Bokelskere.no

Høres interessant ut. I forlagets omtale står det at vi blir kjent med Lise Lindbæk, Ingrid Bjerkås, Elsa Laula Renberg, Ellisif Wessel, Radka Toneff, Synnøve Finden og "56 andre gode kvinnfolk".
Etter rask hoderegning skulle det bli 62. Er det noen som har regnet feil?
Eller er det kanskje tatt med to ekstra, som man helst ikke skulle ha møtt?

Jan Erik Vold si bok Kánon/Kannon/Kanón. En krønike om litterær kvalitet er snacks på nattbordet! Kven og kva er vår norske poetiske kánon - og kven og kva er evt. ganske så "kannon", for ikkje å seia kanón? Korte og ikkje minst lesbare og kloke artiklar over eit breitt spekter - listetoppar som Rolf Jacobsen, Olav H. Hauge, vidare Gunvor Hofmo, Arild Nyquist, Cecilie Løveid, Bjørn Aamodt osv. osv. Men også ho som i dag er gløymd og gjort litt narr av, Karen Sofie Hanssen ("hun satt mye på Teaterkafeen", som det vart skrive om henne i ein annan samanheng), og også Harald Heide-Steen jr. som tekstleverandør. JEV har tidlegare gjeve ut fleire større verk om poetar og poesi som iallfall er med på mi hitliste, men eg trur denne boka kjem til å stå sentralt i lang tid framover. Om du vil læra noko om norsk poesihistorie og bli klok på bok er dette definitivt staden å ta fatt.

Takk for en fyldig og god omtale! Jeg er foreløpig bare kommet til 1963 og er ikke sikker på hva jeg mener om koblingen mellom verdensbegivenheter og svært personlige/private minner. Men jeg er mektig imponert over detaljrikdommen i framstillingen av en del historiske hendelser som jeg husker fra seksitallet, men der detaljene må ha gått meg hus forbi. Romfartskappløpet, for eksempel, sitter jo i minnet, og både Gagarin og Glenn er fortsatt navn jeg husker, men Titov hadde jeg glemt, og bortsett fra Laika var da ikke navn på hunder, mus og aper særlig langt framme i nyhetsbildet?

Det hoper seg opp med gode bøker som må leses om igjen! Samt nye bøker som må leses for første gang. Livet er for kort.

Spenstig tittel, iallfall!

Vi kan vel koste på oss en fødselsdagshilsen til poeten par excellence. Som sjøl sier at han har minst 14 bøker igjen å skrive. Dagens 77-åring var den fremste av dem som viste oss fordomsfulle ungdommer vegen inn i den moderne lyrikken, for eksempel gjennom dette diktet:

FUNNY
Tenk at jeg er født
- hvor urimelig
det er at jeg skulle bli født, jeg
født i Oslo den attende oktober nittenhundreogniogtredve
etter Kristus, på Vor Frues Hospital, jeg
født som gutt, veiende
4100 gram, sunn og frisk, født
medio oktober (visstnok
på en onsdag) og altså unnfanget i
januar bør det bli, at det ble jeg
som ble født, jeg som ble unnfanget da, min sædcelle
som fant veien fram og var først (eller den foretrukne
om nå eggcellen, min eggcelle, hadde noe valg), det er da
til den rene usannsynlighet
grensende at det var jeg, nettopp jeg og ingen annen enn jeg
det skulle nedlegges grunnstein for
der og da, hvem skulle ant noe slikt januar 39? jeg Jan Erik
Vold blindt umælende allerede i gang
med å samle sine bokstaver og celledele seg
gjennom morula og blastula til et froskevesen
sprengende mot mavens labyrinter, altinnsugende, for så
oktober samme år være klar
til å presse seg ut til et menneske - har jeg forresten fortalt
vi ble tatt med keisersnitt, min søster og jeg, februar 44
oktober 39, i soldrakt et bredt dobbeltarr
nedover moderens mave, det var på grunn av hennes smale
bekkenparti, derav vår smukke hodeform
(sies det) - at denne statistiske så godt som
umulighet, sjansene mindre enn én til en milliard, har gått bort
og gjort virkelighet av seg: DET BLE MEG! - dette
tenker jeg på i stunder det ikke faller helt greit
å være født, jeg strammer meg opp og tenker høyt:
SORRY BRØDRE DET BLE MEG
JEG FÅR PRØVE Å GJØRE SÅ GODT JEG KAN

Jeg velger meg siste vers fra dommedagsprofetien, skrevet i 1963 (?) og mer aktuell enn noen gang.

