Bokelskere.no

Litt på etterskudd fordi jeg har vært bortreist, men jeg føler likevel at Mister Pip er ei såpass god bok at den fortjener en kommentar. Da jeg begynte å lese, regnet jeg med at historien var fiktiv - men etter noen sider skjønte jeg at dette var noe som krevde litt mer bakgrunnskunnskap.

Det dreier seg om et landsbysamfunn der de hvite (herrene?) er evakuert, med unntak av en enkelt mann, som blir værende fordi han har ei kone som hører hjemme der. Historien utspiller seg på 1990-tallet, og handler om en helt reell konflikt som verden har hørt lite om, i alle fall var jeg ganske blank: Lokal gerilja mot gruveselskap, der staten (Papua New Guinea) setter inn leiesoldater for å få has på motstanden.

Her opplever vi altså at "Stilkøye", som sannsynligvis ikke har vært særlig godt integrert i den hvite overklassen, gjør et framstøt for å nærme seg lokalbefolkningen og opprettholde en slags normaltilstand: Han kunngjør at barna skal fortsette på skolen. Og på skolen bedriver han høytlesning for elevene sine, i tillegg til de skolefaga han behersker.

Som høytlesingsbok velger han altså Great Expectations, sannsynligvis fordi det er ei bok han kjenner godt. Jeg tror ikke selve Dickens-romanen har noen stor betydning for det som skjer; i mine tanker kunne han ha valgt ei hvilken som helst bok som handler om ønsker, drømmer som blir oppfylt, urettferdighet og svik. Mot slutten får vi vite at det er en "tilpasset" versjon han har gitt elevene sine. At han også inviterer landsbykvinnene til å bidra i "undervisningen", er et annet eksempel på forsoningsprosjektet hans.

Midt oppi alt dette har vi altså Matilda, som observerer og registrerer at mor og læreren ikke går overens, og kommer i en opprivende lojalitetskonflikt. (Noen av dere mener forfatterens framstilling av jenta er lite troverdig - der er jeg ikke enig. Dette er et samfunn der folk lever bortimot i naturalhusholdning, og der tror jeg gutter og jenter er ganske likeverdige i oppveksten. Men jeg tror ikke tolvårs gutter sover på ei matte ved sida av mor om natta.)

Matilda framstår for meg som ei intelligent og besluttsom jente - en del av hendelsene vi blir vitne til, er utrolig sterk kost. At folk gjennomlever slikt og kommer seg helskinnet fra det, er ubegripelig. Og at folk kan utsette medskapninger for slikt, er enda mer ubegripelig.

Fra meg får boka en sekser.

Men er Donna Leon et psevdonym? Jeg har aldri vært borti informasjon som tyder på det.

Godt å konstatere at det finnes meningsfeller der ute. Da jeg ytret meg om boka her for noen år siden, fikk jeg ei veritabel skyllebøtte fra en av entusiastene her inne. For meg hang ikke fortellingen på greip, skjønt en del av episodene saktens var underholdende. Kastet boka gjorde jeg vel ikke, men Fretex har kanskje formidlet den videre til noen som lar seg begeistre. Håper du kommer med en ny kommentar hvis du oppdager alle skattene på DnT.

Jeg har visst lest alle de oversatte, pluss et par på engelsk, men ikke denne. Inn på ønskelista med den!

Vi kan jo starte med en liten assosiasjon - men "vår" landsby i Bougainville framstår neppe så idyllisk som dette?

Jeg ble også litt skuffet over slutten, men når jeg får tenkt meg litt om, var det vel greit at historien slutta der. Distansen synes jeg er der helt fra begynnelsen - Marya gir ikke mye av seg sjøl verken som barn, ungdom eller voksen. Sterke følelser røper hun aldri. Jeg ble fascinert av denne jenta, men ble også litt forstyrret av at livsløpet hennes ble skildret så episodisk, med lange tidsintervaller.

Jeg har hatt Donna Leon som "ferieforfatter" så sant jeg har greid å finne nye bøker av henne. Både Brunettis yrkesliv og familierelasjoner er interessante elementer i bøkene hennes - og samtidig får man litt "inside"-beskrivelser av italiensk politikk og regionale konflikter. Vet du om denne er oversatt til norsk?

Enig med deg. Av Margaret Atwood venter man seg noe mer enn en forviklingskomedie.

Så var man ferdig med slektskrøniken fra Hoem. Denne ble for meg den svakeste av de fire bøkene. Mange steder ser det ut som forfatteren har slekta si som målgruppe og ikke det allmenne publikum. Fire generasjoner med tallrike barneflokker blir omfangsrikt etter hvert, og Edvard Hoem har tydeligvis satt seg fore å omtale alle ved navns nevnelse. Da får det hele et preg av slektsregister og blir bare distraherende for meg som leser.

