Bokelskere.no

Virker som om alle elsker den boka bortsett fra meg. Jeg leste den i mars i år, uten forventninger, likevel klarte jeg ikke å like boka noe særl g. Jeg liker særa bøker og særa folk, men tror innholdet ble rett og slett for sært for meg. Så jeg ble dessverre ikke fan av boka.

Koselig at vi har noe til felles selv om vi ønsker det var en annen sitiuasjon, men av og til svikter helsa, enten vi liker det eller ikke. Sånn er det bare:/ Men greit å vite at man ikke er helt alene om det. Og at vi alltid har bøkene. Bøker svikter aldri, heldigvis:) å det er kjekt med foreldre som stiller opp, ha bøker å lese i og dere å diskutere bøker med. Da føler man seg ikke helt "bortkastet" eller hva jeg skal kalle meg. Må bare skjerpe meg og bli mer aktiv på bokelskere:) Man må alltid sette seg et mål:)

Og skulle ønske vi fikk mer muligheter her i livet begge to:)

De utvalgte ungdommene fra Engelsfors som ble brakt sammen helt tilfeldig i første bok, Sirkelen, står nå mot sin livs viktige oppgave i denne tredje og siste boka i Engelsfors - trilogien, Nøkkelen. Men stoler de nok på hverandre til å klare det?

I fjor leste jeg Sirkelen og Ild av Mats Strandberg & Sara B. Elfgren, og nå har jeg med boka Nøkkelen endelig fått lest hele trilogien. Og hva syns jeg? Fikk trilogien en verdig avslutning eller forventet jeg noe mer? De tidligere bøkene Sirkelen og Ild likte jeg utrolig godt. Da var konseptet noe "nytt" spennende og hadde mye fart og magi. Det hadde også den siste boka som var en murstein på over 800 sider, men det jeg savnet aller mest var den magien og farten som de to tidligere bøkene hadde.

Det jeg irriterte meg aller mest med denne tredje og avsluttende boka er at kjærlighetspartiene tar altfor stor og unødvendig plass. Det gjentas til det kjedsommelige og oppleves mest som masete enn spennende og fascinerende. Skjønner jo at dette er ungdomsbok og da "må" man ha med litt kjærlighet og følelser. Skjønner det, men det trenger ikke å overdøve de andre partiene i boka, noe jeg opplevde at det gjorde. Det gjorde meg nesten forbanna og oppgitt til slutt. Jeg ville ha magi, mer overnaturlige elementer og enda mer spenning! Boka består jo en del av disse ingrediensene også, men ikke nok. Det ble mest "kliss" og følelser som måtte utforskes. Det ble jeg lei av å lese om i lengden. Når man leser en avsluttende bok i en trilogi så forventer man jo noe mer enn kjærlighetsdrama.

Jeg sier ikke at denne siste boka i trilogien er dårlig. Det er den ikke. Det skjedde noe nesten hele tiden og selv om det meste var forutsigbart ville jeg lese videre for å se om jeg virkelig hadde rett eller ikke, og jeg ville jo vite hvordan eller om disse utvalgte ungdommene ville klare å løse den umulige oppgaven de hadde fått fra folka som kaller seg for "Rådet". Oppgaven til de utvalgte er å redde verden fra å gå under, men går det virkelig an og det er alltid et spørsmål om tid. For det er alltid noe som skjer underveis og de utvalgte får med tiden vanskeligheter med å stole på hverandre. For nye mennesker dukker opp underveis og det er om å stole på de rette folkene. Det er det boka egentlig dreier seg om. Det å stole på seg selv og de rette folkene. Men er det av og til nok? I alle situasjoner? Det er det boka og hele trilogien egentlig handler om.

