Bokelskere.no

Boken er skrevet av den 20 år gamle Marte Aune, og hennes unge alder gjør boken veldig troverdig i forhold til tankesett og talemåter. Den drar litt ut på slutten, noe som gjorde at jeg skummet endel sider der – men hendelsene i forkant, under og i tiden rett etter selvmordet er fint skrevet. Den skildrer veldig godt ungdommers usikkerhet i forhold til livet og framtiden, foreldre og omgang med jevnaldrende – og forfatterens styrke her er hennes egen alder som ligger så nært opp til (ned til) hovedpersonene. Når voksne skriver fra ungdommens synsvinkel blir det ofte litt oppkonstruert og unaturlig. Det blir dette ikke med May Lenda.

Oppsettet i boka irriterte meg en del, det regner jeg med at forlaget på ta på sin kappe og ikke forfatteren. Men det var til tider litt vanskelig å følge med på hvem som sa hva siden neste setning kom umiddelbart etter sitatet, og ikke under. Slik: May sa noe «…….». Daniel klødde seg på skulderen… Logisk sett ville det vært den som sa noe som umiddelbart kom etter sitatet, men slik var det ikke her.
Manglet også avsnitt endel steder, som gjorde det vanskelig å henge med rent tidsmessig…
Dette er ikke viktige ting i forhold til historien, men det gjør dessverre noe med helhetsinntrykket av boken.

Sammen med kona Aino, og jobben på Myntholm slott, trives Jack veldig godt. Han starter i det små med undersøkelser angående en gammel historie fra slottet, men merker plutselig at det er vanskelig for ham å holde kontakten med mennesker. Kollegene begynner med prosjekter uten ham, moren hans kjenner ham ikke igjen og en dag han kommer hjem til kona etter jobb – er hun sammen med en annen mann og har ingen peiling på hvem Jack er.

Boken tar videre for seg hvordan man er som menneske når man ikke har andre mennesker å forholde seg til, når ingen vet hvem du er og den eneste som vet at du eksisterer er deg selv.

Uten vitne til det liv man har fått tildelt, eksisterer ikke livet.

Jeg må innrømme at jeg synes hele boka var litt rar. Den peker på noe eksistensielt hos oss mennesker, og filosoferer rundt dette med hvordan vi eksisterer – og gammel og ny historie får plutselig mening – men samtidig mangler det for min del en god forklaring på hva som skjer, og hvorfor, og hvordan… For meg mangler det en dypere mening og en årsakssammenheng som jeg kan tro på…og plutselig er boka bare slutt uten at jeg fikk de svarene jeg søkte og som var årsaken til at jeg leste meg gjennom hele – en søken etter et svar som aldri kom.

Piper skildrer innsiden av et amerikansk fengsel på en vakker måte, og det skulle man ikke tro var mulig. De ytre omstendighetene er overhodet ikke vakre, og jeg overraskes litt over at det fremdeles er så ille i amerikanske fengsler. Men det Kerman legger vekt på, er kvinnene: solidariteten, vennskapene og fiendeskapet. Hvordan de står sammen for å komme seg gjennom sine dommer. Og hvor sterke vennskap som kan utvikle seg under slike unaturlige omgivelser.

En fin historie om en kvinne som soner dommen sin, og kommer ut igjen i samfunnet til jobb, familie og kjæreste. Men hva med alle de andre kvinnene? De som ikke har noe liv og nettverk på utsiden – det er disse kvinnene som sitter igjen i hodet etter at siste side er lest.

Boka ble overraskende spennende for min del. Jeg leste på baksiden om «paranormale omstendigheter», og der faller jeg som regel ut hver eneste gang – fordi jeg rett og slett ikke tror på dette såkalt paranormale. Men denne boken var så velskrevet, og med et hendelsesforløp som hele tiden holdt seg til en så stor flik av normalen at jeg ble hektet på å finne ut hva som var sannheten om Amy.

Morens veksling mellom håp og vantro, og hennes desperate ønske om at dette virkelig skal være Amy, gjorde det nesten umulig for meg å legge fra meg boken – og det ble et par temmelig sene kvelder.

Så dette ble en riktig positiv leseopplevelse for min del, og siden dette er debutromanen til denne forfatteren håper jeg at vi kommer til å se flere spennende historier fra ham i framtiden.

