Bokelskere.no

Trude Teige er nok kjent for mange fra Tv-skjermen, og som mange andre Tv-personligheter, har hun begynt å skrive bøker. Løgnere er min andre bok av henne.

I Løgnere møter man igjen journalist Kajsa Coren, og dette er bok nummer sju i serien. Selv om man ikke har lest de andre bøkene i serien, får man jo masse bakgrunnshistorie underveis. Jeg er nøye på rekkefølge i andre sjangere, men krim kan ofte leses frittstående. Det er jo smak og behag.

En gammel kontakt i fare
Hennes gamle venninne Anki kontakter henne fordi hun har blitt brutalt voldtatt hjemme i sitt eget hjem. Etterpå skal voldteksmannen ha vasket henne. Hun kontakter Kajsa etter alle disse årene fordi hun vil ha støtte etter denne tunge og skremmende tiden. Poltiet finner omtrent ingen spor hjemme hos henne, og Anki har få beskrivelser av mannen siden han var kledd i svart og hadde på finlandshette. Dermed er politiet usikker på om det i det hele tatt har skjedd, på grunn av fraværet av spor, og derfor blir Anki et tvilsomt offer. I nabolaget hennes er naboene ordknappe og vil helst ikke bli innblandet.

Interessant problemstilling og synsvinkel om en sårbar situasjon, men likevel klarer ikke Teige å bygge opp spenning. Jeg liker bøker med stor persongalleri, for da føles bøkene mer ekte, men likevel klarte jeg ikke å bli godt nok kjent med karakterene. Da tenker jeg ikke bare på de faste karakterene i serien, men også de med gjesteroller. De blir noe flate og kunstige.

Blek hovedkarakter
Synes heller ikke at Kajsa Coren var noen minnerik karakter. Hun er som mange andre karakterer jeg har lest om i krimserier. Hun skiller seg ikke noe ut, og jeg har heller ikke helt sansen for kvinnelige journalister/etterforskere i krimserier fordi familien får ofte stor fokus og det blir en del pludring. Jeg vil heller lese om saken og jobbprosessen, selv om man skjønner at hovedpersonen har et liv utenfor jobben også.

Løgnere virket spennende, men det ble det aldri. Løgnere ble i stedet for forutsigbart, enkelte av karakterene var noe slitsomme og måten slutten ble gjort på, var en smule tåpelig. Kommer nok ikke til å hige etter hennes nye bok.

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Fra min blogg: I Bokhylla

Regner med å bli ferdig med The Gospel According to the New World av Maryse Condé i helgen.

I så fall blir neste e-bok den siste til László Krasznahorkai, Herscht 07769. Den ungarske forfatteren er en av mine definitive favoritter, og jeg gleder meg vilt til den nye romanen på 397 sider – som består av én setning. I den forstand minner den om en annen favoritt, nemlig Ducks, Newburyport av Lucy Ellmann, som jeg leste i 2019. Det er en roman på over tusen sider der 95 % består av bare åtte setninger, uten avsnitt, hvorav enkelte går over mer enn hundre sider!

Håper omsider endelig å komme skikkelig i gang med romanen M. Il figlio del secolo – Il romanzo di Mussolini #1 av Antonio Scurati.

På lydbok har jeg så vidt kommet i gang med Dinosaurs av Lydia Millet fra USA. Leste en bok av henne for noen år siden, og likte den godt.

Nå har du og TanteMamie gjort meg nysgjerrig, så jeg har nettopp kjøpt lydboka Kim Jiyoung, born 1982 av Cho Nam-Joo

Ønsker alle en fin maihelg!

Det er litt interessant i seg selv. Hva skulle til for at dette ville falle i dysyopisjangeren og ikke i scifi med miljøkrise som bakgrunnsramme?

Wow! Takk for ærlig omtale. Jeg har jo lest gamle bøker som har holdt seg godt. F.eks. Vi av Jevgenyv Zamjatin, som jeg tror vi leste i denne lesesirkelen for lenge siden.

Men hva tenker du om de dystopiske aspektene i dune? Er det noe budskap, noe å lære? Minner den tematisk om andre bøker du har lest?

Northanger Abbey.
Godt at vi har nokre dagar på oss. Sjølv om utgåva til Skald forlag kom så seint som i 2022, fann eg sist veke at det ikkje er tilgang på boka hjå alle utsala til bokkjedene, men må tingast serskild.

Nå er jeg spent på hvordan lesingen har vært for dere som har lest nå, og hvilke tanker dere som har lest den tidligere sitter med om boken! :) Noen inntrykk dere vil dele? Hvordan var stemningen? Kan den sees i sammenheng med andre dystopier?

