Bokelskere.no

Mange kjennere av den islamske verden har understreket hvor sentralt Muhammed-bildet er spesielt for tilhengerne av den totalitære utgaven av islam, det vi kan kalle den ytterliggående islamismen. Under et seminar på Litteraturhuset i Oslo i april 2009 slo dansk-iranske Mehdi Mozaffari, professor ved Universitetet i Århus, fast følgende:

Islamismens framvekst må søkes i den sammenhengende lange rekken av nederlag som den islamske verden har lidd siden det islamske imperiet sto på høyden av sin makt tidlig i middelalderen. Da ekspansjonen stanset, begynte man å drømme om islams glansdager, om religionsstifteren Muhammed og om den staten han stiftet i Medina på 620-tallet.

Muslimene begynte å se bakover, i stedet for å se framover som man har gjort i de fleste andre deler av verden de siste hundreår, slo professor Mozaffari fast.
Sagt med andre ord: Muhammed-skikkelsen og den staten som arabiske tradisjonssamlere hevdet at Muhammed grunnla i Medina etter år 622, spiller en viktig rolle ved begynnelsen av det 21.århundret. Muhammed-skikkelsen framstår som et forbilde, og staten han grunnla, framstår som det eneste eksempel på en stat på jorden som virkelig var underlagt en guddommelig vilje. Islamistenes mål er å gjenopprette denne staten, verken mer eller mindre.

Å fø det store husholdet tok det meste av dagen, det var alltid noen på kjøkkenet. Sara var aldri alene. Det var slik hun ville ha det. Hun hadde mistet familien sin to ganger, og samlet den. Nå hadde hun mistet den for tredje gang. Alt hun ønsket, var å samle den igjen under ett tak. Helst her, under solen.

«Et tidspunkt er ikke drysset med tryllestøv, slik som i Norge,» sa Sadiq. Alt var cirka, alt kunne skje, alt kunne endres. Velkommen til den virkelige verden.

Religion var historier mennesker hadde funnet på for å forsøke å finne årsaker til helt naturlige fenomener.

Også kvinner var tiltenkt roller under et angrep, og et belte med eksplosiver kunne alle benytte for å angripe fienden. I alle fall ville det sørge for at du ikke ble tatt som krigsbytte, med den grusomme skjebnen som kunne tilfalle en fanget kvinne.
De styrendes tanker ble de styrende tanker. Fremmedkrigerkonene i kalifatet svelget med hud og hår det de ble servert. Det var haram å stille spørsmål ved vedtatte sannheter.

Ryktene fløt i alle retninger. Rykter kunne drepe, eller de kunne gi livet tilbake. Osman kjente folk på alle sider. Han fikk ulike versjoner av en historie, analyserte brikkene, la til sitt. Den evnen var smuglerens viktigste valuta.

Osman hadde tjent store summer på å føre krigere inn, nå kunne han tjene penger på å redde dem ut.

Barn er født mennesker. Først og fremst søker de mennesker. Barnehjernen er sosial fra begynnelsen. Allerede de første leveukene begynner den å lagre forventninger, mens mødrene skiller ut hormoner som styrker evnen til å gi omsorg, nærhet og oppmerksomhet.

Som barn har vi ingen distanse til foreldrene våre. Det er bare mamma og pappa. Det er umulig å forestile seg at de kunne være annerledes enn de er.

Men, i likhet med så mye av det som skjer oss i livet, er det ikke bare selve hendelsen som former oss. Det er minst like mye hvordan vi forholder oss til det som skjer.

Men det lille barnet vi en gang var, ligger nok i oss. Minnene våre. skuffelsene. Sorgene. Men det gode også.

Det er først når man tar tak i det som er vanskelig, at det kan bli lettere.

Men jeg antar at alt likevel henger sammen, på en eller annen måte.

Men så innså jeg at det faktisk er en beslutning ikke å ta noen beslutning. Det er å trekke seg unna. Overlate ansvaret til andre.

[...] Det aller vanskeligste er når hele ens situasjon forandrer seg uten at man har medvirket til det selv. Når ingenting lenger er slik det var den gangen man tok beslutningen.

Typene Aisha beundret, var alle i PSTs søkelys, et sted Islam Net ikke ville være.
Styret diskuterte saken hennes. Stort fokus på niqab nå ville gi kritikerne blod på tann, noe som i ytterste konsekvens kunne føre til et niqab-forbud, fryktet de. I så måte kunne Aisha skade både «niqab-saken og muslimenes sak». Styret vedtok å ikke støtte Aisha offentlig.
En i styret tok henne for seg. «Det er trist at du får kritikk,» sa han. «Måtte han som rev av deg sløret, straffes.» Men Norge var ikke klar for niqab, forklarte han, nordmenn aksepterte ikke folk som var annerledes, la han til. Inshallah fikk de snart en mer inkluderende holdning.

Når Sadiq snakket med vanlige syrere, oppfattet han at de var drittlei jihadister som kom for å føre sin krig hos dem. Brutale, arrogante og ubehøvlede kom de med vaner fra europeiske storbyer eller fra en overklassekultur i Gulfen for å skape sin egen stat, en Guds stat på jord. Hos dem.