Bokelskere.no

Denne fant jeg i en bruktbokhandel i nærheten av Kuta Beach. Etter å ha lest så mange engelskspråklige bøker på rad, var jeg helt henrykt over å lese norsk igjen. Egentlig var jeg litt skeptisk til denne boken fordi jeg syntes filmen var ganske kjedelig, men noe hovedpersonen, som er Elizabeth Gilbert selv, sin kjæreste David sier en gang i filmen hvor Elizabeth ligger på gulvet og ikke får sove – bare to-tre setninger - satte seg så fast i meg at jeg tenkte jeg måtte lese boka likevel (min intuisjon sa meg at denne replikken ikke kunne være noe filmfolkene hadde funnet på, men noe de hadde tatt fra boka – og det viste seg at jeg hadde rett, disse setningene stod ordrett i boken).

Boka handler om forfatterens personlige søken etter meningen med livet, etter å finne en slags balanse, og dette leter hun etter i Italia, India og Indonesia, og boken er delt opp deretter. Italia-delen er den jeg liker best, hvor hun skriver om å henge rundt i Roma og spise god mat og høre på det vakre språket og å prøve å snakke det. Hun skriver om matrettene, om matfilosofi, og hun skriver om språket, hvordan hun føler seg når hun går rundt i Roma og hører på det, hun skriver om utrykkene på italiensk vs. språket hun selv snakker (engelsk), og om hvordan hun lærer seg italiensk og skulle ønske at dette vakre språket bare åpnet seg for henne. Og jeg kjenner meg sånn igjen. Jeg kjenner igjen Frankrike og meg selv, jeg tenker på at jeg nylig hang rundt i Paris og gjorde akkurat det samme som Liz gjorde i Roma; jeg hang bare rundt og hørte på fransk, prøvde meg fram på fransk, spiste baguetter og hundre forskjellige oster, drakk vin og spiste is, croissanter og andre franske bakverk.

Deretter kommer India-delen og den gir meg ikke noe særlig mye, for ærlig talt forstår jeg meg ikke på denne fascinasjonen over å meditere i et tempel nedi der, med guruer og hele pakka, det blir for hippie for min del. Fred i sjela kan man få billig her hjemme, det er jo bare å ta seg en tur i skogen (ok, det er kanskje lett for meg å si siden jeg bor i Norge, i motsetning til Liz som er new yorker, men still). Indonesia-delen var mer interessant, for hun tilbringer sin tid i Indonesia på Bali, og det er akkurat der jeg er når jeg leser denne boken, og der leser jeg mye interessant om balinesere (jeg får et par aha-opplevelser) og Indonesias korrupsjon som jeg kan nikke gjenkjennende på hodet til. Alt i alt er Spis Elsk Lev en lettlest, men klok bok i chit lit-sjangeren. Den er sjarmerende og jeg kjeder meg heller aldri, har bare lyst til å lese videre. Nå er jo sommeren snart på hell, men jeg sier det likevel: perfekt sommerlektyre.

Denne boka er som en lang, referende tekst. Platt, enkel og naiv. Karakterene er (nesten) like overfladiske som i en krimbok. Har de ikke noe følelsesliv? Den fikk meg forresten til å tenke på filmen The Notebook, sikkert fordi teksten er bygd opp på den måten at en mann sitter på gamlehjem og ser tilbake på livet sitt derfra. Men dette er noe jeg kommer til å glemme i løpet av et par dager, akkurat som resten av boka.

Jada. L.A. Candy er skrevet av hun som er med i MTV-serien The Hills, og ja, jeg leser det. Jeg leser og jeg synes det er gøy. Jeg har faktisk sett et par episoder av The Hills, men det irriterte meg for det var bare pjatt og gikk så jævlig langsomt, og jeg ser at denne boken er basert på den serien, men det er så mye gøyere å lese om bitching, LAs uteliv og tv-bransjen enn å se faktisk se det på tv. Og forresten, jeg elsker jo LA, og dette er veldig LA.

