Bokelskere.no

De står der tett i tett

De står der tett i tett
noen pyntet, andre slett
en hage fylt med sorg og savn
Alle minnes vi den gang
Da de gikk på denne jord
hånd i hånd, med far og mor
her vi planter blomster pene
Slik at alle sammen ser det
Lys det har vi også tent
ingenting har vi her glemt
minner strømmer hastig på
Står en stund før jeg må gå

av Marit Irene Jensen

En slik avreise skjer uten dramatikk, eller?

En helt annen hverdag
Seks utvalgte ungdommer skal etter lang hardtrening, på en tjuetre år lang reise sammen med noen få voksne og erfarne astronater. Reisen går til Terra-Two, en nyoppdaget planet som skal være svært lik Jorden. Etter en lei hendelse like før avreise, blir en av dem erstattet og det oppstår muligens en litt rar dynamikk i gruppa. Under reisen er de tross alt tett på hverandre, de opplever blant annet hjemlengsel, reisesyke og må håndtere en helt ny hverdag. Er et nytt liv på en annen planet bedre eller oppskrytt? Det dukker også opp en del problemstilling om miljø og klima, og hvordan samfunnet vil bli når det kommer flere når de eventuelt er på en annen planet. Mye å ta hensyn til det som ligger foran dem, da mye er ganske nytt.

Ungdomsboka Do You Dream of Terra-Two? av Temi Oh, er science fiction, og det er en stor bok på over fem hundre sider. Likte å bli kjent med alle ved at det byttes på perspektiv, i stedet for å se fra et perspektiv hele veien. Man blir veldig godt kjent med dem på godt og grunn, både tiden før og under reisen til Terra-Two. Man får et godt innblikk i hva slags mennesker de er. Men til en bok på 520 sider, var det svært lite science fiction. Jeg er ingen leser som krever action og spenning på hver side, men i denne boka var det temmelig lite av det.

Slitsom oppvekstroman
Personlig ville jeg nok ha likt boka bedre hvis alle karakterene var voksne, istedet for at flertallet var ungdommer. Det blir da lett lagt vekt på følelser, forelskelser, og en god del tenåringsproblemer. Halvparten av det var mer slitsomt enn spennende å lese om. Hadde ingen interesse av å lese om forholdene de var i før reisen til Terra-Two, og for eksempel hvordan livene deres hjemme var. Jeg ville heller lese om selve reisen, og denne boka skriver om både reisen og tiden før. Forfatteren byttet litt på tidslinjene, og mye som ble tatt med, var ikke spesielt relevant til selve handlingen. Det opplevdes mer som tenåringsdrama fremfor science fiction. Boka føltes enda mer ut som en oppvekstroman fremfor science fiction, og personlig er jeg ikke så glad i oppvekstromaner. Den eneste forfatteren som skriver oppvekstromaner på en troverdig måte, er Stephen King, men ellers er ikke oppvekstromaner noe jeg higer etter. Personlig foretrekker jeg å lese fra voksne perspektiver.

Har ikke noe i mot store bøker. Jeg foretrekker store bøker fremfor de tynne, men i lange partier i boka, var det lite utvikling, så boka kunne godt ha kuttet ned to hundre sider. Hadde likevel ikke merket noe forskjell. Det blir en god del dødtid som ikke spiller noen rolle til eller fra.

Derfor opplevde jeg boka som veldig seig og det kunne ta dager før jeg åpnet den, og på grunn av det, brukte jeg mange måneder før den var ferdiglest. Kort oppsummert syns jeg at boka ble for barnslig og masete. Det var ikke en bok som det fristet å lese videre i, for fortellerstemmen var for saklig og småtørr. Boka ble ekstra tung da jeg ikke fikk connection med noen av karakterene. Hvis man ikke liker karakterene i en bok spesielt godt, blir en bok ekstra tung å komme seg gjennom, som med denne. Den eneste karakteren jeg fikk litt sansen for var Harry. Ikke fordi han var noen forbilde, men han var den eneste som ikke var helt død i handlingen.

