Dette er Helene Uri på sitt beste - spennende om et ekteskap og om det å eldes. Realistisk og humoristisk og tragi-komisk på samme tid. Mer om denne i Reading Randi

Dette var "nytt" om Munch - kan man behandle Munch slik da? Andre som har lest denne? Jeg prøver å gi et svar i Reading Randi

Jeg har lest de fleste Konrad Sejer-bøkene, men jeg tror dette er den beste, og så er Sejer noe perifer i denne - likevel: han har en viktig rolle og en vanskelig oppgave - for Ragna, hovedpersonen han skal prøve å "forstå" er en merkelig person. Spennende fra først til sist. Mer om denne i Reading Randi

Det var litt interessant at hun har gjort Marian Dahle til ny hovedperson nå - skal bli spennende å se om hun "kommer seg" - hun hadde nok av personlige problemer i denne boken. Denne Lindell-boken synes jeg var litt vel voldelig - jeg strakk meg kanskje litt langt da jeg satte terningkast på den.
Mer i Reading Randi

Rått om en skilsmisse

Monica Isakstuen (f. 1976) kom nylig ut med sin tredje roman - "Vær snill med dyrene". Hun debuterte med diktsamlingen "Sånn, borte" i 2008. Jeg har ikke lest noe av henne tidligere, og hadde derfor egentlig ingen spesielle forventninger da tilfeldigheter førte meg til denne boka.

Bokas jeg-person heter Karen, og hun har datteren Anna sammen med mannen hun nettopp har valgt å forlate. De som elsket hverandre så høyt, men som ikke fikk det til ... "Vær snill med dyrene" handler først og fremst om tiden etter bruddet, og selv om vi får mange tilbakeblikk til fortiden, berøres ikke årsaken til bruddet i særlig grad. Handlingen snurrer rundt barnet, Anna, som "ble født under romjulssalget på Christiania GlasMagasin" ... Forfatteren trekker underveis en del paralleller til dyrenes verden, og dette setter menneskenes måte å forholde seg til sine avkom på i et perspektiv. Dette er også med på å forsterke bokas humoristiske undertone, som ligger der tross det veldige alvoret.

Allerede i løpet av de første setningene i boka skjønner vi at Karens mor er spesiell. Karen har nettopp født Anna, og moren er kun opptatt av noen julekuler hun har kjøpt til dem på salg da hun ankommer fødeavdelingen.

"Hun hadde fremdeles kåpen på. Hun knipset forsiktig mot en av de røde kulene, ville vise oss hvordan den fanget opp lyset. Faren til Anna smilte. Praktfullt, sa han. Siden Anna ble født, hadde han satt i sirkulasjon adjektiver jeg ikke engang visste at han kjente til: vidunderlig, bedårende, sublimt, mirakuløst, himmelsk, overveldende, magnifikt. Moren min nikket. Det beste er, sa hun, at man kan bruke dem over vuggen hennes nå, og senere løsne dem fra pinnene når hun blir stor nok til å håndtere dem selv. Da kan hun og jeg pynte juletreet sammen. Om dere får plass til et tre, vel å merke." (side 9)

Dialogene mellom Karen og moren er preget av morens mange stikk, særlig etter at Karen flytter fra mannen sin. Moren har riktignok selv vært gjennom en skilsmisse, men den var "helt annerledes" enn Karens skilsmisse. Hun ble nemlig forlatt, mens Karen selv har valgt å gå. Karen har fra før av elendig samvittighet overfor datteren, og moren gjør sjelden noe annet enn å legge ytterligere stener til byrden. Dette kommer ikke minst frem i måten de begge ser på Karens far, han som en gang forlot moren. Faren som for alle andre enn moren faktisk var en fin fyr ...

"For alle andre enn moren min var han en uklandelig mann. Det gjorde henne fullstendig gal, hun sa at hun skulle ønske at de andre visste. Visste hva da, spurte jeg. Knusktørr ved til det rødglødende sinnet hennes." (min understrekning) (side 144)

Tankene Karen gjør seg og måten hun observerer det som skjer, er mildt lattervekkende samtidig som det rommer mye sårhet. Hun vil så gjerne gjøre det som er best for barnet, og må ta seg i det når hun drømmer om at barnet skal fortrekke henne og ikke faren. Ønsker hun virkelig at Anna ikke skal ha det bra når hun er hos pappaen sin? "Jeg vet, jeg vet, jeg vet. Dette er ingen konkurranse. Men jeg vil vinne den." Gjenkjennelig for de fleste som har vært gjennom en skilsmisse ... Også gjennom følelsen av å være med i en konkurranse man aldri har meldt seg på ...

