Ytringsfriheten er en rett, og hvis det er tilfellet, kan den ikke gradbøyes. Enten har man den, eller så har man den ikke.

Lovene mot Holocaust-benektelse har også fått andre religiøse og etniske grupper i Europa til å kreve beskyttelse av sine tabuer mot verbale krenkelser. Det er en logisk konsekvens av det voksende etniske, religiøse og kulturelle mangfoldet i Europa.

Ved å kriminalisere Holocaust-benektelse utroper man tanker og meninger til å være forbrytelser. Og uansett hvor opprørende og krenkende de måtte være, forblir de tanker og meninger, og meningsforbrytelser hører ikke hjemme i et demokrati.

Kriminaliseringen av Holocaust-benektelser var uttrykk for en forbløffende mistillit til sannhetens styrke. For når bevisene og dokumentasjonen var så overveldende og ugjendrivelige, hvorfor skulle man da blokkere en fri debatt om Holocaust? Holocaust-benektelsene var mest utbredt i samfunn uten ytringsfrihet. Den mest effektive måten å bekjempe Holocaust-benektelser på var å avsløre alle løgnene og fordreiningene av sannheten.

Jeg vet ikke hva normalt egentlig betyr. Jeg tror alle har sin egen definisjon, og den formes av kultur, familie og venner, av persontype og erfaring, av hendelser og tusen andre ting. Det som er normalt for ett menneske, er ikke normalt for et annet. For noen er det å hoppe ut av fly helt vanvittig. For andre er ikke livet verdt å leve uten.

Jeg tror du tenker mye på hvordan andre oppfatter deg, noe som for meg er et feilbegrep. Til syvende og sist er det bare deg selv du kan gjøre til lags. Hva andre føler, er opp til dem.

Det er nettopp sekularismen, laïcité, et verdslig politisk system som sikrer religionsfriheten. Det er det som garanterer at ingen religion kan stille egne politiske krav. Det er ingen tilfeldighet at det nettopp er i landene hvor religionen har politisk makt at religiøse mindretall blir fratatt sine rettigheter og utsettes for forfølgelse ...

Når vi angriper islamismen, forsvarer vi til gjengjeld muslimer som likeverdige borgere, som først og fremst er franskmenn, altså borgere i en republikk bygget på verdslige prinsipper og på likhet for loven. Mange mener at hvis man kritiserer religionen, angriper man samtidig de troende, men det er ikke tilfellet. Angrep på islamismen er ikke noe angrep på de troende. Islamismen stiller politiske krav, så den er noe mer enn bare religion.

Det handler ikke bare om at noen karikaturtegnere er blitt angrepet og drept, selv om det også handler om det. Det er ytringsfriheten som en demokratisk verdi som blir angrepet. Den omfatter også retten til blasfemi, retten til å karikere. Hvis man etablerer en forbindelse mellom dem som fastholder denne verdien og retten i et demokratisk samfunn, og dem som krever den avskaffet og er rede til å drepe for å få sin vilje, så undergraver man forestillingen om ytringsfriheten som en universell menneskerett.

De nevnte eksemplene viser at det i den globale landsbyen pågår en kamp om ytringsfrihetens grenser på tvers av kontinenter og regioner. Påvirkningen er gjensidig, og den blir forsterket av vår digitale teknologi. Det er ikke godt å si hvordan det ender, men det bør iallfall ikke være sinte folkemengder og terrorister som skal bestemme ytringsfrihetens grenser. Det gjelder både kravene om nye lover som kriminaliserer hån mot religiøse følelser og symboler, spesielt den stilltiende internaliseringen av grensene som intimidering, trusler og vold medfører, men som ingen kan se med det blotte øye og som mange nekter å vedkjenne seg.

Charlie Hebdo var nødt til å fortsette sin "hån, spott og latterliggjøring" av islam helt til den ble like banal som en tilsvarende hån av katolisismen. Bak denne uttalelsen lå en forestilling om at en av religionskritikkens funksjoner er å holde religiøse ideer og institusjoner i sjakk, slik at de ikke kan opphøyes til en ukrenkelig status og brukes til å skaffe seg makt eller utøve sosial kontroll. De skal rives ned fra sin pidestall hver gang det blir sagt eller gjort tåpelige ting med religionen som referanse.

