Bokelskere.no

Nei, 'Timene' av Michael Cunningham!

Jeg er enig med deg, delvis. Jeg setter pris på fint språk, men når det bare blir et tomt skall, sånn som i denne boka, da ser jeg ikke noen vits i det.

Skjønner at poenget med en stillegående roman som dette er mer stemningen enn selve handlingen, og jeg trodde kanskje jeg likte bare det å lese et vakkert språk, men nei, dette var kjedelig. Minte meg om en annen kjedelig bok i samme gate, Ingrid Z. Aanestads Stormkyss, som jeg leste for circa ett års tid siden. Og den igjen får meg til å tenke på skriveskoleforfattere. IKKE et kompliment.

Nå måtte jeg seff søke på internett om Hanne Ørstavik faktisk har gått på en skriveskole.

(Leser.)

Ja, eureka, det har hun!

Hahahaha!

Er dette en roman? Er dette en novellesamling? Olav Løkken Reisop vet det ikke en gang selv (i følge twitterkontoen hans). Noen bokbutikker mener det ene, noen bokbutikker mener det andre. Det slår meg med en gang jeg begynner på kapittel to, at dette er en novellesamling. Så tenker jeg at alle kapitlene har noe med hverandre, men gjør det Pastisj til en roman? Nei, for alle novellesamlinger er jo sånn, man ser noe av det samme i alle sammen? Well, I dunno. Det jeg vet er at jeg virkelig ser for meg Dag Solstad i Kaufhaus og at jeg ler av både Lars von Trier og Woody Allen i deres fiktive samtale i Holliwood (begge to er forresten noen duster i dette dramastykket). To noveller/kapitler til jeg vil dra fram er Konkurs* (vet da faen hva den stjerna skal bety) og Et sant produkt. Skuespill i to akter.

Kjøkken består av to kortromaner, Kjøkken og Moonlight Shadow. Jeg likte begge to veldig godt, men mest tittelromanen. Og hva er det jeg liker? Hva er det jeg liker med Banana Yoshimoto? Jo, det er det enkle og nøkterne språket, nesten smånaivt er det; man skulle nesten tro at det ikke var mulig å fange noen stemning med det, men så gjør hun det likevel, Banana Yoshimoto, og jeg tenker jeg vil også det, jeg vil også det, jeg vil også skrive sånn som du. Og så tenker jeg at det er rart at hun får meg til å tenke det, for boka er jo en oversettelse fra japansk, for alt jeg vet så skriver hun kanskje, og trolig, annerledes enn det jeg leser på norsk - egentlig.

Nå har jeg lest fire kortromaner av Banana Yoshimoto. Foruten disse to som er nevnt også Hardboiled og Hard Luck, og de handler alle sammen om mennesker som opplever at noen dør, og dette at noen dør forstyrrerer livene deres. De huler seg ikke inne i hjemmene sine i sorg. De blir kjent med nye mennesker, de lager nye relasjoner. Og like mye, om ikke mer, handler det om disse relasjonene som selve sorgen over tapene. Det handler også mye om det å flytte, om å bevege seg fra rom til rom. Kjøkken handler, som tittelen sier, mye om rommet kjøkken. Hovedpersonen beveger seg fra kjøkken til kjøkken samtidig som relasjonene forandrer seg. Og selv om alle kortromanene (som jeg har lest) tar utgangspunkt i døden til et menneske, er alle historiene Yoshimoto skriver forskjellige fra hverandre. De er så grunnleggende like, det er det samme utgangspunktet, men historiene blir forskjellige. Det er som om Yoshimoto er nødt til å fortelle akkurat dette, grunnoppskriften, men hun gjør det alltid annerledes fra den ene gangen til den neste. Retten blir forskjellig fra gang til gang, og jeg blir ikke lei, kan spise den neste mandag også, jeg, i motsetning til Yuichi i Kjøkken som får servert så mye tofu at han til slutt ikke vil spise i det hele tatt hvis han ikke får noe annet snart.