"Om Anna er et usikkert barn, en usikker tenåring, et usikkert voksent menneske, må jeg forsøke ikke å forakte henne. Jeg må forsøke å se noe annet i henne enn alt jeg synes likner på mitt eget. Det bor så mye mer der inne, må jeg si til meg selv. Dypene, hvelvene i henne. Helt andre dyp, helt andre hvelv enn mine. Jeg må huske at de finnes. Jeg må la henne få vite at jeg vet at hun er noe annet, at hun er mer. Jeg må tro på det. Jeg må ikke være redd." (side 81)

Ja, hva gjør en skilsmisse med et barn, tenker Karen. Hun engster seg for dette, og selv om tankene av og til er grumsete og også ekle, klarer hun likevel å innse hva som er best for barnet - selv om hun altså ønsker å vinne det som egentlig ikke er en konkurranse, men likevel ...

Hva var det som gjorde denne romanen så sterk for meg? For det var nettopp dét den var: sterk! Romanen er først og fremst svært godt skrevet, og observasjonene som beskrives i et meget presist språk er så dyptpløyende at det mange ganger gjorde vondt å lese. Særlig gjelder dette når vi kommer ordentlig dypt inn i Karens egoisme, der hun drømmer om å være den eneste foretrukkede i datterens liv. Innimellom måtte jeg også le, for det er ikke til å komme bort fra at en skilsmisse også har sine komiske og patetiske sider, særlig når man betrakter dette utenfra og med litt distanse. Man trenger ikke å ha opplevd en skilsmisse med barn involvert for å kjenne igjen mange av situasjonene. Det holder lenge å kjenne en del mennesker som har vært gjennom en skilsmisse, være gift eller samboende med en som har et samlivsbrudd bak seg eller å være et skilsmissebarn selv. Eller man kan som denne leser ha en fortid som mekler i barnefordelingssaker. Mange av situasjonene som et samlivsbrudd fremkaller, er universelle og dermed lett gjenkjennbare. Det samme gjelder selvmedlidenheten som mennesker i en skilsmissesituasjon svært ofte føler. Det er mer regelen enn unntaket. Akkurat dette får Monica Isakstuen svært godt frem.

Noe av det jeg ellers synes det er viktig å trekke frem er at fortellingens form er original - i alle fall når vi snakker om romansjangeren. Noen ganger står det bare En setning i et kapittel, andre ganger et kort avsnitt. Sinne, avmakt, sorg, kjærlighet og besluttsomhet preger disse korte kapitlene, som har mye undertekst. Her er det rikelig med anledning til å tenke selv. Akkurat dette er viktig for meg. Jeg ønsker ikke å få alle svar og eventualiteter ferdig uttenkt fra forfatterens side.

Det er en del sprang frem og tilbake i tid, men dette opplevde jeg som helt uproblematisk. Noen lesere synes at dette gjør historien litt rotete og forvirrende. Selv tenker jeg at forfatteren får frem hvor rotete og forvirrende et samlivsbrudd faktisk kan være. Dessuten får hun frem mange fasetter i det såkalte hellige moderskapet, hvor det lenge har vært opplest og vedtatt at mor alltid har barnets interesser fremst i hodet når viktige valg skal gjøres. Mor har ikke alltid det, dessverre ... Dette temaet belyses på en glitrende måte i boka, og det hele er gjort på en litterær måte, gjennom et skarpt observerende blikk og en like skarp penn. Noen ganger rått og brutalt, andre ganger ømt og kjærlig. Denne boka er virkelig god, og jeg er helt sikker på at svært mange kommer til å elske den når de bare oppdager den! Den er høyaktuell i en tid der skilsmisser og samlivsbrudd dessverre er så altfor vanlig. For hvor finnes den familie som ikke på et eller annet vis er berørt av tematikken?

Etter å ha lest "Vær snill med dyrene", føyer jeg enda et forfatterskap til listen over dem jeg må følge med på i fremtiden.