Do You Dream of Terra-Two? stile noen interessante spørsmål, men ellers var det en temmelig seig bok å komme seg gjennom. En stor bok med lite hendelser, og jeg kan godt forstå hvorfor denne ikke har fått mye ros. Dette ble fort kjedelig, ikke minst repeterende og science fiction elementene var stort sett fraværende.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hva fikk meg til å bestille "Spinoza og jeg"?
Det var en melding fra Arild Pedersens datter Hilde Østby som jeg er venner med på Facebook. En bokomtale utenom det vanlige som fikk meg til å bestille boken og den vil vel komme om noen dager

Arild Pedersen, 10.04.1946 — 04.04.2022
Ting faren min lærte meg (og jeg skriver ikke dette for medlidenhet, men for at folk skal vite hva faren min gjorde, og at han var en fin og snill og rar mann som etterlater seg et hull her i verden):

1) at de beste feriene tilbringes med en bok i hendene. Da jeg var liten leste han ofte tjukke bøker om veldig vanskelige temaer, som den kalde krigen, liggende i en hengekøye. Etterpå bygget han litt på hytta. Det er ingen motsetning mellom håndverk og lesing, det skjønte jeg tidlig.

2) å omgås filosofi med uhøytidelighet. Jeg hadde ledd av mange Kant- og Kierkegaard-vitser lenge før jeg tok ex.phil. selv.

3) å le der man kan, egentlig! En gang laget han en samling eremittkrepsvitser (!!!) som på en eller annen rar måte hadde med filosofi (!) å gjøre, og samlet dem i et kompendium og delte ut til alle som ville ha. Det er jo ikke spesielt selvhøytidelig når man er filosof. På alle bildene av ham er han så alvorlig, men jeg husker ham mest som leende. Han lo høyt. Ofte av seg selv. Jeg tror jeg har lært det av ham, å ikke være for selvhøytidelig.

4) alt om Dickens (som han skrev sin første doktorgrad på). Han leste alle romanene til Dickens høyt på senga for meg. Etterpå leste han Tarjei Vesaas, og jeg gråt så mye av Fuglane at vi måtte ta en pause. Og nå gråter jeg også, så mye at jeg kanskje må ta en liten pause, og tenker på alt det vi delte sammen av leseopplevelser.

5) å elske klassisk musikk, som Bach og Sjostakovitsj, og moderne musikk, som Philip Glass og Arvo Pärt. Vi gikk i filharmonien da jeg var liten. Jeg tror han var ekstremt stolt da jeg sang i Oslo Domkirkes Ungdomskor, jeg husker hvordan han hadde stjerner i øynene da vi hadde fremført Faurés requiem en gang, for over 20 år siden. Det var så fint akkurat det, å gjøre ham så stolt. Jeg lurte aldri på om han var stolt av meg. Jeg angrer på at jeg ikke sa at jeg var stolt av ham.

6) at det som inspirerer deg kan være høy- som lavkultur, det spiller ingen rolle — det er fint å lese Superman, det er like bra å lese Spinoza. Og så, plutselig en dag, oppdaget han ABBA! Det var rart, og gøy. Han fremførte en tekst av ABBA da han tok doktorgrad nummer to om musikkfilosofi, og ingen skjønte hva det var, publikum mumlet seg imellom "hvilken poet har skrevet dette", for det var så utypisk å fremføre "thank you for the music" sånn, på en doktorgradsforelesning i filosofi. Sånn var han.

7) at barn har sitt eget, indre univers som skal tas på alvor. Han tok meg på alvor da jeg var liten. Jeg vet at jeg vil ta barnet mitt, hans barnebarn, på alvor på samme måte — det involverer blant annet å le av alle de rare vitsene og høre på de merkeligste bekymringer. Han hørte på meg, han var ekte interessert i meg. Jeg lærte uforbeholden kjærlighet av ham. Uforbeholden kjærlighet er som en slags kappe. Du blir beskytta av det, det er et varmt teppe rundt sjela og hjertet. Jeg vet det og er helt sikker: At jeg ble elsket uforbeholdent av ham. Og jeg elsket ham tilbake. Lenge var han min aller største helt.

