Bokelskere.no

Denne boken handler om Claire som kjeder seg i England, så hun gifter seg med en mann som er på vei til en jobb i Hong Kong, og der møter hun en annen mann jeg ikke husker hva heter. Og så handler det om de to, og en fortid som nøster seg opp og foregår i Hong Kong under andre verdenskrig, og derfra får vi høre om Trudy som jeg forelsker meg litt i. Trudy er halvt portugisisk og halvt kinesisk, hun er verken det ene eller det andre, sier hun, og dette leser jeg mens jeg er i Indonesia og skjønner at jeg er like mye utlending der som jeg ser ut som en utlending her (i Norge); i Norge er jeg altfor mørk til å se norsk ut, i Indonesia er jeg altfor lys og høy til å se indonesisk ut. I Norge hender det at folk spør hvor jeg er fra, i Indoensia hvisketisker de folk seg i mellom når de ser meg (har mamma sagt, for jeg kan ikke indonesisk selv). I Norge fnyser jeg av at folk ikke tåler sterk mat, mens jeg i Indonesia savner grovt brød og brunost. Sånne ting. Og Trudy filosoferer stadig vekk om å være halvt europeisk og halvt asiatisk og jeg leser og tenker jeg har også tenkt/opplevd dette. Og så skriver forfatteren om en kø som europeerne og amerikanerne må stille seg i i det andre verdenskrig kaster seg over også Kina, og Trudy, hva er hun, hun er jo verken det ene eller det andre, eller jo, hun er jo begge deler, må hun stå i køen eller ikke? Og så tenker jeg litt på nasjonalister som vil at såkalte «utlendinger» skal dra tilbake dit de kommer fra, og jeg tenker hvor faen skulle jeg dratt da, jeg måtte jo dratt til et slags limboland, et ikke-eksisterende land, og så tenker jeg at det er så jævla idiotiske tanker (dog like fult virkelige). Men ANYWAYS, tilbake til de litterære sidene av The Piano Teacher: The Piano Teachers første halvdel er en pageturner, mens den på slutten blir litt langdryg og liksom bare er til for å få et svar på alt, noe jeg synes jeg er unødvendig, for av og til klarer vi å leve videre i uvitenhet. Men så er det nå sånn Janice Y. K. Lee har skrevet boken, og når den først er sånn, så liker jeg veldig godt hva som skjer videre med Claire. Det er en akkurat passe slutt, kan jeg si uten å røpe for mye.

Flott anmeldelse, jeg la min kommentar under den øverste tråden uten å sjekke de andre. Skulle gjerne lagt inn kommentar her også ser jeg:-)

Jeg fikk også en forkjærlighet for Trudy, ikke minst fordi hun tør (før krigen i alle fall), å være seg selv og å blåse i hva andre mener om henne. Å gå med hodet hevet selv om hun vet at det tiskes og hviskes om henne så fort hun snur ryggen til.

Tankene dine omkring boka er fint å lese, det er jo nettopp det som gjør en bok "god" etter min mening. At den gir oss tanker som noen ganger er relatert til oss selv, andre ganger til andre eller ulike situasjoner rundt oss. Jeg har også noen opplevelser ad det å føle seg "annerledes" og noen av dem har vært morsomme, andre mindre hyggelige. Det jeg har merket er at det helst er eldre mennesker som står for de "mindre morsomme" episodene og det overrasker meg litt. Dess lengre livserfaring mer toleranse ville jeg trodd man fikk, men hos noen mennesker tar egoismen helt styringen synes det som. Også hos eldre som "har alt", - men som vitterlig viser at de mangler noe vesentlig i livet sitt...