Ja, den er veldig bra - har omtalt den i bloggen - (Det er link på slutten av omtalen til andre Solstad-omtaler jeg har der)

Hmmm ... Det er noen år siden jeg skrev denne omtalen. Beklager faktafeilen. Den skal jeg umiddelbart rette opp. Jeg er fullstendig klar over at handlingen både i Sue Monk Kidds roman og for den saks skyld Barnepiken foregår på 1960-tallet. Når jeg nevnte disse romanene var det for å si noe om en opplevd "inflasjon" i Sørstadsromaner.

Jeg har for øvrig stor respekt for mine lesere. Fant du mer enn denne ene feilen? Det virker som om jeg har begått en stor forbrytelse her ...

Det er mye som er åpent for tolking ja - akkurat den siste der (Alles ist gut) velger jeg å se positivt. Hun har noe å se frem til, kontakten med sønnen nå. Det som skjedde helt i slutten som en slags epilog, kan også tolkes på flere måter - enten at den sykdommen ikke er så lett å kvitte seg helt med til tross for medisinering, at hun kanskje tenker at det var Irfam (eller hva han nå het - har bare lyttet jeg) som hele tiden hadde sendt lappene, og som nå også sendte en. Eller hun skjønte kanskje at hun hadde vrangforestillinger, og at Irfam virkelig prøvde å sende en oppmuntrende hilsen med maten ....., eller, eller, eller - hun fantaserer igjen. Denne romanen synes jeg var meget god, både i komposisjon, persongalleri og ikke minst velskrevethet. (Elskede Poona er den Fossum-boken jeg har likt minst)

Kinesisk fotokunst på sitt beste!

Fotografen Tsung Woo Han (f. 1955) er opprinnelig fra Korea, men har levd sitt voksne liv i Paris, San Francisco og New York. "Through Dust and Ruins" utkom i 1998, og mitt eksemplar (som er signert av fotografen selv) kjøpte jeg på Strand Bookstore, New York, i forrige uke. Jeg fant boka i 3. etasje, der de sjeldne bøkene på Strand bor.

Tsung Woo Han deltok i gruppeutstillinger blant annet i New York og Birmingham i årene 1992 til 1996, før han i 1998 hadde soloutstillinger i San Francisco og Santa Monica. Det er Chinese Cultur Foundation of San Fransisco som står bak utgivelsen av "Through Dust and Ruins", som egentlig er en katalog over bildene som ble utstilt i 1998. I dag er boka eller katalogen et samleobjekt, og jeg har blant annet funnet ut at man må ut med fra 89,99 dollar og oppover for et brukt eksemplar på Amazon. Jeg betalte bare 40 dollar for mitt eksemplar på Strand.

Følgende fremgår av katalogen:

"The passage of time is a recurrent theme in Han´s work. Whether intentionally or not, many of his photographs show the effects of time and how the Chinese incorporate the old into their present-day life: a dilapidated yet still functional house, a section of the decaying Great Wall, a young woman in front of an agent gateway. China, an ancient culture moving into the 21st century, is a land of many contrast. These contrasts are manifested poignantly in Han´s photographs as he juxtaposes city dwellers and rural farmers, ancient ruins and modern cities."

Det var mens jeg gikk rundt i tredje etasje på Strand i forrige uke at blikket mitt fallt nettopp på denne boka. Kombinasjonen av at boka lå på et bord som handlet om "photography", og at fronten var utpreget kinesisk, med bilde av en terracotta-soldat fra Xian i Shaanxi, fikk meg til å stoppe opp. Jeg begynte å bla i boka, og ble umiddelbart fengslet av bildene. Denne boka måtte jeg bare ha!

Sepia-effekten og de litt blasse fargene forsterket følelsen av noe forgangent, samtidig som motivene utvilsomt er hentet fra det moderne Kina. Jeg har en sterk affeksjon for Kina, og kjente det bokstavelig talt i magen da jeg bladde i boka. Estetikken, stemningen i bildene, kontrastene, komposisjonene ... Alt stemte for meg!

"Because history and the past are so much a part of the Chinese landscape, the changing present can only be understood when set against China´s historical background. Many artists have photographed China with a journalistic approach. Others have focused on pure aesthetics. What makes the photography of Tsung Woo Han special is the combination of his knowledge of the country´s history and his artistic sensibility." (fra forordet i boka)

Forfatteren av forordet i boka, Manni Liu, forteller at Tsung Woo Han er født av kinesiske foreldre i Seoul, Korea. Tsung Woo Han har alltid følt seg knyttet til kinesisk kultur, særlig til nord hvor hans familie kom fra. I 1988 reiste han rundt i Kina i tre måneder, og fotograferte den nordlige delen av Shaanxi og Shanxi-provinsen. Han oppsøkte Liu i 1996 og viste ham arbeidene sine. Liu ble fullstendig fengslet av lyrikken i de øde landskapene Han hadde fanget i bildene sine. På denne bakgrunn subsidierte Chinese Culture Center en reise for Han til Nord-Kina, som en utvidelse av prosjektet fra 1988. Målet var å fotografere mennesker og landet mellom ørkenen og byene.

