Bokelskere.no

Denne praktboka tek for seg illustrasjonskunsten i bladet over eit tidsrom på sytti år. Forfattaren var sjølv i fleire år ansvarleg for valet av teikningar som er med på å gi The New Yorker eit gjennomgåande humoristisk serpreg, men som òg med tida naudsynleg har endra seg i samsvar med nye smaksretningar og skiftande hovudredaktører.

Eit hovudinntrykk eg sit igjen med etter lesinga, er den store vekten på den redaksjonelle innsatsen i utvalet og bearbeiding av idear og utkast til alle illustrasjonane. Lorenz gir godt greie for kor krevjande det var å leie dette arbeidet. Sjølve bladet er ei forunderleg blanding av lokalavis for New York og tidskrift med eit globalt perspektiv.

Nå er jeg på jakt etter «Bibelselskapets store bibelatlas» av Stephen Motyer.

Jeg får ikke lest den nå, men har lest den tidligere. Da elsket jeg den. Nettopp det du sier om at den er så stille. Rolig, saktegående, nesten apatisk, selv om de hele tiden må videre. Og det uhyggelige ble for meg tusen ganger eklere med denne fortellerstilen enn om det var masse action og sånt. Så jeg skjønner at den kan bli for drøy for noen. Det er fremdeles en av mine beste leseopplevelser.

Dette er boken jeg trengte å lese for å kunne komme sånn noenlunde i gang, og forberedt til min nye jobb som kontaktlærer i skolen. Heidi Granberg forteller fra sin tid som nyutdannet lærer samtidig som hun gir tips og råd for en som skal inn i læreryrket for første gang. Hun forteller om at det finnes ytterst lite litteratur på området samtidig som de fleste lærere ikke er forberedt på hva som egentlig venter dem av andre oppgaver og ekstraarbeid utover det de hadde forventet. Hun skriver at arbeidsmengde og tempoet alt skal skje i er en grunn til at mange lærere slutter når de så vidt har begynt. Granberg sier også at mangel på involvering og engasjement fra ledelsens side på skolen kan være et svakt punkt her. Videre forteller hun at det også er fravær av veiledningsordninger som fungerer på skolene, noe som da gjør det vanskelig for en lærer å få den hjelpen og veiledningen hun kan trenge. Granberg kommer også med litt trøst og sier at det er ingen som forventer at en nyutdannet lærer skal mestre det samme som en med erfaring.

Videre skriver forfatteren om faktorer som påvirker undervisningen, slik som organisering, ledelse av læring og tilpasset opplæring som en sentral punkt for å lykkes i klasserommet. Alt dette i tillegg til det å være godt forberedt. Hun sikter også til elevfokuset og sier at praksissjokket er utfordrende, men kontakten med elevene gjør det verdt det. Granberg peker på relasjoner som viktig, spesielt i den første tiden og ber leseren ha elevenes beste i sentrum. Videre påpeker hun viktigheten av å lete etter det positive hos elevene. Blir en time dårligere enn planlagt så trøster hun seg med at det alltid kommer en ny time. Det å lytte til erfarne lærere er også et nyttig råd å ha med seg.

Forfatteren kommer også med tips til hvordan man kan organisere klasserommet, som for eksempel hva man kan pryde veggene med. Det er også viktig å lese læreplanen, opplæringsloven osv. skriver hun. Forfatteren har også laget en oversiktlig liste over de viktigste arbeidsoppgavene en lærer har, kanskje noen flere en mange er klar over. Granberg fokuserer også mye på lærer-elev relasjonen som noe vesentlig for at hverdagen skal bli best mulig for både lærer og elev og at det første møtet med elevene er av stor betydning for relasjonen som skal etableres og kulturen som dermed etablerer seg i klassen. Jeg fikk også tips om å ta noen bli kjent aktiviteter den første skoledagen. Videre påpeker hun viktigheten av smil, humor, det å by på seg selv, bruke god tid på å bli kjent, å skanne elevene i den forstand at man studerer og ser elevene. Granberg påpeker også verdien av ros, men også at vi må ha nulltoleranse for kommentarer som har med kropp og utseende å gjøre.

Et annet viktig område som påpekes er å ha både start og sluttrutiner i klassen. Da kan en dagsplan være til god hjelp. Klare og tydelige beskjeder er også viktige, og helst så korte som mulig.
Senere i boken påpeker hun at det også er mye læring i en avsporing, så man kan med fordel avspore litt, bare at man er god på å spore inn igjen. Viktigheten av å gi muntlige og skriftlige tilbakemeldinger er også en viktig del av det å være lærer. Det skal gi informasjon om elevenes faglige utvikling og hva de kan gjøre for å forbedre seg. Forfatteren påpeker også at variasjon og engasjement i undervisningen er viktig. En lærer bør ikke snakke for lenge om gangen, og det må gis rom til dialog. I foreldresamarbeidet så forteller Granberg at det kan lønne seg å samle ”penger i banken” hos foreldrene, slik at hvis det skulle oppstå vanskelige situasjoner og samarbeidet settes på prøve så kan utfallet bli bedre enn ellers. Avslutningsvis tar boken opp dette med foreldremøter og gir noen god tips underveis.

Dette og mye mer kan man lese i denne, og i det store og hele er dette en god bok jeg virkelig kan anbefale for lærerstudenter og nyutdannede lærere. Den er heller ikke så veldig akademisk skrevet, så her kan man bli godt forberedt, i hvert fall teoretisk sett.