Nøkkelen var for meg en altfor forutsigbar avslutning, men likevel er jeg glad for å ha lest denne og de andre bøkene i trilogien. Jeg likte som sagt de to forrige bøkene hakket bedre enn denne siste, men selv om jeg ikke er helt fornøyd med avslutningen, har den heller ikke kunnet blitt avsluttet på en annen måte. Trilogien ble avsluttet på "rett" måte. Men savnet det store klimakset og spenningsnivået. Noen skikkelige overraskelser som aldri kom. Man forventer seg en god del overraskelser når en bok er på over 800 sider, men det var forfatterne altfor sparsomme på, dessverre. Men man kan vel ikke få alt. Selv om jeg ikke er helt fornøyd med avslutningen på boka eller trilogien, vil jeg likevel savne noen fra persongalleriet og som jeg aldri får møte igjen. Men alt tar jo slutt en gang.

PS: Siden fantasy er en stor favoritt i markedsføringsbransjen nå for tiden, så ønsker jeg meg en bok som består av grøss og fantasy uten kjærlighet. Hadde blitt veldig glad om noen kunne ha skrevet en slik bok. Da hadde jeg blitt fornøyd! Er lei av at kjærlighetspartiene i fantasysjangeren generelt tar så stor plass.

Forsto det og vi har visst mye til felles:) Men har vel vært oftere hos foreldrene mine enn du siden jeg ikke har nettverk ellers. Har ikke venner, kjæreste osv ... så er hos foreldrene mine omtrent en gang i uka fordi de syns synd på meg og jeg synes synd på meg selv haha... Er ikke der hver helg, men litt spontant. Er der en gang i uka, men stort sett på forskjellige dager så det er ikke snakk om hver helg. Tar det som regel som det kommer.

Jeg savner kjøring fordi det var litt av friheten jeg hadde. Kjøre til jobb osv. Men jobbkontrakten min gikk ut i januar og har hatt kjøreforbud siden juni i fjor. Kjedelige greier. Sitter igjen med ingenting føles det ut som. Har jo bøkene, men skulle ønske livet hadde mer å by på enn bare bøker, men når man er sykmeldt og arbeidsledig på ubestemt så må man bare "akseptere" situasjonen. Det er det jeg strever mest med:)

Litt sent ute med mitt bidrag denne helga, men bedre sent enn aldri ... Har nettopp vært hos foreldrene mine. Var der fra fredag og frem til nå. De bor bare 20 min unna med bil, ikke verst det:)

Jeg har nettopp blitt ferdig med Nøkkelen, siste bok i Engelsforstrilogien av Mats Strandberg og Sara B.Elfgren. Det var en fantasytrilogi for ungdom. Og jeg skal nå begynne på Nøkkelmakeren av Gert Nygårdshaug. Og den nye nattlektyren er Jeg sluttet å telle dager av Caterina Cattaneo. Ved siden av leser jeg: Too good to be true: The colossal book of urban legends av Jan Harold Brunvand.

Og godt å vite at du har fått leselysten tilbake. Ha en god helg videre. Jeg skal fortsette å lese videre i bøkene mine. Ikke så mye annet å finne på.

Kjipt at jeg blir hentet og fraktet av foreldrene mine for har hatt kjøreforbud siden juni i fjor. Både legen og nevrologen har gitt meg kjøreforbud inntil videre pga svimmelheten og det er kjipt. Savner å kjøre. Men, men, man får ikke lov til alt her i livet, tydeligvis.

Er du som Billie Ve og er redd for alt mulig, eller er du modigere enn henne og kanskje til og med ikke redd for noe?

Møt Billie Ve. Jenta som er redd for absolutt alt! Og hun må bare gjøre ting hun ikke liker å gjøre. Hun må for eksempel gå orientering og gå på håndballtrening fordi foreldrene hennes vil at hun skal være mer aktiv. Selv hater hun begge deler. Samtidig er Billie veldig opptatt av sykdom. Hun leser alt om sykdom og innbiller seg fort at hun har det ene og det andre. Dessuten går hun ikke overens med noen. Hun går ikke overens med de andre håndballjentene eller noen i klassen. De er bare ute etter å være ekle mot henne. Hvordan skal hun holde ut? Ikke nok med det; hun får invitasjon til å være med på klassetur. Læreren tar henne og "klassekameratene" hennes med på klassetur til skogs og Billie bare håper at turen blir avlyst, men det blir den selvsagt ikke. Bare noen dager før har hun sett en plakat i hennes nærområde om grimarer, men hva er grimarer? Uansett, det høres ut som noe farlig og hun er redd for at hun kanskje kommer til å møte grimarer (hva det nå enn er) i skogen. Og Billie Ves verste mareritt blir til virkelighet når hun forsvinner fra de andre. Vil hun finne veien tilbake eller blir hun lost for alltid?