Bildene Han tok ble utstilt i regi av Chinese Culture Center i 1998. Han er sitert i boka med følgende ord:

"My photographs discover China´s past, see the changing present, and wonder about the future yet to come."

Etter at jeg fikk tak i denne boka og ble kjent med en for meg helt ukjent fotograf som tar de vakreste bilder, ble jeg selvsagt nysgjerrig og ønsket å vite mer om fotografen. Resultatene av mine søk på nettet er dessverre nedslående. Det eneste jeg har funnet ut er at Tsung Woo Han har deltatt på en gruppeutstilling i regi av Chinese Culture Center of San Francisco i 2011 - "From Then ´Til Now: 46th Anniversary Auction Showcase". Ikke en gang på Wikipedia var det noe å finne om ham. Han har heller ikke utgitt noen (flere) bøker.

"Through Dust and Ruins" inneholder 20 bilder - inklusive forsiden. 17 av bildene er fra Shanxi, og 3 er fra Beijing. Dette er fotokunst på sitt aller beste! Jeg føler meg svært heldig som har fått tak i dette sjeldne eksemplaret av en nydelig fotobok - fra Rare Book Room på Strand, New York.

Nostalgisk ungdoms-roman fra Brooklyn

Jacqueline Woodson (f. 1963) er en prisbelønt amerikansk barne- og ungdomsromanforfatter fra Brooklyn. Til tross for dette er ingen av hennes bøker oversatt til norsk.

Woodson er mest kjent for "Miracle´s Boys" (2000) og "Brown Girl Dreaming" (2014). "Another Brooklyn" er hennes siste roman.

Jeg hadde aldri hørt om denne forfatteren før jeg nylig var i New York. Denne gangen var jeg en hel del i Brooklyn, og uansett hvor jeg befant meg, dukket Woodsons "Another Brooklyn" opp. Hun profileres som "National Book Award-winning author", og det kan jo lede tanken hen til at hun har mottatt prisen for "Another Brooklyn", slik jeg faktisk trodde. Det har hun imidlertid ikke. Denne prisen - og flere til - fikk hun derimot for "Brown Girl Dreaming" i 2014. I alle fall - jeg endte opp med å kjøpe denne boka. I og med at det dreier seg om en nokså tynn flis av en bok på godt under 200 sider, var det fort gjort å lese den også.

Handlingen i boka er lagt til Bushwick i Brooklyn, i forfatterens eget oppvekstmiljø.
Her vokser bokas jeg-person August opp sammen med broren og faren sin.

"For a long time, my mother wasn´t dead yet. Mine could have been a more tragic story. My father could have given in to the bottle or the needle or a woman and left my brother and me to care for ourselves - or worse, in the care of New York City Children´s Service, where, my father said, there was seldom a happy ending. But this didn´t happen. I know now that what is tragic isn´t the moment. It is the memory." (side 1)

Romanens åpning bærer bud om en ulykkelig barndom - men en barndom som kun er å betrakte som ulykkelig dersom hovedpersonen selv tenker på den - og minnes den - som ulykkelig ... Alle har sine overlevelsesstrategier, og August har definitivt sin. Som at hun ikke forholder seg til at moren er død, selv om urnen med aske hele tiden er der. Nei, moren hennes er ikke død. Ikke enda. Dette er halmstrået hun og broren klamrer seg til etter hvert som den ene kvinnen etter den andre flytter inn i hjemmet deres. Faren, som verken drikker eller ruser seg på annen måte, men som er sørgelig fraværende likevel ...

På avstand betrakter August de sterke vennskapsbåndene mellom venninnene Sylvia, Angela og Gigi, og hun vil så gjerne vil være en del av dette samholdet selv. Men hennes fraværende mor har i årevis minnet henne om at kvinner er svikefulle vesener man helst bør holde seg langt unna. Derfor tar det tid før hun gir etter for lysten til å bli en del av jentegjengen. Da hun først blir det, er det samholdet dem i mellom som holder dem oppe gjennom de farefulle tenårene, der drømmen om kjærligheten er sterk og frykten for å ende opp som alenemor eller et seksuelt mishandlet lik i East River er tilsvarende sterk.