I debatten om Muhammed-tegningene og islam inntraff det en forskyvning av rollene i den demokratiske orden som de færreste problematiserte. Regjeringer i den frie verden oppfordret i mange tilfeller borgerne til å gi avkall på sine rettigheter av hensyn til voldsparate individer og grupper hjemme og i utlandet. I debatten ble det ofte hevdet at ytringsfrihet ikke er det samme som ytringsplikt, og at bare fordi man har rett til å si noe, bør man ikke nødvendigvis si det. Meningen var visst at man bør vokte seg for å fremsette unødig krenkende ytringer, særlig mot minoriteter som er så svake at de kan true folk til taushet eller drepe dem dersom man ytrer seg altfor krenkende. Utsagnet er et innholdsløst retorisk grep, for det angir ingen retningslinjer for når det gir mening å ytre seg, og når det er bedre å holde munn.

For meg handler debatten om frihetens fundament; om forholdet mellom toleranse og frihet, mellom frihet og likhet, ord og handling, individ og fellesskap, makten og de maktesløse, mindretall og flertall. Mellom friheten som en rettighet og friheten som et instrument som kan underlegges andre hensyn.

Byens befolkning kan grovt sett deles inn i tre: palestinerne, de ultraortodokse jødene og de mer eller mindre ortodokse jødene. Her finnes også sekulære lommer med restauranter som ikke er kosher, for de sekulære jødene i byen. En tredel av byens innbyggere er palestinske. Etter verdenssamfunnets syn er Øst-Jerusalem, der palestinerne og bosetterne bor, okkupert. Det offisielle israelske standpunktet, derimot, er at de østlige arabiske delene av Jerusalem som lå under Jordan før 1967, er annektert, og at den hellige byen nå er jødenes evige og udelelige hovedstad. Det internasjonale samfunnet representert ved FN anerkjenner verken Israels anneksjon eller Jerusalem som Israels hovedstad, derfor ligger alle ambassadene i Tel Aviv og ikke her. Som den kanadiske tegneren Guy Delisle illustrerer så godt i sin bok Jerusalem, må alle vi som dykker ned i denne byen, selv oppdage situasjonen. Vi må erfare, se og oppleve alle konfliktlinjene, dag for dag, lag for lag, for å forstå sammenhengene. Med mye humor og forundring formidler Delisle den bisarre virkeligheten med sin strek fra det året han bodde med barn og kone utsendt for Leger Uten Grenser. Men Jerusalem kan aldri læres fullt og helt. Du oppdager noe nytt hele tiden.

• Jeg tror det finnes en masterplan, sa han lavmælt og alvorlig. - En langsiktig plan som går ut på å etablere så mange jødiske kolonier som mulig i raskt tempo. Slik skaper israelerne nye fakta på bakken. Se på alle bosetterkoloniene nå! Det er jo snart umulig å bygge noen palestinsk stat.

Ordet okkupasjon kan være vanskelig å bruke når vi som utenforstående snakker med israelere fordi de lett tror vi tar stilling. Som reporter er jeg avhengig av at folk åpner seg. Okkupasjonen blir kamuflert som «kontrollen over palestinerne», «problemet med araberne» og «situasjonen», alt etter hvem jeg snakker med. Ord er ladet, og vi som beveger oss i alle leire, må kunne kodene til fingerspissene. Det finnes ingen nøytrale steder her. Vi må vite hvordan vi skal ordlegge oss hvor og hos hvem. Og noen ganger går det galt.

Mange spør: «Hvorfor liker ikke Norge oss?» eller «Hvorfor hater alle i verden oss?» Det kunne være fristende å svare «It's the occupation, stupid ...» fritt etter president Bill Clintons påminnelse om nøkkelordet i valgkampen i 1992: «It's the economy, stupid.» Men jeg nøyer meg med å svare at motviljen skyldes en kombinasjon av okkupasjon, arroganse, byggingen i bosettingene og mangel på troverdig vilje til å skape fred. Når reaksjonen er «What occupation?», er det vanskelig å fortsette samtalen.

Det som må være kompasset i NRKs dekning, er folkeretten og internasjonale lover. NRKs reportere kan ikke ha Mosebøkene som kompass for ordvalg og vinklinger. Vi kan heller ikke bruke charteret til Hamas som journalistisk rettesnor.

Under samtalen ser han ikke på noen av oss kvinnelige journalister. Han har bare lov til å møte blikket til sin kone og kvinner i familien. Den ultraortodokse jødedommen har mye til felles med konservativ islam.