Jeg hadde ikke hørt om boka før jeg fikk den i posten, men så nysgjerrig som jeg er leser jeg alle bøkene jeg får. Så om bøkene er kjente eller ikke, gjør ikke meg noe for jeg leser stort sett alt og fra alle målgrupper. Så kan godt si at jeg er en altetende leser! Denne boka er en blandig av spenning, mysterie og humor. En liten godtepose. Man blir kjent med hovedpersonen Billie Ve på godt og vondt, og livet hennes tar mange rare vendinger. Hun roter seg bort i de utroligste ting. Selv om boka var forutsigbar for min del, var boka underholdende på mange måter likevel. Det var lett å se for seg Billie Ve som person og alle situasjoner hun havner opp i underveis. Hun er meget levende og har noen livlige tanker selv om de er litt dystre, nesten sarkastiske. Hun tenker det verste om alt, men hun får det ofte til å virke komisk også. Man vil bare tro og håpe det beste for henne, men å være Billie er visst ikke bare, bare. Hun havner opp i den ene underlige situasjonen etter den andre og vi lesere blir hengende med.

Selv om boka var forutsigbart for min del og at jeg visste hvilken retning dette ville ta, er det ikke den verste boka jeg har lest i år. Jeg har lest mange bøker som er beregnet for barn og ungdom i år som har vært umåtelig kjedelige og handlingsløse. så denne var heldigvis en av de bedre. Et lite moderne eventyr, og syns det hadde vært litt morsomt hvis denne boka ble gjort om til en tv-serie. Konseptet hadde passet så utrolig godt til det. For handlingen har en stor dose fantasi, spenning, kreativitet og humor. Så det hadde blitt et fint lite tv-konsept, mener jeg i alle fall. Tror kanskje handlingen hadde passet bedre inn i en tv-serie enn bokformat?

Billie Ve er vel litt forutsigbart for oss voksne, men likevel syntes jeg at den var underholdende, hadde sine spennende høydepunkt og morsomme øyeblikk. Billie Ve var i hvert fall noe for seg selv og tror nok at boka blir satt pris på som høytlesing av lærere som underviser de yngste skoleklassene.

Tidligere denne uka ble jeg endelig ferdig med evighetsboka: Barfotdronningen av Ildefonso Falcones. Den brukte jeg nesten i underkant to måneder på å lese ferdig. Sjeldent jeg bruker så lang tid på å lese ferdig en bok. Men handlingen var så treg at jeg slet virkelig å bli ferdig med den og jeg avbryter ikke bøker lenger. Det gjorde jeg da jeg var yngre, men nå fullfører jeg alle bøker jeg begynner på.

I helga skal jeg lese videre i Nøkkelen av Mats Strandberg & Sara B. Elfgren. Det er tredje og siste bok i Engelsforstrilogien og har snart kommet halvveis i boka. Og i natt blir jeg vel ferdig med Billie Ve av Julia Kahrs. Ved siden av alt dette leser jeg: Too good to be true: The colossal book of Urban Legends av Jan Harold Brunvand.
Så har mer enn nok med lesestoff denne helga også og godt er det.

Skulle egentlig på dåp til det andre tantebarnet mitt i dag, men jeg kom meg dessverre ikke i vei selv om jeg var innstilt på det. Sliter jo med svimmhelhetsanfall og kvalme, spydde i natt og da blir jeg ekstra sjanglen dagen etterpå (Føles ut som jeg har hatt fyllesyke i snart to år nå) . Så måtte bare droppe det selv om det ga meg dårlig samvittighet. Det er ikke lett å bli tidlig gammel. Lei av å sitte fast i en kropp til en 90 åring haha.