I denne boka har Hoem i stor grad støttet seg på levende kilder, og det virker som han har tatt med alle anekdoter og hendelser han har fått referert, uansett hvilken betydning de har for helheten. Etter den tredje boka hadde jeg vel mine mistanker om hvilken vei det gikk, men dette ble likevel mer utflytende enn jeg hadde ventet.

Hmm - her har du vel omtalt feil bok?

Veldig mørk, og morsom. Bra driv i fortellingen, som gjør at man ønsker å finne ut av hva som kommer til å skje. Slutningen av boken overraskede veldig!

Vi er nok på to forskjellige kloder
... and never the twain shall meet ...

Vi har vært flinke til å holde en god balanse mellom mannlige og kvinnelige forfattere her i lesesirkelen, synes jeg. Sånn må det gjerne fortsette å være, og jeg trår til med nok en kvinnelig nobelprisvinner. (Hvor mange flere vi får av dem i framtida, er vel uvisst nå som Svenska Akademien er i full oppløsning - og det ser ut som litteraturekspertene er de første som forlater skuta!)

Mitt forslag denne gangen er Gud hjelpe barnet av Toni Morrison.

PS: Ved nærmere ettersyn ser jeg at den gode balansen bare var ønsketenking!

Jeg har nettopp lest den og er enig med deg. For mange navn og av og til nesten perifere personer fra fortid og nåtid; jeg hang ikke helt med i svingene og måtte stadig bla att og fram for å holde greie på hvem det var vi sto overfor til enhver tid og hvilke relasjoner de hadde til hverandre.

Sidehistorien om Rinos sønn ble et forstyrrende fremmedelement, syntes jeg - skjønt det kan jo ha vært ment som en "knagg" å henge neste bok på. Men nå vet vi jo at fra denne forfatteren kommer det ikke flere bøker ...

Mener du faktisk at en skaper er en "udiskutabel objektiv lov-autoritet"?

Jeg har lest en merkelig blanding av roman og sakprosa. Per Olov Enquist er jo kjent for å bedrive sjangerblanding, men så påfallende som her har jeg ikke opplevd det i de bøkene jeg tidligere har lest av han.

Dette er en sønns beretning om sin far, arbeideren og sleggekasteren, som etter en solid idrettskarriere ble grepet i juks og utstøtt. Men hvorfor? Sønnen – «Sekundanten» – griper enhver anledning til å påpeke at faren mer enn noe annet var et hederlig og lojalt menneske. Men lojalitet er ikke ufarlig, og her handler det om en person som står på kollektivets side. Det er slik jukset blir forklart: Det er felleskapets resultater som gjelder, ikke den enkeltes heder og ære.

Denne livshistorien er verken kronologisk eller rett på sak. Sønnen plukker detaljer og sekvenser fra farens liv og vever dem inn i tanker omkring arbeiderbevegelsen og idrettsbevegelsen. Det han finner er en lengsel etter en arena der man kan føle tilhørighet og mening. Idrett og politikk kan skape begge deler, noen ganger i så stor grad at det er verd å jukse for å få innpass
.
Boka handler mye om solidaritet og lojalitet. Enquist skriver vakkert og poetisk, særlig i barndomsbildene, der sønnen minnes seg sjøl og forholdet til faren. I andre sekvenser blir det mer kronglete, spesielt der fortelleren filosoferer over idrettens politiske rolle.

Enquist bruker mye plass på å sette sleggekasterens skjebne inn i en større politisk sammenheng. Jeg må tilstå at disse lange partiene ble noe langdryge for meg. Hadde jeg vært umåtelig interessert i idrett, ville jeg kanskje ha sett annerledes på det?

Kjernehistorien er både vakker og hjerteskjærende: Her er en far, en mor, en lillebror, etter hvert også en avstandskjæreste som utfordrer hovedpersonens syn på idrettens rolle. En del av problemstillingene fortoner seg vel litt utdaterte i dag, og gjorde det sannsynligvis også da boka ble skrevet. Men Sekundanten er langt fra uaktuell: I idretten jukses det som aldri før – og en del av de som jukser, kan meget vel mistenkes for å ha et «fellesskap» i ryggen.

Jeg ga opp, først og fremst av samme grunn som Lillevi. Dessuten mener jeg hele teksten hadde hatt godt av en grundig språkvask for å luke ut svesismer, anglisismer og en del andre språklige eiendommeligheter. Fra OsloMet ville jeg ha ventet bedre språkkvalitet enn dette.

Interessant sammenlikning!
Når det gjelder madam Torvestad, har jeg nok min oppfatning først og fremst fra NRK-serien, der jeg oppfattet henne som et smilende, men herskesykt og manipulerende maktmenneske. Boka leste jeg seinere, og inntrykket av madammen endret seg ikke på noen måte.