I 1984 ble forfatteren av denne boken, Geir Isene, scientolog. 25 år senere skapte han furore verdens over da han forlot Scientologkirken. Han er den scientologen i Norge som har nådd det høyeste spirituelle nivået – men han begynte å se kritisk på scientologien, og opplevde ting innen kirken som han ikke klarte å få til å passe inn i den filosofien som kirken predikerte utad.

Boken gir et godt og balansert bilde av scientologien. Forfatteren gir uttrykk for at han lært mye positivt som har hjulpet han i livet, men selve kirken minner mer om en sekt som kun er ute etter makt og penger. Han mener det er mulig å praktisere scientologi, uten å være medlem av kirken. I motsetning til hva jeg ellers har lest om scientologien, gir dette mer troverdig bilde av religionen, siden Geir Isene verken forkaster alt, eller omfavner alt – ellers er beskrivelser av scientologi veldig svart-hvitt.

Mens mange scientologer svelger det Hubbard skriver uten selv å vurdere det, finnes det flust av kritikere som avviser noe bare fordi Hubbard skrev det.

Ut fra hva vi leser som Scientologikirken, tar Isene en stor risiko ved å skrive om kirkens innerste hemmeligheter – men jeg tror det er viktig at han gjør det. Jeg hadde stort utbytte av å lese boken, og tror det er mange andre som også kan ha noe å lære av den.

Tusen takk for flott omtale. Det var veldig hyggelig at du ble fornøyd. Jeg vet jo ikke det på forhånd! God sommer :D

Boken var utrolig spennende, vi ble godt kjent med karakterene – men det var aldri klart for oss hvem som var the good guys og hvem som var the bad guys. Til det snudde det altfor kjapt og ofte – og dette var noe av det som holdt spenningen på topp hele veien.
Jeg synes boken også var veldig troverdig (se første del av anmeldelsen) – jeg satte pris på at vi ikke møtte disse karikerte aliens med en anatomi som åpenbart ikke er i stand til å utslette noen som helst rase…

Jeg ble utrolig irritert da boken var slutt – for det var ingen slutt. Er det en slik open ending, hvor leseren selv skal se for seg hvordan det skal gå i fremtiden? Det liker jeg ikke – jeg vil ha svarene! Det jeg ikke hadde fått med meg er at dette er en trilogi! Hipp hipp hurra! Da blir det to bøker til – og det var dagens opptur.

Lese hele og flere bokanmeldelser på ritaleser.com

En natt i 1968, Pennsylvania i USA: Det banker på døren til Marthas hus og utenfor står en mann og en kvinne – de sier ikke et ord, men Martha bestemmer seg for å ta mot til seg og inviterer dem inn. Da først oppdager hun at kvinnen holder et nyfødt spebarn. Det Martha ikke vet er at disse to har rømt fra en institusjon i nærheten og at de blir forfulgt. Da vaktene finner dem, gjemmer paret barnet, mannen rømmer og idet kvinnen blir ført bort, hvisker hun til Martha: «Hold henne skjult…»

Og så følger vi disse fires skjebner opp gjennom årene. Vi får lese om uverdige forhold på institusjoner, om en døv mann på rømmen – som blir misforstått og tatt for å være en tomsing fordi han ikke klarer å gjøre seg forstått. Og vi følger Martha og den lille jenta mens de holder seg skjult og jenta vokser opp.

Dette skulle være en fantastisk flott og vakker bok – men den falt ikke i smak hos meg. Tiden fra jenta ble plassert hos den gamle damen og til slutten av boka var til tider utrolig kjedelig å lese seg gjennom, og det ble endel skumlesing. Handlingsmønsteret var veldig forutsigbart, og selvfølgelig var slutten akkurat slik jeg hadde sett for meg idet jeg leste de aller første sidene i boken.
Av andre har jeg forstått at noe av det som gjorde inntrykk med boken, var innsikten man fikk ved å lese om behandlingen man fikk på institusjoner på denne tiden – men i lys av min interesser for saken, var dette noe jeg allerede visste. Kanskje det var noe av grunnen til at den ikke satte sine spor i meg – så nei, dessverre ingen stor leseropplevelse for min del…

Les flere bokanmeldelser på ritaleser.com

Vi møter igjen Jack Caffery og Flea Marley, 18 måneder etter at vi forlot dem i forrige bok. Den forsvunne Misty Kitson er fortsatt ikke funnet, og bare Flea og Jack vet sannheten om hva som har skjedd med henne, men kan ikke dele den med noen.
Samtidig opplever pasienter og ansatte på Beechway mentalsykehus urovekkende hendelser. Pasientene blir reddere og personalet melder seg syke. AJ LeGrande tar kontakt med Jack Caffery i et forsøk på å komme til bunn i hva som egentlig skjer under strømbruddene – for det kan vel ikke virkelig være gjenferdet etter en kvinnelig dverg som setter seg på brystkassa til beboerne om natten?