Og nå er det snart på tide med Farmen. Må jo se litt trash tv også ...

Ett ønske om et bedre liv ...

Året er 1748. Caridad er forlatt og overlatt til seg selv i et fremmed land. Mannen som skulle ta henne med fra Cuba til Spania døde ombord i båten. Etter et helt liv som slave er hun fri til å gjøre hva som helst, men denne friheten er uvant og hun vet ikke hvor hun skal gjøre seg. Hennes lidenskap er å synge når hun føler tristhet. Det er hennes måte å overkomme tunge dager på, og en dag går en mann tilfeldigvis forbi henne mens hun synger og han blir fascinert over stemmen hennes, og tar henne med seg hjem til familien. Familien hans er sigøynere og selv om de har sine tvil, føler Caridad seg godt motatt der. Gjennom sang, dans og følelser oppdager Caridad et nytt liv. Vil ting ordne seg for henne eller vil hun alltid bli sett på som en slave?

Jeg brukte i underkant av to måneder på å lese ferdig denne boka. Det er veldig sjeldent jeg bruker så lang tid på å lese ferdig en bok. Det kan jeg love dere. Og mursteiner er jeg som sagt ikke redd for så det var ikke det som plaget meg heller, men det som plaget meg enormt angående denne boka var den utrolige sene handlingen. Innholdet består av svært mange ord, men veldig lite handling. Det var som å lese en lang såpeopera og man bare venter på at noe skal skje og man blir bare utålmodigere og utålmodigere mens man leser. Det føltes ut som en evighetsbok og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg lurte på når jeg ville bli ferdig med boka for jeg gledet meg sånn til å bli ferdig med den. Det er en horribel følelse når man leser i en bok. En bok skal jo nytes, ikke lengte etter å bli ferdig med, men jeg lengtet virkelig etter å bli ferdig med denne.

Jeg har likt å lese bøker som inneholder slaver før. Så det var heller ikke problemet. På ungdomsskolen leste jeg boka Røtter av Alex Haley helt frivillig og jeg likte den mye bedre. Der var det både spenning og troverdige karakterer. Den var på mange måter mer fengslende å lese enn Barfotdronningen. Jeg sier ikke at Barfotdronningen er en dårlig roman. Det er den ikke, men den var dessverre ikke noe for meg. Den var for tung og seig.

Barfotdronningen var verdt å komme seg gjennom, men skulle ønske at boka inneholdt litt mer spenning og drivkraft. Synd at handlingen gikk så fryktelig tregt og det gjorde denne leseren noe fortvilet. Når man skal lese en murstein på over 700 sider, håper man jo på at det skal være en del spenning der som driver en videre, men ofte måtte jeg plage meg selv til å lese videre i håp om å bli ferdig med boka en gang. Det er ikke sånn det skal være med bøker. Lesingen skal foregå fordi man har lyst og at det skal flyte, men jeg fikk dessverre bare et anstrengt forhold til boka og ble bare lettet over å bli ferdig med den. En fin og trist bok for all del, men skulle ønske den ble skrevet av noen andre, så tror ikke det blir noen flere bøker av Ildefonso Falcones på meg. Han skriver altfor tørt for min del.

Takk. Ja det skulle ha vært mirakelkur for oss alle. Da hadde det vært lettere for oss å være mennesker. Og tror dessverre ikke på mirakler ... jaja. Men det er utrolig hva man venner seg til. Også kjedsomhet:/

Fortid møter nåtid, bokstavelig talt ...

Hirka har havnet i en fremmed verden. Hun har forlatt sin norrønske verden, og havnet i et mer moderne samfunn. Der snakkes det et språk hun ikke forstår og verden består av ting hun aldri har sett før. Tekniske ting som hun ikke vet hva er eller hvordan det brukes. Alt er bare nytt og fremmed.
Men det er ikke hennes største problem. Hun vet ikke at hun har noen etter seg som har bestemte planer for henne, og etter hvert får hun vite en del sannheter om seg selv som hun ikke er sikker på om hun liker eller ikke. Hvem er hun egentlig og vil hun overleve denne verden hun har havnet i?