8 ) å være nysgjerrig og alltid lære seg nye ting. Han ble kritiker da han ble godt opp i åra, begynte å skrive på nynorsk, det hadde han heller aldri gjort før. Han var ikke redd for å møte nye folk og oppdage nye ting. Etter hvert, helt motsatt av det som er vanlig, fikk han flere og flere nye venner, og det er så fint for meg å vite det, at han traff folk og at de satte sånn pris på ham.

9) å reise meg opp og stille spørsmål i plenum. "Ikke sitt stille, du må stille spørsmål", formante han, han ville ikke at jeg skulle være typisk jentete beskjeden. Og det fortsatte jeg med, jeg stilte masse spørsmål, og ble journalist.

10) å bite negler. Han bet alltid negler. Det gjør jeg også, og da tenker jeg på ham.

11) at hardt arbeid er den eneste veien fremover her i verden. Du får ingen ting som er verdt noe, om du ikke jobber hardt for det. Det har sine fordeler og ulemper å tenke slik, men jeg tror at det tenkte han. Han jobbet veldig hardt, og regnet aldri med å få noe gratis, verken tjenester eller fordeler, og det lærte jeg av ham — en ekte ubestikkelighet. Han lot seg aldri imponere av makt eller titler, og sånn tenkte jeg at jeg også måtte være.

12) det er det som er inni hodet som er viktig, ikke hvordan du ser ut eller tar deg ut. Alle kan overraske deg med gode og interessante tanker.

13) å skifte mening. Han var helt imot å få katt, men da katten plutselig befant seg hjemme, elsket han den umiddelbart og den fikk bli. Franz hadde forrang. Etter hvert fikk han andre katter, som han også elsket høyt. Han pleide å sykle hjem fra jobb for å slippe Lussi ut i hagen, fordi hun foretrakk å gå ut på et bestemt, ubekvemt (for arbeidstagere) tidspunkt.

14) han kom fra en bakgrunn som ikke tilsa at han skulle bli professor i filosofi, faren hans var bilsakkyndig i Bodø, og kunne bare drømme om å bli historiker, faren hans igjen var børsemaker. Faren min ville bli filosof, enda ingen i familien hans hadde noen universitetsutdannelse. Han gjorde noe veldig imponerende. Jeg skulle ønske jeg hadde sagt det ordentlig til ham.

15) å fiske, å bake boller, å sykle, å svømme, å lese alle bøker jeg kom over, å argumentere, å tenke logisk, å skrive, å spille badminton, å være selvironisk og lattermild, å ville mye her i livet. TAKK pappa. ❤

Det er rart å sitte her med min lille utgivelse Ting jeg har mistet, og vite at den ble skrevet før jeg skjønte at jeg skulle miste pappaen min. Det er rart å tenke på at den nyeste boka hans, Spinoza og jeg, kommer fra trykken nå på fredag. Han får aldri se den ferdige boka. Det er veldig rart at Spinoza døde av eksakt det samme som faren min. Det er altfor tidlig å skulle si farvel til faren sin når han ikke har rukket å feire sin 76. bursdag.

Kjære lille pappaen min. Kjære Arild. Jeg elsker deg, og har alltid gjort det, så lenge jeg kan huske og i alle mine 46 leveår. Det siste jeg sa til deg, det siste noen sa til deg (så vidt jeg vet var jeg den siste som så deg ved bevissthet, bortsett fra sykehuspersonalet) — var «jeg er glad i deg».

OBS! Andre utgivelser ???????
Svarte kong Baltasar
de hellige tre konger: rase, religion og politikk
av Halvor Moxnes (forfatter).

Hva har denne boken noe som helst med Spinoza og jeg av Arild Pedersen ????? Ingenting
Ikke samme forfatter heller- ikke samme ISBN nr heller

Denne helgen velger jeg Mannen som ikke var en morder av Hjort Rosenfeldt.