Takk for tipset! Lista over gode romaner om byråkratier finnes ellers her.

Poetry is just the
evidence of life.
If your life is burning well,
poetry is just the ash.

• Leonard Cohen.

Ekte gjenferd er en fin innføring for barn som vil ha noe skummelt å lese, og som kanskje vil bedre kjent med norske spøkelser?

Faktabok om kjente gjenferd
Hva man tror på eller ikke, er ikke så nøye. Selv leser jeg slike bøker fordi det er fascinerende. Ofte leser jeg slike bøke for moro skyld og for å lære mer om temaet. Det er jo en kjent sak at Norge består av mange overnaturlige myter, og dette er en samling av de mest kjente. Denne samlingen består av sytten myter/fenomener. og de er kjente for oss fleste. Selv kjente jeg til alle. Boka er på ingen måte skummel, heller ikke for unge lesere, tror jeg, da tonen er ganske saklig. Boka er beregnet som en slags faktabok for unge lesere fremfor at det skal være skummelt og uhyggelig. Noe Camilla Otterleigjør på en fin måte. Tekstene er passe lange, saklige og forståelige. De kan kanskje bli en smule monotone, hvis man leser flere av historiene i samme slengen.

Illustrasjonene er laget av Tiril Valeur og de passer godt til målgruppen og historiene, men for min del ble det litt barnslig. Jeg liker fargebruken og stemningen de får frem, men stilen minner meg noe om manga som jeg av en eller annen grunn ikke er så glad i. Kunne ha tenkt meg mer creepy illustrasjoner, men så er ikke boka beregnet for voksne, noe man må huske på.

Kom gjerne med tips til lignende bøker
Bakerst i boka er det med kilderegistrering, og det er synd at de fleste er fra forskjellige nettsider i stedet for kilder til bøker. Grunnen til at jeg etterlyser dette, er at jeg selv kunne ha tenkt meg å ha lest flere lignende bøker, samme om det er på norsk eller engelsk. Synes det er vanskeligere å finne spøkelseshistorier/fakta om gjengerd i bøker nå enn det var før i tiden. Synes det er både spennende og uskyldig moro.

De mytene jeg likte best å lese om var Dødens budbringer, Den hevnlystne hustrua og Den grusomme nazisten, og savnet flere historier og fra større deler av landet, men alt i alt en fin innføring for unge lesere som vil lese om det overnaturlige og myter generelt. En god bok å få med seg en rolig sommerkveld. Terningkast fire til handling og terningkast to til illustrasjonene.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Quiet er en strålende fagbok, vel verdt å lese! Den er riktig nok noen år gammel, men omtalen min finner du her.

Takk for utfyllende svar.
Quiet av Susan Cain står på listen min over bøker jeg ønsker å lese, sitatet kom jeg over i en omtale av boken.

Men hvor kommer dette sitatet fra? Susan Cain oppgir ikke hvor Marcel Proust skrev det. Det er et flittig brukt sitat, og ved å søke på nettet fant jeg en referanse til On Reading. Det dreier seg om en tekst som Proust skrev som et omfattende forord 1905 til sin egen oversettelse av John Ruskin. Selv har jeg lest dette underholdende, selvbiografiske essayet i dansk oversettelse: Om læsning og andre artikler, København 2000. Det finnes også en norsk utgave fra 2009: Om lesning på Villanden forlag.

Alt før en har kommet midtveis i boka, opplever vi som lesere at hovedpersonen møter stor tiltro som medisinsk omsorgsperson og fødselshjelper. Arvola får fint fram den glidende overgangen mellom praktisk innsikt hentet fra folkemedisinen, overtro og religiøs overbevisning. Hun setter ikke opp noe motsetningsforhold mellom dem.

Men seinere i romanen virker det som den praktiske innsikten svinner hen og blir erstattet av egen tro på virkningen av varme hender som skal ha gått i arv i familien.

Lun eller makaber?
I denne fantastiske samlingen med over 300 tegninger i et utvalg fra The New Yorker finner vi hele spennvidden i Chas Addams' spesielle form for humor. Det store formatet bidrar til å få fram overraskende detaljer som det ellers er lett å overse. Innimellom fant jeg også referanser til «Skriket» av Edvard Munch. Figurene fra film og TV-serier med den «gotiske» Addams-familien dukker opp allerede i 1938 med en siste tegning publisert 1993, fem år etter tegnerens død.

Visste dere at den har kommet som filmserie?

En enkel og grei bok om å forebygge og reparere skuldersmerter. Har selv slitt med litt småvondt i den ene skulderen, så blir spennende å se om noen av øvelsene i boken vil fungere. Ikke altfor mange øvelser, og heller ikke så kompliserte.

Ikoner: Malertradisjonen fra Bysants
Forfatteren minner om at ikoner man finner i Øst-Europa i dag bygger direkte på tradisjoner fra Det bysantiske riket som gikk under på 1400-tallet. Både motivvalg og maleteknikker ble videreført i århundrene som fulgte i Romania, Serbia, Russland og selvfølgelig Hellas og de greske øyene. Trass i det lille formatet er de tjue fargeillustrasjonene klare og tydelige.

Boken er interessant fordi den beskriver krigen fra en menig soldat sitt perspektiv. Den er også interessant fordi den beskriver krigen fra den tapende siden. Boken er skrevet i dagbokform og oppfattes som realistisk. Det er imidlertid vert å merke seg at militære historikere peker på at beskrivelsene i boken ikke stemmer med dokumenterte fakta og mener boken er fiksjon.