Dette er den moderne historien om en gruppe finlandske samer som gjennom to verdenskriger ble fordrevet fra sine tradisjonelle områder i Petsamo i dagens Russland. Hirstis engasjerende fortellerstil preges av hans bakgrunn som journalist. Han får fram innholdet og styrken i skoltesamenes livsform ved å konsentrere seg om historien til én hovedperson, den stammeeldste Jaako Sverloff.

Selv om samene fra Suenjel fikk seg nye, faste bosettingsområder på 1940-tallet, er Hirsti pessimistisk på deres vegne. Integrering og modernisering truer grunnlaget for den lille minoritetsgruppen. Som han selv påpeker i siste kapittel, gjelder dette også andre samiske lokalsamfunn i Norden. Her har utviklingen siden 1974 - da boka kom ut - vist seg å gå i en annen retning enn Hirsti forutså.

Fine fotografier, men av og til uklart når og hvor de er tatt. Se også omtalen min av Herrene sendte oss hit av Elin Anna Labba (2021).

Witch Hunt av Syd Moore ble utgitt i 2012, og den holder seg godt til horror å være.

Mange utfordringer
Etter at et langvarig forhold er over og hennes mor som nylig døde av sykdom, føler Sadie seg alene i verden. Hun har fremdeles stefaren som hun har et godt forhold til og hennes bilogiske far, til tross for at han forlot henne og moren, og skaffet seg en ny familie. Selv om det ikke ser hverandre ofte, prøver de å holde kontakten. Etter alt det traumatiske som har hendt i det siste, føler Sadie på et tungsinn som ikke går over. Det er vanskelig å komme tilbake til en normal hverdag.

Heldigvis får hun napp hos et forlag om å utgi en bok. Hun skal gjøre research om blant annet hekejegeren Matthew Hopkins. Han ble sett som den ansvarlige for mange kvinners død, bare fordi han mistenkte dem for å være hekser. Mens Sadie er oppslukt av research, opplever hun merkelige og uforklarlige ting. Samtidig føler hun seg truet. Noen vet om bokprosjektet hennes, og har kanskje et ønske om å stoppe det. Snart klarer hun ikke å se forskjell på hva som er virkelig og ikke.

Ukjent perle
Syd Moore er ikke et kjent navn, heller ikke boka. Da jeg søkte opp navnet hennes, kunne jeg finne bare to bøker av henne, noe som er synd, for hun skriver godt. Witch Hunt er kanskje ikke en troverdig horror, men hadde et interessant tema, nemlig beskyldninger for hekseri før i tiden. Noen vil nok finne denne boka noe langsom og tørr, da den også inneholder en god del fakta, men jeg syntes det gjorde boka ekstra fascinerende og spennende. Likte også hovedkarakteren Sadie som hadde flust av selvironi og sarkasme, til tross for alt det mørke som har skjedd henne i det siste.

Det morsomme med denne boka, er at tidlgere i år så jeg filmen Witchfinder General (1968). Vincent Price hadde rollen som Matthew Hopkins, så det var vanskelig å la være å tenke på filmen mens jeg leste denne boka, men hadde ikke noe i mot det.

Witch Hunt bød på en fin blanding av historie og horror, dyster stemning og en dose humor uten at det ble noen grøsserkomedie. Syntes forfatteren fant en fin balanse i alt dette. Selv om boka var noe stor, var den svært lettlest og engasjerende.

Jeg leste denne som strafferunde fordi jeg ikke klarte alle de seks planlagte bøkene for februar, og må si at det var en fin strafferunde.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er en utrolig innholdsrik og detaljert bok av Don K. Preston, rundt full preterisme, eller pakts eskatologi som forfatteren også kaller det. Jeg har sett flere av hans såkalte "Morning Musings" på Youtube og dette er den første boken jeg leser som er skrevet av ham. Preston er utrolig god på å argumentere for dette synet ut fra Guds Ord, og den gir et helt nytt perspektiv på endetiden, som noe som allerede har vært og ikke noe som er nå eller skal komme. Til og med dette har han gode bibelske argumenter for. Han går grundig til verks, ja kanskje litt for grundig. Han går i rette med flere kjente forkynnere og bibellærere, både dispensasjonalister, millenialister og noen del-preterister og gir leseren mange argumenter på hvorfor ikke den moderne endetidslære holder bibelsk mål, ihvertfall hvis man bruker en sunn bibeltolkningsmetode. Innimellom når man tror han er ferdig med argumentene sine, så oppdager man plutselig at han faktisk har et par til i ermet, og som regel grunnet i Guds Ord og sunn fornuft og logikk.

