, og derfor er saken enda mer spesiell da hvem som helst kan være skyldig.

Kriminalbetjent Ffion og den nye makkeren Leo blir satt på saken. Ffion bor midlertidig hjemme hos moren sin. Leo sliter med ekskona for han får mindre og mindre kontakt med sønnen sin. Samtidig blir han mobbet åpenlyst av sjefen sin. Som makkere er det mye frem og tilbake mellom Ffion og Leo på grunn av merkelige følelser. Vil det gå utover jobben?

Landsbyen blir ikke det samme igjen?
Anspentheten mellom nye makkere i krimsjangeren er ikke akkurat nyskapende, men det var heller ikke det som gjorde boka spennende. Den siste festen består av at et stort og fargerikt persongalleri, og hoppingen av tid som skjer fra før festen, i festen og tiden etterpå, er gjort på en fin og troverdig måte. Man føler klaustrofibien innbyggerne føler. Noen føler seg hjemme i et lite sted, andre ikke. Likte også at krimsaken skjedde et sted der de fleste kjenner til hverandre. Mennesker man støter på nesten daglig. 

Selv om det var lett å gjette seg frem til den eventuelle skyldige, dukker det opp flere mistensomme kandiadater underveis, og man får kjennskap til at de fleste hadde noe peronlig i mot den døde. Noe som skapte ekstra spenning.

Den siste festen skal være første bok i en ny krimserie. En dramatisk, stemningsfull førstebok med vakre naturbeskrivelser. Bortsett fra at avslutningen ble noe unødvendig lang, var dette en av de bedre krimbøkene av Mackintosh, og jeg vil svært gjerne lese oppfølgeren. Oppfølgeren skal visstnok bli utgitt i august.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

En viktig bok. Dessverre en forfatter som ikke yter historien rettferdighet. Dårlig språk, svært ensidig og platt.