Dette er en faglitterær bok som tar for seg alle de franske klisjéene, faglitterær på en chic lit-måte, kanskje vi tilogmed kan si at det er et essay, et veldig langt essay. Jeg fant denne boken helt tilfeldig, på flyplassen på Bali, og jeg måtte bare ha den (og lese den) fordi jeg elsker alle franske klisjéer, og er det noen klisjéer som er sanne, så er det jo franske klisjéer. Og spesielt franske kvinner-klisjéen. Noe forfatteren ikke er. Hun ser de franske klisjéene utenfra, som den amerikaneren hun er, men likevel litt innenfra, siden hun er er gift med en franskmann og bor i Paris, og hun harselerer i vei med amerikanske kvinner, eller rett og slett alle ango-saxons, som hun kaller det og skjærer alle engelskspråklige i den vestlige verden over en kam (dette er det hun selv skriver i boka om hvordan hun bruker ordet 'anglo-saxons' – bare for å gjøre det enkelt). Og når hun skriver om franskmennene får jeg mer inntrykk av at hun skriver om alle (ikke-engelskspråklige) europeere generelt, heller dét enn franskmenn spesielt. Og det hele krydrer hun med referanser til filmer (hvorpå jeg endte med en lang liste over filmer jeg vil se) og sitater fra forfattere og filmskuespillere, og selvfølgelig nevner hun Charlotte Gainsbourg, som jeg delvis bare har ventet på skal skje fra da jeg så coveret i hylla og ennå ikke hadde kjøpt den, og alt dette liker jeg jo og ender opp med å brette fryktelig mange eselører og understreke setning på setning med blå penn. Så ja, jeg digga denne boka, men den er jo ikke dønnseriøs, det er derfor jeg sier faglitterær på en chic lit-måte, og av og til synes jeg Debra Ollivier surrer rundt det samme (eller noe som nesten er det samme) litt for lenge, men alt dette er helt greit for min del, for jeg blir aldri lei av å hengi meg til franskromatiserende drømmerier.

Mary er så typisk Nobokov, uten at det kjeder meg i det hele tatt (i motsetning til typisk Tjekhov, det kjeder meg noe jævlig). Jeg tenker litt på Lolita mens jeg leser denne, jeg tenker litt på de kapitlene hvor Humbert skriver om sin barndoms kjærlighet hjemme i Frankrike (da han selv også er et barn, og ikke en eldre, pedofil herremann), for Mary handler om en mann som tenker tilbake på da han var ung og hadde et forhold til ei jente ved navn Mary, og dette tenker han tilbake til med en romatisk nostalgi som minner meg om disse nevnte kapitlene i Lolita, bortsett fra at Humberts tidligere kjærlighet jo døde av turbekulose før hun ble voksen, mens Mary derimot, lever i beste velgående og er blitt gift med en av vennene til hovedpersonen (som jeg ikke kan huske navnet på og ikke kan gå og sjekke i bokhylla fordi jeg leste denne boka på beachen på Bali og derfor etterlot meg den der).

Dette er en liten flis av en samling med noveller av F. Scott Fitzgerald. Faktisk mitt første møte med denne forfatteren noensinne, bortsett fra et portrettert bilde av han og kona Zelda i Midnight in Paris som jeg så i juni og som gav meg et hint om hvor mye hun har å si for ham i forfatterskapet hans. I hvertfall tenkte jeg på det da jeg leste en av novellene hvor en fyr sier opp jobben sin for å kunne dra til sørstatene og treffe den store kjærligheten sin (Zelda Fitzgerald var jo en sørstatskvinne), etter at hun har sendt ham et telegram som jeg synes var så fint at jeg måtte skrive det ned for meg selv: "letter depressed me have you lost your nerve you are foolish and just upset to think of breaking off why not marry me immediatelly sure we can make it all right."

Og så har vi novellen Bernice Bobs Her Hair, som jeg elsker tittelen på, som er min favoritt av alle novellene i samlingen, som får meg til å humre litt, og som har en karakter som heter Marjorie som jeg liker veldig godt fordi jeg kan relatere meg til henne ("[...]Marjorie had no female intimates – she considered girls stupid." og "[...]Marjorie got much of her conversations out of things she read.") og er enig i alt hun sier.

Kort oppsummert blir det da at jeg liker F. Scott Fitzgerald og gleder meg veldig til å lese The Great Gatsby om forhåpentligvis ikke altfor lenge.