Mo Hayder har vært en av mine favorittforfattere fra første bok og det gjør hun fortsatt. Til tross for at jeg denne gangen avslørte gjerningspersonen så altfor tidlig, og på en måte som jeg synes var veldig klønete fra forfatterens side – en litt for åpenbar «planting av hint til leseren» til at jeg klarte å overse den, er det «noe» med bøkene til Hayder som jeg fengsles fullstendig av…

Mo Hayder skriver utrolig spennende, krypende ekkelt (hvem sa at Jo Nesbø var makaber i sine bøker?), denne gangen til tider veldig skummelt (én kveld skrudde jeg ikke engang av nattbordslampa!) og drivende godt om Jack og Flea som vi har lært å kjenne fra tidligere bøker. Og det er også disse tidligere bøkene, og historikken de to imellom som gir denne boka en ekstra dimensjon av «må lese videre». Jeg kan ikke si så mye om hva dette er, for da røper jeg slutten på forrige bok og det liker jeg ikke – men Jack vet noe som Flea har gjort, som Flea ikke vet at Jack vet (phu) – og Jack lurer på hvordan de sammen skal kunne få dette problemet ut av verden.

Karins Slaughter (en forfatter jeg også er veldig glad i) skriver på omslaget av denne boken: «Hayder har en unik evne til å sjokkere og overraske sine lesere». Og det må jeg bare si meg enig i – jeg elsker alle bøkene hennes!

Les flere bokanmeldelser på ritaleser.com

Bjørn Beltø får en nøkkel og et brev fra kollegaen sin, Victoria. Hun ligger for døden, og trygler Bjørn om hjelp.I brevet står at han kommer til å få en beskjeden som gjør at han skal skjønne hva han skal med nøkkelen. Hvis noen skal komme til bunns i mysteriet, må det være deg.

Kort tid etter blir Victorias mann og sønn overfalt i sitt eget hjem av ukjente gjerningsmenn – kan det ha noe å gjøre med hemmeligheten Victoria ønsker at Bjørn skal finne ut av? Og henger det sammen med den forsvinne arkeologen Moshe Mendelssohn, som forsvant etter å ha funnet en oldtidsgrav i Kapernaum. En grav som de militære overtar og forsegler?

Sammen med Mendelssohns datter setter Bjørn Beltø i gang med å løse mysteriet.

Jeg liker det jeg, jeg liker det virkelig! Bøkene til Tom Egeland er eventyr, for all del – oppdiktet og funnet på. Men med nok virkelighet i seg at man kan lure på om det ikke er på den måten han beskriver likevel. Hvorfor ikke? Det er tross alt mer logisk enn den historien vi har blitt fortalt om Jesus og Gud og jomfru Maria, eller?

Egeland skriver drivende, lett og humoristisk. Med små underfundige tankesprang fra herr Beltø som jeg bare må le av… Han er en underlig type, Beltø, men en type jeg liker godt! Jeg tror det er Bjørn Beltø og Egelands underholdende måte å skrive på som gjør at jeg liker bøkene hans så godt. Bøker med denne type tema finnes det mange av, og det er veldig få av dem jeg kan si at jeg liker – det blir for likt, for teorietisk eller for «far out» – men Egeland holder seg akkurat innenfor det troverdige (altså, denne lille kimen at troverdighet da), tar med akkurat passe mengder teori til at leseren forstår hva som ligger bak, men uten å miste tråden av kjedsommelighet.

Så jeg er veldig godt fornøyd med Den 13. disippel – og jeg storkoste meg mens jeg leste den.

Vi møter (endelig) igjen Tris og Tobias – i forrige bok forlot vi dem idet fraksjonene er i ferd med å gå til krig mot hverandre og de søker dekning hos de fredsommelige.
Hun sliter med vonde minner om ting som skjedde mens de fryktløse var under simulering, og hun måtte ta valg hun aldri trodde hun måtte stå ovenfor.
Nå er det full krig mellom fraksjonene, og rykter begynner å gå om at ting ikke er som man har blitt seg fortalt. Spesielt utenfor gjerdene tyder det på at det foregår ting som bare noen få vet om. Så da er spørsmålet, skal man forsøke å finne svarene på dette, eller skal man bare utrydde de onde slik at man kan gå tilbake til sine behagelige og trygge liv. Hva er det utenfor gjerdene, og hvorfor han noen blitt stengt innenfor?

