Bokelskere.no

En artig samling med assorterte historier og fakta fra fotballens verden. Den er lettlest og "uforpliktende", og således en perfekt bok for minutter tilbrakt på porselenet, eller de siste minuttene før man legger seg til å sove. Stort sett gøyale historier, men også noen fine betraktninger rundt VM i Qatar og tankene forfatterene gjorde seg om det.

Er du et snev interessert i fotball, og/eller som meg, glad i Heia fotball-podden, så gjør du ikke feil i å plukke opp denne boken.

Flott bok! God tidtrøyte, men også ei bok som ved fleire høve drog i hjartetrådane. Forfattaren gjer det enkelt for lesaren ved at vi får vite om hendingar i fortida til etterforskaren, slik at vi allereie kjenner både folk, natur og bygningar på øya når etterforskinga pågår i notid. Særleg ved eit tilfelle på slutten av boka merka eg meg eit slikt "frampeik"
Boka er så godt skriven at eg føler eg omtrent har vore på denne forblåste øya i det Ytre Hebridene.

Lenka er daud.

Team Tuva er en fin liten bok, delt opp i flere noveller. I hver novelle møter vi hovedpersonen, Tuva, gjennom forskjellige personers øyner. Presten som skal mekke tale til hennes mors begravelse, tannlegen, advokaten, fastlegen, en kåt snekker, personlig trener, en bankansatt og psykologen hennes.

Vi møter Tuva som et komplekst menneske - engstelig, stressa, deprimert og sliten, men like så mye spontan, begeistra, ærlig og direkte. Jeg synes Tuva er en karakter det er lett å bli litt glad i. Samtidig er det mye som forblir usagt. Her møter vi Tuva gjennom andres øyner. Vi får ikke med oss mye av den indre dialogen, følelsene hun holder skjult. Vi får riktignok små glimt av dem, men noe forblir en gåte. Det synes jeg ikke er en svakhet med boka, men det gir meg lyst til å bli kjent med Tuva!

Selv om Tuva er hovedpersonen mangler det ikke på andre karakterer å bli kjent med, både de som er våre øyner inn i boka og mennesker i deres liv. De fleste novellene starter med å gi oss et lite innblikk i livet til personene som møter Tuva. De er stort sett i roller der vi bare pleier å møte dem i en profesjonell kontekst, under tidspress og med lite rom for det menneskelige. Team Tuva minner oss litt på at også disse personene er mennesker, med et like komplekst privat-, tanke- og følelsesliv som det vi selv opplever hver dag.

Dette er definitivt ei bok jeg kan se for meg å lese igjen, eller som jeg lett kunne ønsket meg en oppfølger til!

Nokon som merka seg dette i kapittel 3:

Fyrste introduksjon av fyrstebetent George Gunn: .... Han hadde på seg mørk dress med hvit skjorte og blått slips under en tung, foret, svart anorakk.

3 sider seinare, etter bilturen frå flyplassen til politistasjonen: Gunn gled ut av bilen med en svisjende lyd fra nylonboblejakken.

Er det dette som blir kalla blooper på film? Nokon som veit uttrykket på norsk og i samband med bøker?

Sjette boka av Seljestad. No går han etter mi meining på tomgang. Han har skrive om alt dette før. Om oppveksten og foreldra, broren, fabrikken, Bremen og alt det andre han brukar 500 sider på i Eitranes. Fyrste 30 sidene handlar om at han, kona og dei to borna tek båt og køyrer inn til Bremen, så 10 sider om at dei tok feil av etasjane der dei skulle bu, så avsnitt om universitetet i Bremen, avbrote av tilbakeblikk til oppveksten i Eitranes (Odda), og slik held det fram. Dei to beste bøkene av Seljestad er Isberg og Snøen stryk ut alle spor, der han ikkje grev seg ned og forvillar seg inn i eige liv og endringar. Både i Fjorden og Kjære, bror får vi vite om Seljestad sin oppvekst, om familien, fabrikken og generelt korleis det var å vekse opp i Odda, og desse to bøkene likte eg, og dei er begge to svært personlege. Men nok er nok. Det slår meg at Eitranes er meir ei øving for forfattaren sjølv enn det er ei bok å lese for den som alt har vore gjennom 5 av dei føregåande bøkene til Seljestad.

Eg likar ideen til Renberg, men mi oppleving var at boka er altfor lang. Eg synes slutten er best, for her kjem jo Renberg endeleg til kjernen. Omstendeleg skildring av West Ham-kamp i London og kvardagsprat ispedd samleiescener mellom Jørgen og kona sikkert greitt, men blei kjedelig og for "straight".

Eg las 70 sider, så skumma eg fort gjennom resten, fram til siste 10 sidene, då vi får sjå dagboka til Steinar. Det er ei veldig interessant og kjenslefull kjerne her, men boka er altfor lang. Novelleform hadde passa betre, i staden for lange passasjar med til dømes West Ham-kamp i London. Kort og godt ikkje særleg spennande, og eg irriterte meg over stadige skildringar av samleie med kona. Ser at fleire synes slutten er svakaste delen av boka, men det er absolutt omvendt. Her kjem Renberg endeleg til det vesentlege, etter over 200 sider med ei slags lågmælt spaningsoppbygging.
Har iese Tollak til Ingeborg, som eg likte mykje betre, fordi boka er kortfatta og ikkje går rundt grauten.

En ok slutt på trilogien, men helt fryktelig seig i starten. Tok 150 sider før den fikk opp dampen, og jeg synes derfor ikke den er helt på nivå med de to første bøkene. Ble tidvis litt i overkant mye indre tanker og monolog fra protagonisten, men plottet, tvistene økende spenning var helt i tråd med tidligere verker av Novik.

No er dette 5te boka eg har lese av Jan Ove Seljestad. Han bevegar seg i same territorium, men her fortel han om sjølve skrivegjerninga, om byen Bremen, der han både arbeidde ved Universitetet og hadde skriverom i mange år, vi får høyre mykje om forfattarvenen, Jan Roar Leikvoll, som brått døydde som 40-åring og om ekskona, sonen og den noverande kona hans. Som vanleg dreier det seg om mørke tankar om å ikkje strekke til, streif av lukke, familierelasjonar og tankar om dauden og om det er verdt å halde fram.
Eg vart hardare treft av Isberg, Snøen stryk ut alle spor og Fjorden, men Ta hand om deg var kortlest i løpet av nokre ettermiddagstimar. No spørst det om eg skal avslutte mi Seljestad-ferd med romanen Eintranes, som han sjølv seier er meisterverket sitt.

Fin biografi, som viser musikkbransjen fra en litt annen vinkel enn den typiske "superstjerne-posisjonen". God flyt i språket, og handlingen inneholder både gøyale og triste momenter.
Ikke noen utpreget "kiss & tell"-biografi, og det er i grunnen helt fint, for dem finnes det nok av.

Overraskende filosofisk bok om det å være keeper, krydret med erfaringer fra Håkon Opdals egen karriere som keeper. Godt skrevet, men for meg personlig fremsto noen deler litt i overkant "pretensiøse" eller "pompøse". Uansett en fin leseopplevelse.

Svært bra! Tiller både skildrar veldig bra OG er meister i det usagde og såre i mellommenneskelege relasjonar. Tidvis noko forvirrande med stort persongalleri og at skrivemåten er lik i alle dei tre breva og bolkane. Likevel las eg boka ut på kort tid, så derfor terningkast 5..