Oppfølgere er noe jeg alltid har hatt et anstrengt forhold til, spesielt i en trilogi da ser jeg alltid på bok nummer to som et "tomt bindeledd hvor ingenting skjer" før alt skjer i bok tre. Som regel har det vært sånn i de fleste trilogiene jeg har lest i det siste. Derfor var ikke forventningene særlig store da jeg begynte å lese Råta som er oppfølgeren til Odinsbarn. Selv om jeg ikke ble overbegeistra over denne oppfølgeren heller, var det likevel en av de bedre oppfølgerne jeg har lest de siste årene.

Råta er veldig annerledes enn Odinsbarn. Det kan være bra eller gå den andre veien. Jeg fikk litt delte meninger. Jeg likte originaliteten i forrige boka Odinsbarn hakket bedre og hadde håpet at bok to ville holde samme tone, men det ble veldig annerledes. Av og til trenger både trilogier og lengre bokserier å bli litt annerledes for at historiene skal få litt utvikling, men syns kansje det ble litt for annerledes? Likte at Hirka havnet i en mer moderne verden, men samtidig ønsket jeg at oppfølgeren skulle være nærere og mer tro mot den forrige boka, også. Men man kan ikke få alt man ønsker seg som leser. Så sånn sett ble jeg litt skuffa.

Jeg sier ikke at oppfølgeren er dårlig. Det var den ikke. Det ble bare så uvant og det er ingen tvil om at spenningen var der fordi boka ble lest på kort tid og man vil jo vite hva som skjer med Hirka underveis. Hvordan hun tilpasser seg i den nye verdenen og om hun kan skille sine venner og fiender eller ikke. Jeg er aldri fan av jente/kvinnekarakterer i bøker. De skal enten være så veldig tøffe eller veldig pysete. Som oftest viser de bare en side av seg selv, men i Hirka er det mer variasjon. Hun er ingen heltinne og heller ikke den som syter hele tiden. Hun viser både sine sterke og svake sider. Hun er allsidig. Det har jeg sansen for.

Selv om oppfølgeren Råta ikke traff meg helt og ikke ble helt som forventet, var det likevel en spennende og stødig oppfølger å få med seg og jeg vil selvfølgelig lese tredje og siste bok i trilogien også. Vil gjerne vite hvordan alt dette avsluttes.

Kos deg med valpen når den kommer, og ja, ventetid er noe herk. Det vet jeg alt om:) Og tusen takk for det. Ønsker deg og valpen alt godt også:)

Vil heller ha ærligheten til dyr enn barn, og dyr er mye lettere å forholde seg til enn mennesker generelt:) Og gratulerer med ny hundevalp som du snart blir eier av:) Tenker det blir liv i huset, da:)

Har alltid vært svak for grøss og blir aldri lei av det. Synd jeg ikke er skvetten lenger. Må være kurert, haha. Men grøss er jo underholdning da både på film og i bokformat. Så syns ikke det er noe galt i at grøss og gru feires en dag i året. Det er jo bare moro.

Vet jo at kjedsomhet ikke har drept noen, men litt kjipt å kjede seg dønn i hjel hver bidige dag. Lei av å trø hjemme. Det er i hvert fall sikkert. Klarer ikke å gjøre noe får å få klokka til å gå fortere, selv ikke når jeg leser, hmpf:/

Jeg må si meg enig med Vibeke. Unger er krapyler:) Har aldri likt unger jeg heller (selv om jeg har to tantebarn) Og som Vibeke er jeg mer dyrevenn enn barnevenn. Jeg liker dyr bedre enn mennesker generelt, haha. De er i alle fall ikke falske:)

Jeg liker Halloween. Jeg er en av de som slukker lysene for å være i fred den dagen jeg også, men jeg feirer Halloween i all stillhet ved å slukke lysene og sette på et par skrekkfilmer og ha snopet for meg selv. Jeg er jo grøsserfan og har sett mange grøssere og lest en god del skrekkbøker oppgjennom årene, så derfor syns jeg at Halloween er gøyal. Velger å feire det på min egen måte. Savner å bli skremt. Men likevel er det festlig å se litt skrekkfilmer og prise sjangeren en dag. Horror er jo bare gøy.