Endelig kom bok nummer to! Den første sluttet så spennende at det var en pine – og grunnen til at jeg er så glad for at jeg som regel ikke oppdager trilogier før alle bøkene er utgitt! Men nå rakk jeg også å se filmen før jeg begynte å lese nummer to, og fikk i hvert fall opp igjen nysgjerrigheten på fortsettelsen.

Og jammen holder denne boken mål i forhold til forveningene – jeg blir stadig mer imponert over den unge forfatteren Veronica Roth, som har skapt dette universet og persongalleriet. Igjen følger vi Tris idet hun må reflektere og ta alvorlige etiske valg – og det ligger mye god lærdom i disse bøkene. Skal man handle for seg selv, eller for et helt samfunn, for en kortvarig belønning eller for et langtrekkende hele?

Denne boken begynner også å pirke litt i hva som er utenfor – gjerdene som er satt opp omkring Chicago og hvor de fem fraksjonene har levd… Og med en hilsen fra fortiden slutter denne boken – om mulig enda mer spennende enn bok nummer en! (Laaaaang ventetid følger, med andre ord…)

13 år gamle Naoki er en japansk autistisk gutt. Han gir i denne boken en stemme til alle autister, og viser at de har humoristisk sans, fantasi og empati. De er fullstendig klar over hva de gjør, både feil og riktig, og de plages under dette – men kroppen eller hjernen deres fungerer slik og de kan ikke gjøre noe med det.
Boken er til tider hjerteskjærende å lese:

Vi kan tåle våre egne vanskeligheter, men tanken på at livene våre er
kilden til andres ulykke, er helt uutholdelig!

Dessuten kommer han med noen teorier om hvorfor det finnes autister som er så reflekterte og intelligente, at jeg nok aldri kommer til å se på autister på samme måte noen gang.

En av de sterkeste bøkene jeg har lest på lenge! Den er lettlest og med et enkelt språk, og det gjorde at jeg kom meg gjennom den på en dag – og jeg skulle ønske alle tok seg tid til å lese denne boken, for den gir så god innsikt i hodene og tankene på et gruppe mennesker vi har lett for å forhåndsdømme ut fra diagnose og handlingsmønster.

Jeg kunne ligge der i mørket og vente på lyden av mors fottrinn,
forberedt på å se det glimte i et knivblad. Jeg hørte lyder – kanskje
brødrene mine som rørte seg der oppe i annen etasje eller som snek seg
ut i natten – og jeg undret meg: Var dette lyder av noen som var på
vei ned for å drepe oss?

Dette er en dokumentarisk bok hvor vi følger familien Gilmore fra Mikals besteforeldres tid og framover. Han har skrevet boken i et forsøk på å forstå hvordan ting ble som de ble. Familien er hjemsøkt av tragedier, ondskap og vold. Barna dreper enten seg selv eller andre, og Mikal lurer på om man kan finne punktet der man kan si at «her gikk det galt».
I 1977 ble hans bror, Gary Gilmore, henrettet for kaldblodige drap på to menn. Før dette hadde han gått inn og ut (mest inn) av ungdomsanstalter og fengsler. Han kjente ikke noe annet liv, og kanskje var friheten skremmende for ham. Han var den første personen som ble henrettet på lang tid i staten Utah og skapte stor oppmerksomhet idet han selv ba om at dommen skulle fullbyrdes, ved skyting!

Det er en utrolig sterk bok – vi følger tre generasjoner Gilmore for å se på historikken, fra mormon-tilhørigheten, til et omflakkende liv på rømmen fra myndighetene og etterhvert et forsøk på å skape et hjem. Vi følger de tre barna Gilmores skjebner, hvor man kan si at de er preget av sin kaotiske oppvekst – med en meget voldelig far og en mildt sagt smågal mor (se sitatet over).

Jeg ble fullstendig fengslet av denne historien, den får en til å tenke på hvorfor folk blir som de blir, og hvorfor de tar de valgene de gjør. En ser også godt hva familien betyr i oppveksten, og hvordan man arver sine foreldre og må betale for deres synder.