Jeg liker å si at jeg hater Shakespeare, og når jeg sier det så er jeg faktisk i godt selskap, sammen med bla. Hamsun, Voltaire, T.S. Eliot og Tolstoj (elsker at jeg alltid er enig med Hamsun i alt som handler om litteratur,). Og forsåvidt gjør jeg det ennå, men å lese Hamlet var faktisk interessant. Jeg har aldri lest noe drama av Shakespeare før, bare sett flere av stykkene hans satt opp. (Jeg gikk på musikk-, dans-, dramalinja på videregående. Vi var på teater hele tiden.) Og så sonettene da. Selvsagt sonettene. I engelsktimene. Som jeg heller ikke liker. Sonettene til Shakespeare var lenge det jeg trodde at poesi var. Jeg trodde poesi var kleine, skjematiske rim om den urealistiske kjærligheten. Det trodde jeg dødslenge takket være Shakespeare. Mennesker som elsker og dør for hverandre rett etter at de har møtt hverandre. Yeah, right. Den må du lenger ut på landet med, Bill.

Jeg leste i hvertfall Hamlet og jeg syntes det var interessant, stykket er jo fullt av sarkasme, og til tider synes jeg tilogmed at stykket er vittig. Jøss. Jeg ble overrasket. Og nå skal jeg tilogmed holde et innlegg om den på en kollokvie. Men slapp av likevel, jeg har ikke gått til å digge Shakespeare. Det er fortsatt for mye tragedie, jeg tror ikke på det, og når stykkets handling er lagt til Danmark, hvorfor ikke ta bryet med å gi karakterene danske navn, i stedet for Claudius og Polonius?

Jeg satt på togstasjonen på Lillehammer, ved siden av en smattende sigøynerfamilie(/-gjeng?), mens jeg leste meg gjennom denne, satt og ventet på toget til Oslo S mens jeg spiste en baguett med rømmesild på tilbud kjøpt på REMA 1000 for det var det eneste jeg hadde råd til i hele verden akkurat da. Kunne ikke en gang sette meg på kaféen og drikke en kaffe mens jeg venta. Sånn er det alltid når jeg reiser hjem. Jeg har ingen penger. Sitter på ubehagelige stasjonsbenker og leser bøker og observerer folk, men å, som jeg elsker det. Håper jeg aldri blir rik og begynner å reise på komfortable, raske og kjedelige måter. Så lite jeg kommer til å få tenkt, lest og sett da. Og det er da noen kanskje vil spørre seg: Men skjedde det så mye i Mens vi ventar på Godot da? For der sitter jo bare Vladimir og Estragon og venter og venter og venter. Og hva venter de på? Godot. Men hvem er Godot? Og hvorfor venter de på ham? De vet det ikke, vi vet det ikke! Av og til venter man bare.

Boken handler om de samme menneskene, men er bygd opp novelleaktig. Hvert kapittel handler om en biperson i det forrige kapittelet, og historiene går over år. Det pussige er at favorittkapittelet mitt er det kapittelet som handler om barna til Sasha, det eneste kapittelet som ikke er skrevet som ren tekst, men som grafer, meningsmålinger o.l., det som er sett fra Sashas datters øyne, eller kanskje er det ikke pussig i det hele tatt, fordi jeg må ha lest de andre kapittlene for at dette kapittelet skal gripe meg sånn. Det er nemlig gjennom dette kapittelet at jeg blir rørt av forholdet mellom Sasha og Drew, når datteren deres beskriver dem i korte glimt og jeg vet ting som hun ikke vet.

Er i London 1923, Los Angeles 1949 og New York circa nåtid - i en og samme roman.

Haha, cup of cake, man spiser jo ikke kake av kopper (vel kanskje flytende sjokoladekake). Mente jo te! 'Piece of cake' betyr jo noe annet.

Kitschy ja!

Å, jeg syntes forsida var grell.