Denne boken handler om Claire som kjeder seg i England, så hun gifter seg med en mann som er på vei til en jobb i Hong Kong, og der møter hun en annen mann jeg ikke husker hva heter. Og så handler det om de to, og en fortid som nøster seg opp og foregår i Hong Kong under andre verdenskrig, og derfra får vi høre om Trudy som jeg forelsker meg litt i. Trudy er halvt portugisisk og halvt kinesisk, hun er verken det ene eller det andre, sier hun, og dette leser jeg mens jeg er i Indonesia og skjønner at jeg er like mye utlending der som jeg ser ut som en utlending her (i Norge); i Norge er jeg altfor mørk til å se norsk ut, i Indonesia er jeg altfor lys og høy til å se indonesisk ut. I Norge hender det at folk spør hvor jeg er fra, i Indoensia hvisketisker de folk seg i mellom når de ser meg (har mamma sagt, for jeg kan ikke indonesisk selv). I Norge fnyser jeg av at folk ikke tåler sterk mat, mens jeg i Indonesia savner grovt brød og brunost. Sånne ting. Og Trudy filosoferer stadig vekk om å være halvt europeisk og halvt asiatisk og jeg leser og tenker jeg har også tenkt/opplevd dette. Og så skriver forfatteren om en kø som europeerne og amerikanerne må stille seg i i det andre verdenskrig kaster seg over også Kina, og Trudy, hva er hun, hun er jo verken det ene eller det andre, eller jo, hun er jo begge deler, må hun stå i køen eller ikke? Og så tenker jeg litt på nasjonalister som vil at såkalte «utlendinger» skal dra tilbake dit de kommer fra, og jeg tenker hvor faen skulle jeg dratt da, jeg måtte jo dratt til et slags limboland, et ikke-eksisterende land, og så tenker jeg at det er så jævla idiotiske tanker (dog like fult virkelige). Men ANYWAYS, tilbake til de litterære sidene av The Piano Teacher: The Piano Teachers første halvdel er en pageturner, mens den på slutten blir litt langdryg og liksom bare er til for å få et svar på alt, noe jeg synes jeg er unødvendig, for av og til klarer vi å leve videre i uvitenhet. Men så er det nå sånn Janice Y. K. Lee har skrevet boken, og når den først er sånn, så liker jeg veldig godt hva som skjer videre med Claire. Det er en akkurat passe slutt, kan jeg si uten å røpe for mye.

Denne boka handler om sjakk (i hvertfall tilsynelatende) og hvem trodde det kunne være spennende? Det var nemlig denne, jeg klarte nesten ikke å legge den fra meg (bra for alle jeg omgikk meg med da jeg leste denne, at den bare er en liten flis av en bok). Den var skikkelig fascinerende. Og så tenkte jeg, mens jeg leste den, at denne burde Lukas Moodysson lese (om han ikke har lest den da), for nylig leste jeg Døden & Co. og der er jo hovedpersonen skikkelig opptatt av sjakk uten at han spiller sjakk selv.

Ja, det er den Casanova. Of Mistresses, Tigresses and other Conquests er utdrag fra memoarene hans og i disse utdragene handler det om affærer i Venezia, som seff er sykt vakkert og alle klisjéene som går ann. Alt Casanova og elskerne hans gjør er å spise sykt god mat og pule hele natta lang. Det er det, liksom. Skrevet i et svulstig språk som får meg til å tenke på dagens sør-europeiske gutter og jeg bare ugh, nei takk.

Dette er en samling av noen av novellene til Tjekhov. For en stund siden leste jeg novellen The Lady with the Little Dog og jeg elsket den og skulle definitvt lese mer av Tjekhov, noe jeg av en eller annen grunn ikke fikk gjort før nå (det blir ofte sånn, for det er så mange nye forfattere å sjekke ut hele tiden!). Slik kunne det derimot likegodt ha forblitt. At The Lady with the Little Dog hadde forblitt den ene Tjekhov-novellen jeg hadde lest. For alle novellene i A Russian Affair er av samme ulla som The Lady with the Little Dog. Bare dårlige kopier. Jeg henger meg på Leo Tolsjov: «You know, I hate your plays. Shakespeare was a bad writer, and I consider your plays even worse than his.»* (Men ps: elsker tittelen A Russian Affair – jeg har jo et nesten like romatisk bilde av Russland som av Frankrike.)