And what'll you do now, my blue-eyed son?
And what'll you do now, my darling young one?
I'm a-goin' back out 'fore the rain starts a-fallin'
I'll walk to the depths of the deepest black forest
Where the people are many and their hands are all empty
Where the pellets of poison are flooding their waters
Where the home in the valley meets the damp dirty prison
And the executioner's face is always well hidden
Where hunger is ugly, where souls are forgotten
Where black is the color, where none is the number
And I'll tell it and speak it and think it and breathe it
And reflect from the mountain so all souls can see it
And I'll stand on the ocean until I start sinkin'
But I'll know my song well before I start singing
And it's a hard, it's a hard, it's a hard, and it's a hard
It's a hard rain's a-gonna fall.

Nå begynner mysteriene å bli i overkant fantasifulle. Men Kinsey Millhone farter omkring som før, og den aldrende husverten er still going strong. Bare to bøker igjen - håper Grafton rekker det!

Mitt eksemplar har stått i bokhylla i 25 år eller så og bare vært berørt av menneskehender ved sporadisk støvtørking.
Jeg ser at Ruuds antikvariat på Mysen har et eksemplar, og engelske versjoner er lett tilgjengelige.

Doris Lessing var vel også kommet ganske i bakleksa da hun fikk prisen. Jeg synes det er fint at prisen stundom tildeles for "samlede verker" selv om de ligger noe tilbake i tid.

Årets nobelpristildeling har vakt både positiv og negativ oppsikt. Utvidelse/utvanning av litteraturbegrepet? For ordens skyld vil jeg minne om at Bob Dylan faktisk har skrevet ei bok, Tarantula, som kom ut i 1966. Ei salig blanding av sære prosastykker og nesten like sære vers. Her er en liten smakebit:

i'm not saying that books are
good or bad, but i dont think
youve ever had the chance to find
out for yourself what theyre all
about - ok, so you used to get B's
in the ivanhoe tests & A minuses
in the silas marners . . . then you
wonder why you flunked the hamlet
exams - yeah well that's because one
hoe & one lass do not make a spear -
the same way two wrongs do not make
a throng - now that youve been thru
life, why dont you try again . . . you
could start with a telephone book -
wonder woman - or perhaps catcher in
the rye - theyre all the same & everybody
has their hat on backwards thru the
stories

see you at the docks
helpfully yours,
Sir Cringe

Vi skal kanskje ikke tolke dette som en litterær programerklæring fra nobelprisvinneren.

Don't think twice - it's all right!

Den står på favorittlista hos meg også, men jeg gleder meg stort til å lese den omatt. Jeg er heller ikke særlig flink til å "felleslese". Spesielt når det gjelder bøker som griper litt fatt i meg, har jeg ikke nok sjøldisiplin til å gå i takt med leseplanen; jeg leser videre og videre til boka er utlest. Likevel setter jeg stor pris på lesesirkelen og alle innspill fra andre lesere.

Jeg håper du ikke parkerer deg helt på sidelinja, men kommer med dine tanker undervegs.

Jeg leser fortsatt en del krim. Selv om sjangeren etter hvert domineres av orgier i drap og vold, finnes det fremdeles gode kriminalromaner iblant. Men å presentere Det nye vannet som krim, er skivebom fra forlagets side. Det blir som om alle romaner der det forekommer forbrytelser, skulle være krimromaner.
Jeg har nettopp lest Det nye vannet og kan skrive under på Karins omtale. Ikke det aller beste jeg har lest av Roy Jacobsen, men ei medrivende og tankevekkende historie fra hans tidlige forfatterskap; om annerledeshet, samfunnsendringer og mellommenneskelige relasjoner.

Jeg fortsetter å heie på Joyce Carol Oates - men det hadde jo vært moro om Jon Fosse tok prisen!