Jentene kommer fra høyst ulike hjem. Som Sylvia som får piano- og dansetimer, og må lære fransk.

"The parents questioned us. Who were our people? What did they do? How were our grades? What were our ambitions? Did we understand, her father wanted to know, the Negro problem in America? Did we understand it was up to us to rise above? His girls, he believed, would become doctors and lawyers. It´s up to the parents, he said, to push, push, push." (side 102)

August drømmer i grunnen bare om å bli voksen ... Hvem er hun som kan drømme om noe som helst, der hun går rundt i hullete sokker i dette "sko-løse", pene hjemmet som Sylvia bor i? Det forhindrer henne likevel ikke fra å drømme om at hun var Sylvia.

En av kvinnene som flytter inn hos August, broren og faren er muslim. Sister Loretta er medlem av Nation of Islam, og hun forsøker å gjøre hele familien muslimsk, og nekter dem å spise svinekjøtt. Dessuten må de be i moskeen. Hva gjør det med henne? Vel, hun spiser pølser i smug. Jo strengere regler hjemme, desto mer dobbeltliv blir det nødvendig å leve.

Å fly ute om kveldene har imidlertid sin pris. Kvinner - i første omgang hvite kvinner - finnes drept flere steder på Manhattan. De tror seg trygge, de som tross alt er fargede, inntil også fargede kvinnelik dukker opp. Da Angela blir borte, blir August redd.

"We were teenagers. What did we know? About anything." (side 132)

Den større historien i denne romanen er: hvilke drømmer er det i det hele tatt realistisk for jentene å drømme? Kommer de i det hele tatt noen vei i livet? Eller er de fanget av Brooklyns begrensninger?

Da jeg begynte å lese denne romanen, visste jeg ikke at det dreide seg om en ungdomsroman, dvs. en roman beregnet på tenårings-lesere. Dersom jeg hadde visst dette, tror jeg nok at jeg ville ha valgt en annen bok. På den annen side - da jeg først var i gang, måtte jeg jo lese videre. For selv om historien er nokså enkel, er det besnærende å lese om tenåringsjentene August, Angela, Gigi og Sylvia, om deres tanker rundt livets viderverdigheter og om hvordan samholdet dem i mellom hele tiden trumfer foreldrenes ønske om innflytelse. Dersom foreldrene ikke holder mål, forsvinner barna ganske enkelt utenfor deres rekkevidde.

Handlingen i boka finner i all hovedsak sted på 1970- og 1980-tallet, i en tid der uskylden fremdeles preget den oppvoksende slekt. Uvitenheten var stor, i alle fall for dem som ikke leste bøker eller hevdet seg på skolen. Internett har senere gjort kunnskap mye lettere tilgjengelig for alle, og dette har utvilsomt gjort verden til et mye mer oversiktlig sted å være.

Språket i "Another Brooklyn" er relativt enkelt, men like fullt godt ut fra hva jeg har klart å bedømme. Selv savnet jeg mer kompleksitet i romanen. Det var mange tråder som kunne vært fulgt videre, slik at det hadde blitt flere bunner i historien. I og med at dette er en ungdomsroman og forfatteren er svært erfaren (i alle fall ut fra mengden bokutgivelser å bedømme - hun har utgitt om lag 20 bøker fra debuten i 1990 0g frem til i dag), antar jeg at dette har vært et bevisst valg fra hennes side. Jeg antar dessuten at New York´erne ikke er så veldig mye mer annerledes enn oss her hjemme. Med en gang en boks handling er lagt til ens hjemdistrikt, stiger interessen for den vesentlig. Så også med denne boka og dens tittel, som bærer bud om å komme nær sannheten om Brooklyn, fra en tid de fleste på et eller annet vis kan relatere seg til. Nostalgien går hjem - også hos meg, som tross manglende tilhørighet til Brooklyn, faktisk kjente på det samme.

Min konklusjon er at "Another Brooklyn" er en leseverdig ungdomsroman, som absolutt burde bli oversatt til norsk. Tematikken er nokså universell, også for det flerkulturelle Norge. Og skulle den ikke bli oversatt til norsk likevel, er det høyst overkommelig å komme gjennom romanen på engelsk, siden språket er nokså enkelt.