Kommer meg til hektene etter gårsdagens snøkaos. Kom meg til Aksdal, men da jeg skulle reise hjem igjen var alle bussene til Kolumbus innstilt og begynte ikke å kjøre igjen før etter kl. 1800. Det ble siste buss hjem og var hjemme ca. kl. 2015. Måtte kave over en fonn ett stykke fra inngangen. Snøen er nesten borte nå. Håper det blir det siste vi ser den for ennnnn lang stund.

Hold min hånd

Hold min hånd en liten stund!
La meg bare stå og kjenne:
Hun er til. Jeg er hos henne.
Her på jorden finnes hun.

Kan jeg tro det? Kan jeg håpe?
Hold min hånd en liten stund!
Du er til – med pikemunn,
genser, skjørt og fløyelskåpe.

Og ditt skjørt har fått en flenge,
som er revet av din hund.
Hold min hånd en liten stund!
Jeg har ventet deg så lenge.

Kan jeg tro mitt lykkefunn?
Er ditt blikk og smil en kvinnes?
Er det sikkert at du finnes?
Hold min hånd en liten stund!

André Bjerke, «Hold min hånd» kom ut første gang i diktsamlingen En jeger og hans hund i 1968

A boy called IT av Dave Pelzer
Er en bok jeg skulle ønske flere leste, den er utrolig vond, sterk og vakker på sin måte.
En annen bok jeg skulle ønske langt flere leste er
Det vi skjuler av Sæther, en svært viktig bok som jeg tror mange flere foreldre burde lese- svært god bok.

Nettopp ferdig med denne - nesten så jeg ga en 6-er, god ide og spennende hele veien, men så ble den preget av noe "hastverk" helt på slutten - Anne Holt skriver unektelig veldig bra krim

Ett er nødvendig

Ett er nødvendig – her
i denne vår vanskelige verden
av husville og heimløse:

Å ta bolig i seg selv

Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.

Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.

Hans Børli

Nå

Nå.
Et meget lite ord.
Nå.
Likevel rommer det
hele evigheten.

Hans Børli

«Alle desse siste gongane. Slutten er aldri slik du tenker deg, og slutten er alt, er han ikkje? Det kjem ein siste gong du tar dotter di på skuldrene og ber ho gjennom skogen. Ein siste gong du går opp fjellsida og ser ut over det landskapet som er ditt eige. Ein siste gong du går på butikken for å kjøpe brød og mjølk og smør. Ein siste sommar. Eit siste bad. Han hadde flote på ryggen der borte i august, sett opp på ein blå himmel og nokre kvite skyer som var krita opp, han hadde sete på det varme svaberget, lukka auga og lytta til klukkinga frå fjorden.»

Romanen Den dagen Nils Vik døde, som ble utgitt i 2023 og som sitatet over er fra, er den første boken av Frode Grytten som jeg har lest. En veldig god roman er min oppsummering.

Den stillferdige Nils Vik tenker ikke på at han har spilt noen stor rolle i samfunnet han har vært en del av. Hele livet har han levd på et sted i en vestlandsfjord. Han har livnært seg på å være skysskar på MB Marta. Eller motormann som han kaller seg.

«Han har laga dette vesle venterommet i tida for folk, ja, til og med sauar og geiter har han skyssa over. Allslags folk har pressa seg saman hos han, i nokre minutt, i nokre timar. Så har dei forsvunne i land, spreidd seg ut, desse som skulle til så mange ulike stader. Han fikk dei til byen, fikk dei til lege, fikk dei til prest og jordmor, fikk dei på skule og i gravferd. Båten til Nils var ein liten bit av tilværet deira, ein kort pause frå det daglege livet. For han var båten mykje meir, denne båten som blei ein livsveg. Båten hans styrte. her, dura og song og vogga, båten var ein satellitt, ein måne som sveiv rundt i fjorden.»