I helga har jeg så langt lest: Ghost Stories: A collection of chilling tales av Susan Hill (det er egentlig ikke Susan Hill som har skrevet historiene, men det er hun som har valgt ti historier hun mener er gode fra forskjellige forfattere). Og jeg har lest: Råta av Siri Pettersen (oppfølgeren til Odinsbarn).

Senere i helga har jeg begynt på: Nøkkelen av Mats Strandberg & Sara B. Elfgren (tredje og siste bok i Engelsfors-trilogien. Jeg har også begynt på Too good to be true: A colossal book of urban legends av Jan Harold Brunvand. (Jeg elsker vandrehistorier. De er festlige).

Og jeg skal fremdeles lese videre i Barfotdronningen av Ildefonso Falcones som er et evighetsprosjekt, men har ikke tenkt å gi meg. Den får bare henge etter meg som en klegg til jeg blir ferdig med den.

Ellers så sitter jeg hjemme om dagene og hater livet, haha. Jeg kan ikke noe for det. Kommer vel til å kjede meg i hjel en dag. Bøkene og kaffe er det eneste i livet som får meg til å holde ut.

God helg videre.

Er du kravstor når det gjelder spøkelseshistorier?

Susan Hill er mest kjent for å ha skrevet boka: The Woman in Black (som også er filmatisert; to ganger). Selv har jeg boka ulest i hylla, men tro meg den skal leses, jeg vet bare ikke når. Susan Hill har også skrevet flere grøsserbøker, men i denne samlingen har hun ikke skrevet en eneste historie selv, men plukket ut spøkelseshistorier av andre forfattere som hun selv synes er gode og som hun vil hedre på et vis.

Boka består av ti historier og for meg var alle de andre forfatterne ukjente. I begynnelsen av boka skriver Susan Hill litt om spøkelseshistoriesjangeren generelt, og avslutter boka med noen skrivetips, og kilder til bøker som hun mener er gode grøss.

De fleste av historiene er korte. De er ikke voldelige, dramatiske eller nifse. Jeg hadde håpet på det sistnevnte; at de skulle være mer nifse og atmosfæriske, men det var det ikke mye av dessverre. Savner å lese spøkelseshistorier som skremmer litt og som går inn under huden på meg. Historier man ikke glemmer så lett. Selv om disse historiene stort sett var korte, opplevde jeg dem som litt langdryge og småkjedelige. Og historiene besto stort sett av det samme. Hadde det samme poenget; om mennesker som rammes av triste skjebner. Spøkelseshistoriene er mer tankevekkende enn skremmende. De fleste er symbolske og fortid møter nåtid. Noen av historiene handler om å gjøre opp for seg for noen, noen er ikke klar over at de er døde, noen er ikke klar over at de snakker med de døde, steder som er hjemsøkt, men av hva, noen blir aldri glemt, osv ... Det er den type historier. Som sagt, mer tankefulle spøkelseshistorier enn skremmende.

Hadde håpet på at dette ville bli en samling av noen skikkelige gyse grøss, men av og til blir spøkelseshistorier mer fortellende og forklarende istede for intense. Det er skuffende. Jeg savner å bli overrasket. Jeg savner å bli skremt. Jeg savner å lese om noe som gir meg frysninger.

Siden boka består bare av 165 sider blir derme dette en kort anmeldelse. Jeg er vel kravstor når det kommer til spøkelseshistorier og grøss. Jeg har lest så mye fra den sjangeren og sett så mange grøss at jeg på en måte føler meg kurert. Det skal mye til før noe overrasker og skremmer meg, men gjett om jeg savner den følelsen. Ghost Stories: A Collection of Chilling Tales var en tynn og lettlest bok, men dessverre ingen favoritt.