Preston får på en solid måte fram at endetidslæren i Bibelen har med datidens Israel og den Mosaiske lovens avløsning til fordel for den nye pakts tidsalder og menigheten som det sanne vintret og Israel, og at Jesu andre komme faktisk skjedde i år 70e.Kr. ved Jerusalems og templets totale ødeleggelse. Vi får se hvordan personligheter som John MacArthur, Grant Jeffreys, Thomas Ice, Kenneth Gentry mf. får gjenngå en grundig analyse av sin bibeltolkning og hvorfor den ikke holder mål med tanke på endetiden. Vi får innblikk i hvordan disse bortforklarer såkalte vanskelige vers rundt Jesu gjenkomst og hvordan noen av dem til tider også motsier seg selv. Jesus og apostlene hevdet klart og tydelig at de levde i de siste dager og at Jesu komme var rett rundt hjørnet og kom til å finne sted iløpet av deres generasjon. Dette synet forsvarer forfatteren og han gjør det på et underfundig og Bibeltro måte. Det er leit at akurat dette har vært ateisters og bibelkritikres beste våpen mot den kristne troen, det at Jesus og apostlene virkelig trodde og lærte at Jesu komme var rundt hjørnet, og så tilsynelatende så skjedde det ikke iløpet av den generasjonen som Jesus profeterte om. Men hva om det virkelig gjorde det? Dette tar Don K. Preston fram på en god og solid måte.

Forfatteren tar også for seg vanlige anklager denne læren møter og gir et solid og godt forsvar for sitt syn og snur kritikernes argumenter innimellom mot dem selv. Eksempler på dette er rundt vranglæren til Hymenaeus i Bibelen, som hevdet at oppstandelsen allerede hadde funnet sted på Paulus tid når Paulus bl.a. skrev sine brev til Timoteus. Et annet område han tar for seg er området om Jesus hadde herlighetslegeme etter sin oppstandelse eller ikke.

Innimellom kan det kanskje bli litt mye informasjon å ta til seg på en gang, og noe er mer interessant en noe annet, men over det store og hele så står dette som en klar favoritt så langt rundt preteristisk litteratur. Preston har også en liten uvane å gjenta seg litt undøvendig mye, men skal man ha det inn med teskje så skal man det. En god bok som vil ryste enhver eskatologisk forutinntatthet. Er du klar for å bli rystet på det du trodde var en god bibelsk grunnvoll rundt endetiden?

Med dagens øyne forteller denne boka en opprivende historie om tvangsflytting av reindriftssamer fra historiske sommerbeiter i Norge til Sverige. I alt dreide det seg om bortvisning av 300 personer, voksne og barn, fra 1919 og til utpå tjuetallet. I Sverige opplevde mange samer at lappefogdene flyttet dem videre opptil flere ganger på 1930-tallet og seinere.

Styrken i framstillingen er vekten på de berørtes og etterkommernes egne ord. Labba får fram maktesløsheten og sorgen som de fleste følte ved tapet av tilknytningen til Senja og andre områder i Norge. Men vekten på å få med flest mulig enkelthistorier fører til oppstykking og gjentakelser som gjør teksten tung å komme seg gjennom. Til gjengjeld føyer de mange gode fotografiene seg perfekt til teksten.

En viktig bok om en lite kjent side av norsk-svensk samepolitikk. Se også omtalen min av Suenjel-folket, ved veis ende.

Hvor har du det fra at Israel har underskrevet på dette pluss de aller fleste land i verden?

Hvis flyktningene får returnere vil Israel opphøre å eksistere som stat. Gi et eksempel på at flyktninger har fått retunere? Palestinerne fikk Jordan og tilbud om land i det som ble igjen, men de sa nei. De blir ikke fornøyd før Israel opphører å eksistere. Arabere i Israel har det bedre enn i arabiske naboland. Israel trakk seg ut av Gaza. Hva fikk jødene som takk? Rakettangrep. Jødene varsler sivile når de skal bombe som svar på rakettangrep.

At israelske forskere sier dette er ingen garanti for at det var sånn. Det er for eksempel påvist at de norske forskerne Jørgen Jensehaugen og Hilde Henriksen Waage tar feil. Jeg stoler på reiseskildringer fra området. Det du skriver er arabisk propaganda. At det var et palestinsk folk ble oppfunnet rett etter seksdagerskrigen. Før det var var jødene kalt palestinere. Det sier også arabere.

Å skrive selv gjorde jeg i går. Har du ikke sett det? Odd Karsten Tveit og Pappe er hvertfall ikke balansert. Det samme med norsk media.

Her står det hva som skjedde i Deir Yassin med linker til videre fordypning: https://miff.no/mediedekningen/2023/04/27nrks-og-ntbs-giftige-hilsener-til-75-ars-jubilanten.htm

Her kan du fordype deg i faktasjekk av Odd Karsten Tveit. Også en som handler om "De skyldige": https://miff.no/tag/odd-karsten-tveit