Bokelskere.no

Det er noen som ønsker seg mitt vennskap. Nå er gode råd dyre, det vil si, det er de jo slett ikke. De er gratis. Jeg har som vanlig ingen andre å søke råd hos enn meg selv. Og det eneste rådet jeg kan gi er dette:Nå holder du deg fullstendig i ro

Forandring kommer og tar en bakfra enten en vil det eller ei

Timene går. Facebook er et farlig narkotikum for svake sjeler

Dette med kolbekaffen vil jeg vurdere å spille ut når jeg får plassert ham aldersmessig. Dersom han er på min alder, kan vi kanskje få til en liten nostalgisk latter sammen. Knytte et slags bånd oss i mellom. Viser det seg at han er en ungkalv, vil jeg rett og slett bare si at jeg stakk innom for en latte. Eller er det lættis? Plutselig er jeg litt usikker. Jeg stakk innom Buna og tok meg en kald Farris, er nok det beste. En mann midt i femtiårene som stiller seg kritisk til sukker og kunstige tilsetningsstoffer

Det er enkelt å måle intelligens, og det er trolig derfor det meste blir målt ut fra den. Målt ut fra intelligens, karakterer: Dette som er så opplagt. Vanskeligere å måle det som virkelig betyr noe, det som er mer verdifullt: forståelse,følsomhet, moral.

Vi dør når smerten er blitt større enn livet

Vi holder på å ødelegge jorden med livsstilen vår, det er jo et faktum som lyser mot oss hver eneste dag, men likevel gjør vi ikke noe særlig for å endre det, det er som om vi er totalt likegyldige overfor dem dom kommer etter oss. Gjør ikke noe sørlig, og det er trolig fordi vi har det for bra: De som har det bra er lite interessert i å gå til krig for å endre verden

Hvordan er det mulig å konkurrere med de som døde unge, de som hviler i minnet, og bare blir vakrere og bedre for hvert år, mens vi andre bare blir eldre, fettet setter seg fast på oss ,brystene siger nedover, ganglaget stivner, blikket mister glansen, tankene er ikke like glitrende, vi gjør feil, sier gale eller klønete ting, som sårer, gjør vondt, skader, mens de døde aldri gjør noen feil, de er aldri ufyselige om morgenen, slipper aldri en fjert ved frokostbordet, glemmer aldri de skitne underbuksene på badekarkanten, er aldri i dårlig humør, urettferdige, egoistiske gretne, de døde fortsetter bare å glitre i minnene

Først kanskje ett år senere, noe som er et halvt liv når man er ungdom, når livet er på kokepunktet, når man er et fyrverkeri i tiden

Det er ikke rettferdig, for det virker som om det er så vanskelig å få livet til å henge sammen, denne livstiden som en er nødt til å bære med seg hvor enn man går

Det er nemlig ingen som kan gå på vannet, og derfor har ikke fiskene føtter

FADER VÅR

Det kan ikke være noen drømmejobb, Gud,
å holde styr på retningsblinde nølere som meg,
folk født uten noen forstand om den magnetiske sydpol.
Vi som ofte bruker hele veien når vi går
og er nedi grøftene på begge sider.
Vi som ankrer opp ved bardiskene lørdag kveld,
bare for å bøye kne på bedehuset neste morgen,
og føler oss like mye - eller like lite -
til stede på begge plasser.
Så innimellom, Gud,
lurer jeg på om jeg blir bedt på
den virkelig store klassefesten hos deg,
eller om det blir som i sjette,
den gang de kule gutta
og jentene som trodde de var penest
holdt hender og danset disko
i brakka til gruskongens datter.
Jeg sto utafor og spionerte
med øret klemt inn mot vinduet
og hjertet som en svulmende svamp i brystet.
Det var det nærmeste jeg kom et kjærtegn den gangen
og jeg lurte på om jeg alltid ville føle meg slik,
som en liten pinsevenngutt fra feil side av bygda.