Dette er en sånn bok jeg fant i bokbutikken og leste fordi jeg ikke hadde noe annet å lese. Jeg hadde store planer om å lese A Christmas Carol, noe jeg skulle sist jul, men som ikke ble noe av fordi jeg ikke fant den på biblioteket (kanskje fordi den ikke er en bok i seg selv, men heller en novelle i en annen samling? Jeg vet ikke). Rett og slett fordi jeg liker filmversjonen de viser til jul og fordi Skrue McDuck er min favorittfigur hva angår Donald-tegneserier (da tenker jeg gjerne Carl Barks og Don Rosa). Dette er en plan jeg ikke helt vet om jeg gidder opprettholde, for Hard Times kjedet meg, takk og pris var det Dickens korteste roman (en fugl hvisket meg det i øret), så jeg trengte ikke holde ut lenge med denne. En ting til med denne var at jeg syntes det var irriterende å lese dialogene til visse karakterer, for Dickens hadde skrevet stemmene deres på dialekt og jeg hater jo engelsk aksent frafør av om jeg ikke skal måtte lese stygge dialekter i tillegg. Anyways, nå kan jeg i hvertfall si at jeg har lest Charles Dickens. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

I Indonesia gikk jeg tom for bøker og var derfor nødt til å lese de få engelske bøkene jeg fant i bokbutikken. En av dem var altså Journey to the Centre of the Earth. Jeg har alltid tenkt at Jorden rundt på 80 dager skulle bli den boken av Jules Verne jeg kom til å lese, men nei. For etter å ha lest Journey to the Centre of the Earth kommer jeg neppe til å siden plukke opp Jorden rundt på 80 dager. Jouney to the Centre of the Earth var nemlig jævla kjedelig og urealistisk, hvorfor Jules Verne er blitt så kjent er mer enn jeg kan fatte. Dette føles ut som en sånn gammeldags guttebok som det går hundre av på dusinet.

Denne boka består av tre bøker: City of Glass, Ghosts og The Locked Room. Jeg fikk den av ei jente i København i fjor sommer og har kviet meg fra å lese den helt til nå fordi jeg alltid har trodd at Paul Auster var tung å lese, men der tok jeg feil. Denne fløt jeg meg i gjennom. Sammen med Quinn i City of Glass (den boka jeg likte best) og siden gjennom samtaler mellom Black og Blue i Ghosts (jeg liker spesielt samtalen de har om Walt Whitman) og spenning og mysterier med Fanshawe i The Locked Room. Jeg må definitivt lese mer av Paul Auster.

Jeg kobler ogsaa av med lettleste boeker (og sladreblader) av og til, men det gjoer det ikke til (bra) litteartur for det om.

Darling River - Sara Stridsberg Spis elsk lev - Elizabeth Gilbert Om forlatelse -Ian McEwan

På norsk og svensk på en bruktbokhandel i Bali, Indonesia.

hundre boeker var bare for aa vise hvor stor plass det er paa et leserbrev. jeg er i indonesia naa i tre uker og leste boekene jeg tok med i loepet av en uke. saa maatte jeg lete hoeyt og lavt etter en bokhandel hvor de solgte engelske boeker. det var jammen meg ikke lett. alt det styret hadde jeg sluppet hvis jeg hadde hatt et leserbrett. det er jo helt genialt. jeg bryr meg nemlig ikke doeyt om boeker, jeg bryr meg om aa lese litteratur. men du har rett i det med sanden. jeg er sjeldent paa stranden, men derimot ofte ute paa byen eller paa en fest, og jeg mister jo mobiltelefoner stadig vekk. et evnt leserbrett vil kanskje moetesamme skjebne.

ser ikke vitsen? koedder du, du kan jo ta med 100 boeker paa ferie uten at det veier noe!

Ringen sluttet er bra den.

Foroevrig husker jeg en norsktime paa vgs hvor laereren spurte oss om vi kunne nevne boeker av Hamsun, og jeg rakk opp haanda og nevnte 'Ringen sluttet' for jeg hadde nettopp lest den, og laereren sa at den hadde hun aldri hoert om, saa det var nok ikke en bok av Hamsun jeg hadde lest. Er det rart jeg droppa ut av vgs og tok det hele som privatist i stedet?

den eneste gangen jeg har hoert gjennom en hel lydbok var da jeg hadde hjernerystelse da jeg var tretten. for da fikk jeg ikke lov til aa lese. ellers er jeg altfor rastloes til aa hoere paa lydbok. jeg maa liksom gjoere noe, og da ender jeg nettopp med aa gjoere noe annet enn aa hoere paa hva som blir lest.

Naa kom jeg paa at jeg nylig leste K. Ishiguros 'Never let me go', som handler om menneskeKLONER. Selv om de er menneskelige, saa er de ogsaa litt merkelige.