Bokelskere.no

Jeg har ventet i det lengste med å oppsummere leseminnene fra 2016, men nå er vel løpet kjørt for i år. (Vår egen stamme av Johan Bojer kommer nok på 2017-lista, slik det ser ut nå.)
Som flere andre her greier jeg ikke å skille ut den ene boka som traff best. Disse fire har gjort sterkt inntrykk:
Kaldere mot natten av Britt Karin Larsen. Egentlig hele rekka av bøker om skogfinnene, men denne "sparte" jeg lengst mulig, kanskje av frykt for en nedtur etter de første bøkene. Det ble ingen nedtur.
Trilogien av Jon Fosse. Min første Fosse-opplevelse, og helt annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Enkel historie med et suggererende språk som dro meg inn i livet til hovedpersonene.
Bønn for Tsjernobyl av Svetlana Aleksijevitsj. Rystende om de hviterussiske naboenes liv etter katastrofen.
Margfolket av Keri Hulme. Andre gangs lesing vakte de samme følelsene som sist: Sinne, medlidenhet, beundring, sorg, glede og håp.

Hvis du skroller deg helt til bunnen av bokas"hovedside" finner du både e-bok og to innbundne utgaver på norsk.

"En av Indridasons beste bøker noensinne" skriver Morgunbladid. VG har gitt terningkast fem, går det fram av forsida. Og jeg, som har satt stor pris på de fleste bøkene med Erlendur i hovedrollen, begriper ikke hvorfor. Det kan naturligvis være min egen feil.

Opptakten til historien er spennende: En gammel etterforsker blir funnet kvalt i senga. På nattbordet ligger tre gamle avisutklipp om en mordetterforskning fra 1944. Det er det eneste politiet har å gå ut fra, og Konrad blir engasjert for å hjelpe til med å nøste opp den gamle saken. Deretter følger et sammensurium av fortid og nåtid, usannsynlig dårlig politiarbeid og elendig språk, hvorav en del utvilsomt skyldes oversetteren.

Leseren får vitneutsagn og fakta inn med teskje gang på gang uten at det fører til noen ny innsikt - nei og nei, Arnaldur, dette var leit.

Herremindag - på lista di har du forsyne meg ei bok av Rune Angell-Jacobsen, nylig etterlyst Kongsvinger-krim-forfatter. Jeg må medgi at jeg heller aldri hadde hørt om han før, men av og til er det ganske enkelt å treffe blink hos Google.

Aj-aj - her hagler det med amerikafarere. Jeg måtte sjekke bokhylla, og det sto minsanten Vår egen stamme, hvilket betyr at jeg må ha lest den en gang i tida. Beskjemmet må jeg tilstå at den ikke har satt dype spor, så nå skal den leses omatt!

Toril Brekkes bøker har jeg også lest - ikke dårlige, men heller ikke i samme klasse som Moberg og Rølvaag.

Og plutselig falt tankene mine på Charles Dickens' Martin Chuzzlewit, der helten og hans eiegode venn drar til Amerika for å gjøre seg fete. Slit og fattigdom og frustrasjoner, pluss en del riktig fornøyelige kulturkollisjoner!

Livet er fullt av nederlag.

Og vil du ha mer emigranthistorie, kan du jo fortsette med en norsk variant: Ole Edvart Rølvaag. Ikke helt ulik Mobergs verk.

Sjekk Rune Angell-Jacobsen.

Denne hendelsen sitter som spikret fast i minnet, først fra lesing av boka, siden fra TV-serien, der Max von Sydow kavet omkring i snøfokket og ofret arbeidsoksen for å redde ungen.

Eureka!

Kan det være denne?

Jeg er ikke enig når det gjelder oversettelsen - her var for mange pussige detaljer ("give me a lift" = "gi meg et løft", "humming the tune" = "summet melodien" mm). Dessuten er flere partier helt utelatt i forhold til originalen. Men Omres oversettelse er visst fremdeles den eneste vi har på norsk. På tide at noen gjør noe med det, synes jeg. Ellers er jeg enig med deg: Det er ei makeløst god bok, - ikke engang en slomsete oversetter greier å ødelegge den!

Noen bøker går man rundt og tror man har lest. Når de så "gjenleses", oppdager man at det ikke stemmer. Slik var det med meg og Robinson. Det eneste jeg kjente til, var historien om Fredag, som faktisk ikke opptrer på scenen før på side 217, skulle det vise seg.

Trass i gammelmodig språk og utdaterte holdninger var dette ei spennende bok, synes jeg. Ikke på den måten at jeg bladde videre for å "se hvordan det gikk til slutt", men på grunn av Defoes detaljerte beretning om hva Robinson Crusoe observerte, opplevde og foretok seg på de første reisene sine og seinere på øya gjennom nesten 30 år. Interessant å lese om praktiske gjøremål, lyse ideer og gode oppfinnelser, selv om kanskje ikke alt er like troverdig (observasjonen av tigre på kysten av Afrika, for eksempel).

Meget usannsynlige modeller for Dukkehjemmet, som ble urframført i 1879. Da var Marie Triepcke, senere Krøyer, senere Alfvén, omtrent tolv år gammel.

Hyggelig at du er tilbake, Gretemor!
Denne gangen grubler jeg ikke i det hele tatt - her forleden stanset nemlig blikket mitt tilfeldig på ei bok i hylla, og det slo plutselig ned i meg: Den må jeg snart lese om igjen! Og siden det klaffer perfekt med neste lesesirkel-kategori, kunne det vært trivelig med lesefølge.