DANS MEG TIL JEG DØR

Du bare dro, du
og lot det bli så merkelig søndagsstille
for alle oss som ble igjen.
Jeg veit ikke om du var modig
jeg veit ikke om du var feig
om du så noe jeg ikke kunne se,
eller om du så deg blind på det du trodde at bare du kunne se.
Men nå skal vi aldri snakke sammen mer,
vi skal ikke drikke oss fulle
i Lübeck
i Oslo
ikke engang i Arvika
nei, ingen steder.
Vi skal aldri mer perfeksjonere kunsten å barbere oss
kle oss i svarte bereter
som om de var mer en tilstand enn et hodeplagg.
Du skal ikke lære meg å danse
onsdagskveldene våre,
Gunnars trio med Kjell
dance me to the end of love
happy hour
og så brukte vi hele fortauet på en tidlig vei hjem.

Nå skal vi aldri mer diskutere hvor svenskemusikken begynner.
Gud är et ostöpt ljus.
Mats Ronander, Rats Monander
husker du?
Jeg skal aldri ringe deg midt på natta
for å bruke stemmen din til å reise meg mot,
vi skal aldri mer vri korken av enda en flaske
for å sverge at nå drar vi,
nå er det nok
denne byen har sett baksida av oss for siste gang.
Og jeg lurer:
Savner jeg deg
eller savner jeg meg selv slik jeg var sammen med deg?
Jeg kommer til å se etter deg lenger ned langs veien, beste bror.

Beware of the seduction of the quick solution. Do not indulge in the answer you desire until you know all you need to know

Penger og makt kan fare ille med den menneskelige moral

Spørsmål: Hva er det som går fortere enn lyset?
Svar: Det er selve tiden.
Den farer som en pil gjennom oss. Først borer den skarpe spissen seg igjennom kjøttet, organene og skjelettet, kort tid senere kommer fjæren samme vei, det er døden. Fortere enn lyset. Det regner , og så er det gått ti år. Du blunker, og så er du blitt eldre, dødens natt henger over tiden. Så raskt går tiden, men iblant likevel så sakte at vi holder på å kveles.

Iblant trekkes vi mot smerten. Iblant mot savnet. Og går inn i såret. Vi har det ikke særlig bra, og det kan virke som det blir stadig vanskeligere for mennesket å leve, som om det takler det stadig dårligere. Vi tar beroligende, stimulerende, sløvende piller for å kunne tåle hverdagen. Årene går, livets mening er uklar, forståelsen er uklar, bi blir tykkere, nervene brytes ned og går i stykker, vi er hele tiden plaget av en eller annen manglende tilfredshet , utilfredsstilte lengsler. Vil lengter etter en løsning, lengter etter klarhet, men har ikke tid, har ikke ro i sjelen, ikke utholdenhet til å lete etter den, og takknemlig sluker vi hurtigløsningene, hurtigmat, hurtigsex, alt som lover oss en rask løsning, vi lever i hurtighetens tid. Selvhjelpsbøker lover oss et bedre liv, en dypere tilværelse; ti råd for å slutte å drikke, gå opp i vekt, savne, bli redd, ti råd for å leve , sjelden flere enn ti, vi makter knapt å ta innover oss flere, ti, akkurat som fingrene, akkurat som budene. Ti råd for å leve.

Ild og glør er som barn, de stiger og synker , viser seg og skjuler seg , og jeg kan blåse på dem, gi rom, gi luft, gi never, flis og nye kubber. Jeg tok på meg oppgaven å fyre i ovnen da vi flyttet hit. Til å begynne med trodde jeg at jeg så alt som var verdt å se der jeg satt på huk foran ovnsdøra. Jeg trodde at når ovnen var kald, var vinden slukket, og når ovnen var varm, brant det, og at når døra sto på gløtt, ville trekken nære flammen. Men trekken kunne slukke flammen hvis den traff på feil tidspunkt.

Vin har han imidlertid drukket. Noe mer enn han pleier, om sant skal sies. Men ikke for mye, selvsagt. Vin er den feiges utvei fra problemene, og vinen har vel til gode å fjerne et problem ved roten