Bokelskere.no

Ensomheten spiste meg opp innenfra og selv demoner og gjenferd kom ikke lenger på besøk i drømme. Jeg hadde blitt nøye med min oppførsel. En løs munn og et skarpt øre var alt som trengtes for å få sladderhjulene til å spinne.

Damene i huset leste arabiske vers og bønner ved enhver anledning, selv om de snakket persisk, og selv om de overlegent kalte seg persere og snakket nedlatende om arabere og kalte dem for «firfisleetere fra ørkenen». På den tiden hadde persere og arabere bare den hellige islam til felles, arabere kalte sint persere for ajam og persere så ned på arabere. Dans og sang ble ansett som syndig og djevelsk av de religiøse. Farmor insisterte på at man måtte lese bønn ved enhver anledning for å gråte, hulke og dermed rense sjelen og øynene. Hun sa prekende at alt fungerte omvendt i denne verdenen; hvis du hadde nytelse som mål, fikk du smerte. Men hvis du hadde lidelse som mål, ville du få nytelse som belønning. Lidelse og tårer ble ansett som veien til paradiset, sjelen var gudommelig og lånt en kort tid til den jordiske og lusne menneskekroppen.

Vanligvis ga jentas familie tebrettet til jenta for at hun skulle gå rundt og by gjestene på te. Dette ga familien og beileren anledning til å se nøyaktig hva jenta hadde å by på. Med sine hårete varulvhender plukket mannen sakte opp tekoppen som jeg bar på sølvbrettet. Den hårete kroppen fikk meg til å fantasere om at han egentlig var et forkledd dyr, en gaupe med hår på ørespissene, en apekatt som skjulte sin hårete, stygge hale i buksen. Mannen hadde ingen far med seg, han var gammel nok til å være en gifteklar jentes far. Men i stedet hadde han tatt med seg sin urgamle mor, storkjeftede søster, brødrene sine og onkelen sin.

Er hjernen stresset, kaster man opp for å kvitte seg med tarminnholdet og derved spare fordøyelsesenergi. Så kan hjernen i stedet bruke energien til å løse problemene. Hvis tarmen blir stresset, kvitter man seg med tarminnholdet fordi det er giftig, eller fordi tarmen ikke er i stand til å fordøye den akkurat da. I begge tilfeller kan det være en fordel å tømme seg. Dette er simpelthen ikke det rette tidspunktet for hyggelig fordøyelse. Mennesker som kaster opp av ren nervøsitet, har en fordøyelseskanal som oppmerksomt forsøker å hjelpe til.

Bare gråt de, det er legedom i slik, sa Karen [...]

[..] valgan vi tar gjenspeile de verdian vi har, ka som betyr nokka for oss.

Filosofering eller fysikkforskning er og blir et hodeanliggende - men vårt «jeg» er noe mer enn som så.
Denne lærepengen er det faktisk tarmen som gir oss. Et organ som er kjent for sine små, brune hauger og prompelyder i ulike trompetvarianter. Nettopp dette organet forårsaker for tiden nytenkning innenfor forskningen - man har så smått begynt å sette spørsmålstegn ved hjernens absolutte førerstilling. Tarmen har ikke bare ufattelig mange nerver, men også - sammenlignet med resten av kroppen - ufattelig annerledes nerver. Den har en hel flåte av forskjellige signalstoffer, materialer til isolering av nerver og koblingsmåter. Det finnes bare ett organ som har et like stort mangfold - hjernen. Tarmens nettverk av nerver blir derfor også kalt tarmhjernen, nettopp fordi det er så stort, og fordi det kjemisk sett er like komplekst. Hvis tarmen bare var ansvarlig for å transportere næring og få oss til å rape fra tid til annen, ville et så godt utbygget nervesystem være en underlig sløsing med energi - ingen kropp ville bygge opp et slikt nettverk av nerveceller bare for å få til et enkelt promperør. Her må det ligge noe mer bak.
Det forskningen nå først langsomt er i ferd med å avdekke, er noe vi mennesker egentlig har visst helt siden urtiden: Magefølelsen har stor betydning for hvordan vi føler oss. Når vi er engstelige, «skjelver vi i buksene», eller noe kan «skremme livskiten ut av oss». Vi «snakker dritt» om andre, «svelger skuffelsen», må «fordøye» nederlagene våre, og ergrelser kan gi oss «sure oppstøt». Når vi er forelsket, har vi «sommerfugler i magen». Vårt «jeg» består av hode og mage - og nå foregår det ikke lenger bare på det språklige planet, men stadig oftere også i laboratoriene.

I tarmen vår forekommer det ofte en arkebakterieart som lever av avfall fra andre tarmbakterier, og som er selvlysende.

Det finnes godt og ondt her i verden - også blant mikrobene.
Det onde har for det meste èn ting til felles: Det vil egentlig bare det beste ... for seg selv.

Menneskene har alltid spist probiotiske bakterier. Uten dem ville vi ikke ha eksistert. Det må en gruppe søramerikanere si seg enig i. De brakte gravide kvinner til Sydpolen for at de skulle føde barna sine der. Tanken var at de senere ville ha lovlig rett til å utnytte oljeforekomstene der med tillatelse fra de «innfødte». Resultat: Babyene døde - senest på veien tilbake. Sydpolen er så kald og bakteriefri at de rett og slett ikke fikk nok bakterier. De normalt varme omgivelsene og bakteriene på tilbakereisen var nok til å ta livet av spedbarna.

Ingen kjenner timen, det er det bare vårherre som gjør.

Å ha tillit til hverandre, være trygg på den annens følelsa, e grunnstein eller bærebjelken i et forhold, etter mi mening. Uten den vil alt rase sammen før eller seinare.

Å tilgi sæ sjøl e viktig, først da kan man oppnå fred inni sæ, få sinnsro. Man blir også bedre i stand til å forstå og tilgi andre.

Å dvele med fortida og klandre dæ sjøl over avgjørelsa som ikke kan gjøres om, hindre dæ i gå videre.