Livet vert litt bedre med musikk.
Musikken er alltid med. Den er lydsporet som fargelegg kvardagen vår. Låtene som kan skape feststemning på ein tysdag. Låtene som er motivasjon på joggetur og trøst når du er lei deg.
Dette er en av de sterkeste bøkene jeg har lest...og det sier litt. Takk for at vi har leger som dr. Mukwege, i Kongo, som prøver å «reparere» barn og voksne, som er utsatt for voldtekt. Og for Christina Lamb, som har vært med å dokumentere dette.
Lille Oslo
er en egen planet
alle gatene
forskjellige land
hvert strøk
en verdensdel
og vi suser avgårde,
alle mann.
Lars Lillo-Stenberg
Omsorg og seier var hverken motsetninger eller to sider av samme sak, men snarere to former for makt. Og den ene var ikke mindre virkningsfull enn den andre. Bare et spørsmål om valg, valg han selv kunne ta. Uansett situasjon, virket det som. Å vinne - eller få andre til det.
Slik termitter gnager seg inn i bærebjelker, slik svovelsyre etser gjennom bannlyste kvinners ansiktshud, slik gjennomtrenger sladder ethvert miljø. Slik er den sosiale entropiens ubønnhørlige og ufravikelige logikk.
Lengsel i stor målestokk skaper ikke historie, ikke alene, sier farfaren sakte. De som tror det, tar feil. Historien skapes av handling. Av vilje og viljens virke. Strateger og agenter. Husk det. Ofte kan det kanskje se håpløst ut, men vi gir oss aldri.
Før jeg gikk, viste hun meg telefonen sin med et passbilde på baksiden av dekselet. Det var henne som smilende skolejente-det eneste hun hadde igjen fra en barndom der hun aldri hadde hørt om ordet voldtekt. «Jeg trenger å tro at jeg fortsatt er den jenta», sa hun.
Til sammen ble hun solgt til tolv forskjellige menn. Hun lister dem opp etter tur, både dekknavn og virkelige navn, selv navnene på barna deres. Hun hadde lært seg alle utenat, for hun var fast bestemt på at de skulle få unngjelde.
«Det verste var å bli solgt fra den ene til den andre som om vi var geiter», sa hun. «Jeg prøvde å ta mitt eget liv ved å kaste meg ut av en bil. En annen gang fant jeg noen tabletter og svelget alle sammen. Men jeg våknet igjen likevel. Det var som om ikke engang døden ville ha meg».
Fay Weldon har virkelig boltret seg med humor, vidd og ironi i denne historien, dette var den tredje boka etter Huset Dilberne og Leve kongen!, - og jeg har slukt alle tre på ganske få dager.
Dette er god underholdning, med drama, forviklinger og selvsagt romantikk.
Men det er også kvinnehistorie og politikk, og en underliggende og dyp snert i handlingen.
Jeg ser ikke fordelen ved å gni det avskyelige inn i ansiktet på folk. Og sannheten er overhodet ikke bra for de brede lag av folket, som din far utmerket godt vet. De har ikke vett på å forstå den. Hele kunsten å styre ligger i å fordreie fakta til beste for nasjonen i sin helhet.
Det er foreldres lodd, hvor man enn er. Å sette et barn til verden er å dømme seg selv til et helt liv i engstelse.
Å væpne en innfødt stamme mot en annen virket som en innlysende løsning, og den ble da også ofte prøvd; haken var at det som regel endte dårlig.
Med kjærlighet kan et mænneske nesten utholde ka som helst.
(...) men skjebnen kan ingen rå med. Man må bare ta det som blir skjenkt oss av gode og onde daga.
Så omskiftelig kan livet være!. Ingen kjenner dagen før solen går ned. Nei og nettopp derfor e det så viktig å leve i nuet , for når alt kommer til alt, e det det eneste vi har!
Fay Weldon skuffer ikke her heller, i den andre boka etter Huset Dilberne.
Her handler det litt mer om politikk og de kongelige, og kongelige personer bør man nok helst omgås med forsiktighet, men det humoristiske skråblikket er her fremdeles, og forviklingene er mange, både for herskap og tjenere.
Morsomt og underholdende.
Jeg har småhumret meg gjennom to bøker på få dager, og det er bare å glede seg til den tredje, En ny grevinne.
Rosina, tungen din er så skarp at du kan komme til å skjære deg på den.
Hun ville ikke være vitne til Isobels fortvilelse når farens hemmelighet kom ut, slik hemmeligheter bestandig gjorde. Hun håpet bare at skandalen ikke ble offentlig. Det var slikt som kunne få nasjoner til å vakle, i hvert fall hvis piken var den Rosina trodde hun var. Hun ville heller reise til Australia.
Det var slikt den engelske overklassen drev med. De kjempet og døde for sitt land, og stod tidlig opp for å skyte fugl. Hvis de ved en feiltagelse skjøt hverandre, var det ingen som klaget.