Er du kravstor når det gjelder spøkelseshistorier eller er du lettskremt?

Lite fengende ...

Hvem elsker vel ikke å bli skremt en gang i blant? Det gjør jeg, men dessverre skjer det altfor sjeldent. Jeg har sett på skrekkfilmer og lest grøsserbøker helt siden jeg var lita. Ulempen med å se mange skrekkfilmer og lese mye skrekk er at da er det jaggu ikke mye som skremmer lenger. I hvert fall ikke meg. Føler meg "kurert". Men å bli skremt er et stort savn. Det er gøyalt og frydefullt på samme tid. Det er bare synd at ingenting skremmer meg lenger. Men likevel er skrekk/grøss min favorittsjanger både på film og i bokformat. Det er underholdende selv om ingenting skremmer meg lenger. Og jeg hadde som vanlig litt forventinger til Campfire Ghost Stories: The Haunting Tales av Geordie Telfer. Jeg elsker spøkelseshistorier/skrekkfilmer. Og nå som Halloween nærmer seg er det jo fint med litt skremmerier.

Men dessverre ble jeg skuffet over boka. Jeg ble ikke skuffet over at boka ikke klarte å skremme meg, men generelt synes jeg at de fleste historiene var tvers gjennom kjedelige. Historier som vi har hørt/lest om i så mange varianter tidligere. Og det som skulle være overraskende slutt på alle historiene, var ikke overraskende i det hele tatt. Og alle historiene ble på en måte for like fordi de ble fortalt på nesten samme måte, med samme "tone" at det hele ble litt vel ensformig for min del.

Boka ble fordelt i fire deler: Om mennesker som opplever rare og merkelige ting i naturen, spøkelser som tar over i den moderne verden (hjemsøker teknologiske ting), skjebnehistorier og den aller siste delen av boka er spøkelseshistorier som er basert på de syv dødssyndene. Så her er det snakk om grøss fra forskjellige kategorier, men likevel syntes jeg ikke noen av historiene fenget noe særlig fra noen av kategoriene. Litt kjedelig for jeg hadde gledet meg litt til denne boka og få litt grøss, men disse historiene var litt i overkant kjedelige og veldig monotont skrevet. Nesten alle historiene blir først nevnt med hovedpersonenes navn og historiene avsluttes enten grusomt eller har et snev av ironi i seg.

Velger å gjøre denne anmeldelsen litt kort siden boka også er rimlig kort. Den er på bare 224 og jeg har egentlig ikke så mye mer å si om innholdet. Jeg hadde bare forventet meg noe mer. Jeg hadde forventet meg mer stemning, og intensitet, men dette ble for det meste bare platt og kjedelig. Så da blir det litt kjedelig for meg å skrive om boka også. Håper at andre bøker jeg har tenkt å lese i Halloweenlesing-prosjektet mitt er litt mer underholdende enn denne boka.

PS: I begynnelsen av boka skrives det mange tips om hvordan du kan lese spøkelseshistorier høyt for andre og skape den rette stemningen hvis du er interessert i slike ting.

Anmeldte boka tidligere i dag på bokelskere og anmeldelsen ligger også ut på bloggen min. Jeg likte ikke boka noe særlig godt. (Ga den terningkast 3). Likte heller ikke Eleanor & Park noe særlig, som jeg leste tidligere i år. Skjønner godt hvorfor bøkene hennes er populære. Hun beskriver situasjoner som er litt llett å kjenne seg igjen i og bøkene er småabsurde. Men dessverre er bøkene hennes litt for oppskrytte og ikke helt min sjanger. Det blir litt for jentete, Men hver sin smak og behag:)

Klarer du å gi slipp på noe betydningsfullt for å starte et nytt liv?