Men hva tenker Nils Vik om arbeidet:

«Kva har han lært av å stå her i styrehuset og ut? Å stire ut på øyer, stubbar, nes, isbrear, småbruk. bilvrak i hagane, dei gamle jordlappane, dei nye byggefelta, dette landet som reiser seg rett opp frå den djupe fjorden. Kva har han lært? Jo, dette er leksa frå kvar dag: Å komme seg opp halv seks om morgonen, komme seg ut på fjorden, stå her, og som no, sjå ei bleik og skrøpelig novembersol kjempe for å trenge gjennom skylaget, og seinare, om ho faktisk maktar det, sjå korleis sola fører tunga si over fjella. først på toppane, så i hellingane i vest, så over heile landskapet. Sollys på trea, sol på taka, skorsteinane, fuglane, vatnet. Han har lært at kvar einaste dag treffer lyset fjorden på ein ny måte, sjøen kan vere lys og gråaktig, eller sjøen kan mørkne ein vinterdag, bli svart som heimebrygga øl, ein morgon etsar sola seg inn i landskapet, får fjorden til å sjå ut som om han er av lettmetall, og ein augustmorgon blir himmelen lat og tilfreds mens sjøen får ei seig ro, ein januardag kan vinden piske og snitte kvite striper i ei vassflate, no og då blir sjøen irritert, han kastar opp skum og grøn galle. Men det skjer aldri på same vis, den same dagen kjem aldri to gongar. Det er bare denne siste dagen at dagane kjennest som éin. «

Men aller viktigst har kona Marta vært for Nils. Kona som er død. Helsa til Nils er dårlig, og denne dagen har han bestemt skal være den siste her på jorda. Han legger igjen en siste hilsen til døtrene før han forlater huset:

«Nils snudde seg og strekte seg mot kjøkkenskuffen, fann ein penn og eit postkort. Motivet var av fjorden ein sommardag med solskin og kvite godvérsskyer over fjella. Med ustø hand skreiv han ei lita helsing tvers over himmelen. Han plasserte kortet inntil kaffikoppen. Kva ville jentene tenke når dei fann det kortet? Ville dei smile? Ville dei grine? Eg har reist frå dette huset, og eg kjem ikkje tilbake. Ta godt vare på kvarandre. Far.»

Verdensfred i stuekroken.

Jeg satt ved lampen med en bok inatt,
og ved min side malte det en katt.

En mesters bok, et gyllent lampeskinn,
og jeg var kattens venn, som den var min.

Det grodde stillhet i en stuekrok
rundt meg, en katt, en lampe og en bok.

vi var en verdensfred av fire ting
som natten kjærlig svøpte seg omkring.

Og det var intet ondt som kunne skje
en katt, en bok, en lampe og André.

André Bjerke

Dette er et dikt jeg er glad i. Hva skulle vi gjort uten bøker? Bøker av forskjellige sjanger kan være til glede, trøst, inspirasjon, læring, være i en boble, fantasi, forargelse osv. Det kommer an på vårt ståsted & humør akkurat da man tar fatt på boken.

André Bjerke dikt er jeg veldig glad i. Husker program som han var med i med Harald Tusberg hvor de filosoferte om ting & tang. Husker hele familien benket foran TV og vi koste oss. TV var på den tid noe nytt og spennende.

I tillegg :
Melania and Me: The Rise and Fall of My Friendship with the First Lady av Stephanie Winston Wolkoff
Too Much and Never Enough: How My Family Created the World’s Most Dangerous Man av Mary L. Trump Ph.D.

Boken

Den riktige bok er en havegrind
til et land du får skjenket som gave.
For enhver står den åpen!
Enhver kan gå inn
og bli gjest i en eventyrhave.

De skjønneste planter,
hvis blomster er ord,
står stille og gror her i haven.
Her er det bokstavenes trollmenn bor,
og svinger med ord-tryllestaven.

En bok er en rikdom,
en bok er en venn,
og kan vel ditt vennskap fortjene,
for han som har lært seg å lese i den,
blir aldri på jorden alene.

André Bjerke (1918 – 1985), Samlede Dikt