En elv av røyk er andre bind, ja. Nummer tre, Flood of Fire, kom ut i 2015, men det ser ikke ut til at den er oversatt til norsk ennå.

Du har fått mange gode forslag her, og jeg slutter meg ubetinget til De fortapte spillemenn.

Du har ikke lest så mye av Roy Jacobsen, ser jeg - hva med Hoggerne?

Håper du får en fin leseferie. Jeg skal også ut og reise og har pakka kofferten med både lødig og ledig, nok til to uker, håper jeg.

Om få dager tar jeg en frakoblet periode på et par uker, så jeg blir ikke med i sluttspurten. Derfor skriver jeg ned noen tanker jeg har nå, etter å ha lest ut boka. Skal prøve å finne tråden igjen når jeg er tilbake i hverdagen.

«Jeg er et menneske, og intet menneskelig skal være meg fremmed.» Sitatet er velkjent og stammer fra den romerske komediedikteren Terents, som levde et par hundreår før vår tidsregning. Jo mer jeg leser av Bergljot Hobæk Haff, desto mer får jeg følelsen av at hun levde og skrev i samsvar med dette livsmottoet.

Det samme kan man neppe si om hovedpersonen i Renhetens pris. Oppvokst som han er blant munker, geistlige og lærde er han fullstendig uvitende om befolkningens skikker og uttrykksmåter, og alt det dagligdagse og folkelige han møter på sin veg, tolker han glatt som djevelens verk. Han har svært tidlig i livet besluttet å være seg sjøl nok, og avviser alt og alle som prøver å nærme seg på det menneskelige plan. Det er ikke lett å finne formildende trekk ved denne sjølrettferdige outsideren, men valget av hovedperson er mer eller mindre typisk for Hobæk Haff: Hun velger seg tapere og utstøtte – til og med slike som er utstøtt ut fra det de tror er egen fri vilje.

Desiderius er ingen sympatisk person. Ikke engang da han skjønner at han har lidd nederlag, tar han noe oppgjør med seg sjøl. Riktignok tyr han til ekstreme tiltak for å gjenopprette sin egen «renhet», men gir likevel aldri slipp på sin egen utilnærmelighet og menneskeforakt.

Denne boka leste jeg for mange år siden og likte den godt, delvis fordi selve historien var spennende, delvis fordi den tegnet et godt tidsbilde og ga rikelig anledning til sympatier og antipatier. Denne gangen har jeg prøvd å konsentrere meg om historien til Desiderius, og innser nå at det er denne skjebnen forfatteren har ønsket å formidle. Hva skjer med et begavet menneske som så å si fra fødselen av isolerer seg fra all menneskelig kontakt og sympati? Som har som sitt eneste mål å bli best på alle områder, uansett hvor mange han må tråkke på? Som trass i alle hint og advarsler tviholder på at det er han som har rett og alle de andre som er frafalne?

Det er ikke lett å mobilisere noen særlig sympati for inkvisitoren her, men jeg må innrømme at skildringen av livet hans fra fødsel til død har gjort et sterkt inntrykk. Han betaler en høy pris for å beholde illusjonen om renhet.

Når historien i tillegg er fortalt i et flytende og prikkfritt språk og med både humor og ironi, er jeg solgt. Sekser!

Takk, alle samlesere, for at dere stemte fram denne og ga meg muligheten til å lese den med nytt blikk! Jeg håper noen av dere kanskje har fattet interesse for en av våre mest særpregede nåtidsforfattere og vil lese mer av henne.

Vi som leste "klassikerne" som barn og dermed tror vi har lest dem, er nok blitt lurt. Prisverdig, selvsagt, at noen har funnet ut at dette er så gode historier at også barn burde få lese dem - men som oftest ble de vel i meste laget "tilrettelagt" og forflatet. Jeg har nylig lest Den siste mohikaner og fått bekreftet at noen barnebok er det så visst ikke. Nå må jeg visst prøve å få tak i Robinson Crusoe også i fulltekst, skjønner jeg. Undres hvor mange sånne "klassikere" vi innbiller oss at vi har lest?