Tvillingsøstrene Cath og Wren har alltid hatt hverandre, og nå er tiden inne for å begynne på college. Wren vil ikke at de skal være romkamerater, men heller stå på "egne" ben. Prøve å leve litt adskilt. Cath blir "romvenninne" med ei som har helt motsatt personlighet enn henne. Romvennen er veldig rett på sak, er busende og vet hva hun vil, mens Cath er forsiktig, beskjeden og vil helst være for seg selv. I de siste årene har hun skrevet en fanfiction som har gitt henne tusenvis av lesere på nettet. Hun skriver fanfiction av favoritthelten hennes Simon Snow (som er en slags Harry Potter figur). Hun og tvillingsøsteren har hatt et tett forhold til Simon Snow bøkene, men tvillingsøsteren hennes har på en måte vokst fra det, og Cath vil ikke gi spill på hennes favoritthelt riktig ennå. Hun har lest alle bøkene og venter på den siste. I mellomtiden låner hun karakterene i favorittbokserien sin og skriver hennes egen versjon. Det er hennes måte å flykte fra virkeligheten på. Fordi moren deres forlot dem frivillig da de var veldig unge, hun er stadig bekymret for sin far som er dårlig til å ta vare på seg selv og det er uvant å ikke bo med tvillingsøsteren. Dessuten mistrives Cath på colleget, og hun blir aldri klok på hennes nye romvenninne, men kameraten til romvenninnen, Levi, blir Cath ufrivillig nysgjerrig på. Men er han en type for henne, og ingen vil vel fatte interesse for en nerd som Cath, eller?

Det meget spesielle forfatternavnet Rainbow Rowell er ikke et ukjent forfatternavn for meg - snarere tvert i mot. Bøkene hennes blir rost på youtbe (av booktubers), og hun får også mye ros av både utenlandske og norske bokbloggere. Jeg har lest en bok av henne tidligere, nemlig; Eleanor & Park som er like kjent som Fangirl. Jeg likte ikke Eleanor & Park likte godt som mange andre lesere, men av ren nysgjerrighet og at jeg vil ikke gi opp en forfatter før jeg har lest i hvert fall to bøker av samme forfatter, så valgte jeg å gi Rainbow Rowell en sjanse til. Og boka Fangirl har jo også fått like mye oppmerksomhet som Eleanor & Park., så jeg ville finne ut hvorfor bøkene hennes er så populære for tiden.

Jeg skjønner hvorfor så mange liker bøkene til Rowell, spesielt boka Fangirl. Personene har fargerike personligheter, situasjonene er småabsurde og noen av tingene er lett å kjenne seg igjen i. Så på en måte skjønner jeg godt hvorfor boka/bøkene til Rowell er så høyt elsket, men jeg har dessverre funnet ut at dette er ikke helt min sjanger. Det blir litt vel jentete for meg. Hvordan jeg skal forklare det på en enkel og logisk måte, vet jeg ikke, men boka blir til tider for hysterisk, og dramatisk. Det er sikkert slik vi jenter er. Men foretrekker å se slike situasjoner i tv-serieformat som Frustrerte fruer istedet for å oppleve hysteriske kvinnfolk i bokformat. Det ble bare så rart på en måte. Å lese denne boka var nesten som å lese en av disse fjortisbøkene som jeg fikk av TL-Klubben da jeg var medlem av den bokklubben for en god del år siden. Så tonen ble for meg litt for barnslig.

Fangirl var en vittig bok som beskrev en del situasjoner som var lett å kjenne seg igjen i, men dessverre ble skrivemåten/tonen litt i overkant for barnslig og jentete for min del. Boka besto dessverre ikke av min type humor, og ting ble veldig forutsigbart. Savnet mer overraskelser og mer bakgrunnshistorie på noen av karakterene. Selv om jeg ikke ble noen fan av boka, er jeg helt sikker på at den allerede har og vil få en hel fanskare uansett hva jeg mener om innholdet.

Selv om en bok ikke fenger meg velger jeg å lese den litt litt oppdelt. Det blir veldig av og på, men likevel glemmer jeg ikke handlingen. Og noen bøker trenger mer tid enn andre. Så boka for min del får bare ta den tiden den tar, jeg gir meg ikke:)