Det dreier seg om Sara Lidmans Multelandet, utgitt i 1955. En enestående produktiv og engasjert forfatter som dessverre er gått litt i glemmeboka, tror jeg. Fra Bokklubbens presentasjon av Multelandet i 1979:

"Dette er en sentral roman i Sara Lidmans mangfoldige og spennende
forfatterskap. Denne gangen utspiller handlingen seg i hennes eget
landskap, det hun selv kjenner fra sin egen barndom. Stedet er "Øen",
en karrig stripe fast grunn midt ute i det vesterbottenske
myrlandskapet. Her har noen nydyrkere fristet et liv i ussel
fattigdom, og vi møter dem i forfatterens beretning om enkle
menneskers slit, om fornedrelse og livsglede - alt løftet opp på et
høyt plan av beåndet realisme. ( ...) Elendigheten og nøden er
skildret med drastisk åpenhet, men med en djerv humor som forvandler
fattigdommen til menneskelig rikdom."

Handlingen er lagt til mellomkrigstida.

Mitt impulsforslag er altså
Multelandet av Sara Lidman

Jeg har den samme følelsen som du: Hva er det med denne boka som gjør slikt inntrykk? Kanskje mest det at det er et barn involvert? Eller kanskje at de to sentrale voksenpersonene har fremmedgjort seg sjøl til de grader at de må gjennom en slags skjærsild for å finne "hjem" igjen?

På overflaten kan man fortvile over både Joe og Kerewin: Den ene ute av stand til å kontrollere seg sjøl; den andre så kontrollert at hun bevisst nekter å involvere seg i noe som krever empati og innlevelse.

Er det kanskje på grunn av mysteriet omkring Simons herkomst og hvordan han har havnet i Joes varetekt? Eller mysteriene omkring Kerewins og Joes "frelse"?

Antakelig en kombinasjon av alt dette, pluss skrivestilen og en hel del andre, udefinerbare faktorer. At boka ble refusert av alle de etablerte forlagene, er et mysterium. Og at Keri Hulme ikke har skrevet flere romaner, er et tap for oss lesere, synes jeg.

Vi tenker vel sjelden over at kvinner har deltatt aktivt i krig opp gjennom hele historien, ikke bare som støttespillere på hjemmebane. Her får vi en grell påminnelse, fortalt av en del av disse kvinnene. Det handler om andre verdenskrig, eller Den store fedrelandskrigen, der det sovjetiske folket ble ofret i så stort omfang at jeg knapt kan forestille meg hvordan "fedrelandet" kom seg gjennom lidelsene.

Så å si alle kvinnene som forteller historiene sine, var frivillige. De var ungjenter som dro/rømte hjemmefra og sluttet seg til partisaner eller tvang seg inn i avdelinger ved fronten. De var sykepleiere, kirurger, snikskyttere, bombeflygere, stridsvognførere. Mange ble hedret med ordener og medaljer, noen ble forfremmet til offiserer, og alle var stolte da seieren var et faktum. Men etter at alt var over, sluttet de å snakke om krigen. Det var mennene som var heltene. Kvinner som hadde deltatt, ble mistenkeliggjort og foraktet og brant inne med historiene sine, helt til Svetlana Aleksijevitsj startet prosjektet sitt og begynte å spore opp disse vitnene. Mange var uvillige til å fortelle i starten, men etter hvert kom de på gli. Rått og rystende, "men med ville blomster iblant", som det heter i Terje Vigen.

I gleden over den store seieren lå vissheten om at dette måtte gjøre slutt på all krig, forteller en av informantene:

Vet De hva vi alle som var med i krigen, drømte om? Vi tenkte: "Bare
vi lever til krigen er slutt ... Så lykkelige folk kommer til å bli
etter krigen! For et lykkelig, for et vakkert liv som da skal begynne.
Mennesker som har gjennomlevd så mye, de kommer til å ta vare på
hverandre. Elske hverandre. Det kommer til å bli andre mennesker." Vi
tvilte ikke på dette. Ikke det grann.
Gulljenta mi ... Menneskene hater hverandre som før. De dreper på nytt. Det er det som er vanskeligst for meg å forstå ... Og hvem er det som gjør det? Vi ...
Det er oss ...

Språkrådet legger ikke til et nytt ord i ordbøkene sine før tilstrekkelig mange faktisk bruker ordet. Det har vært en del diskusjoner om å ta i bruk et nytt, kjønnsnøytralt pronomen for å forenkle språket, f.eks. hen eller hin, men motstanderne er mange (og til dels nokså usaklige). Som språkbrukere er de fleste av oss svært konvensjonelle, dessverre. Skal vi holde oss til normert språk, må vi nok fortsette å bruke vedkommende eller hun/han når vi ikke vet kjønnet til personen vi omtaler. Men i private sammenhenger kan vi bruke hen av hjertens lyst!

Jeg skjønner godt hva du mener (og skjønte det også før denne siste presiseringen). Jeg har i sin tid gitt denne boka terningkast fire, og skal nok stå ved det - antakelig fordi jeg fant en del varm og vennskapelig humor i familien til Lou (?). Det er det positive jeg husker fra denne boka. Resten er glemt, bortsett fra det faktum at jeg syntes den tok for seg en alvorlig problematikk på en særdeles overfladisk måte. Tatoveringen har jeg glemt.