En opprivende, tragisk, men like fullt rørende del to av trilogien til Linna. Der første halvdel av boken går sakte og dreier seg mye omkring politiske forhold, lokalt og nasjonalt, tar dette seg kraftig opp i resten av fortellingen, og engasjerer i hvert fall denne leseren til det fulle. Noe av det mest medrivende jeg har lest på lenge.
Rammen rundt fortellingen er løsrivelsen fra Russland i 1917/18 og den påfølgende finske borgerkrigen. Linna gir leseren et innblikk i finske samfunnsforhold på begynnelsen av 1900-tallet og man skjønner enda mer hvilken lidelseshistorie finnene har sammenlignet med de øvrige nordiske landene. De sosiale motsetningene, voldsomhetene, forbitrelse og hat, og forsoning. Hele tiden med fokus på de individene som står oppi det og vevd inn i hverdagslivet til embedsmenn, bønder, husmenn og dagarbeidere.
Linnas språk er ikke avansert, men er malerisk og har dybde i all sin enkelhet. De fleste hovedpersonene er bygdas folk, og deres tanker, ytringer og handlinger setter premissene for språket. Ypperlig utført. Gleder meg til tredje og siste del, som var den som gav ham Nordisk råds litteraturpris.

Jeg likte boken fra starten av, den var spennende, passe personlig og med et interessant blikk mot Israel/Palestina-konflikten. Men så drar historien seg så ut at det rett og slett blir for mye – boka er for lang, og henger seg for mye opp i gamle hendelser – som dessverre bare blir gjentakelser utover i boka.

Dessuten er løsningen for oppe i dagen for tidlig, det blir ikke den helt store spenningen gjennom historien.

Så jeg likte den ikke kjempegodt – og slutten tvang jeg meg mer eller mindre igjennom for å komme til avslutninge.

En sterkt forstyrret person kidnappet personer i par og gir dem en et forferdelig ultimatum. Den ene må dø for at den andre skal overleve og slippe fri. Når dette er valget man har, kommer man til å gjøre seg selv til drapsmann, eller dreper man seg selv for å redde den andre?
Hva er forbindelsen mellom ofrene? Hva er det som driver gjerningsmannen? Er dette bare en syk lek, eller finnes det en forklaring på gjerningsmannens handlinger?

Dette er bakgrunnen for denne første boken til M.J. Arlidge (mann eller dame? Bevisst sjekket jeg ikke dette på forhånd, for å se om jeg klarte å finne det ut selv – jeg har enda ikke sjekket, men er veldig sikker på at det er en kvinnelige forfatter.)

Boken er den første i en serie med etterforsker Helen Grace i hovedrollen, og hvis dette er standarden til forfatteren så kan jeg nesten ikke vente på neste bok! Denne var super-hyper-spennende, ekkel og krypende skummel. Herlig psykologisk krim akkurat slik jeg elsker den. De valgene ofrene står ovenfor er grusomme, og den overlevendes ettervirkninger gjør at historien får en ekstra dybde.

Mass lever som alenemor, med sin sterkt overvektige sønn Eddie. Han er voksen, men kommer seg aldri ut i verden, og bruker dagene på kryssord, kanelgifler og internett.
Bonnie lever også som alenemor med sin sønn Simon. Hun sliter med å holde hodet over vannet, med anstrengt økonomi og jobben den tunge jobben som hjemmehjelp.
En dag kommer Konrad Sejer til et åsted – en gammel campingvogn med en voksen kvinne og et lite barn – brutalt drept, og sporene leder i mange retninger.

Karin Fossum fortsetter med å beskrive menneskers psyke, og hun gjør det godt. Her er det lite fokus på Konrad Sejer og politiets jobb for å oppklare saken, men desto mer inne i hodene til ofre og gjerningsmenn – og andre i deres omgangskrets. Forfatteren kan å beskrive vanskelige sjeler som ønsker noe annet enn det de har.

Svarene er temmelig opplagte i denne boken, men likevel er veien fram mot oppklaring interessant å lese
Men slutten var såpass åpen, at jeg ble litt skuffet – det manglet noe, synes jeg. Det er vel min krimhjerne som gjerne ønsker noe mer, men jeg syntes det ble litt for kjapt og lettvint til slutt…

Så rart - jeg likte boken veldig godt PÅ GRUNN AV at den ikke sentrerer rundt etterforskerne jeg da. Jeg begynner å bli lei forkvaklede liv, og personlige problemer som tar fokus vekk fra hovedhistorien. Her fokuserte det på den kriminelle handlingen, årsaker til dette og politiet og "den andres" jakt på gjerningsmannen.