Bokelskere.no

Æhmm: Dette handler altså om andre bind av Byens spor. (Bare for å jekke deg ytterligere et hakk nedover.) Men trøst deg med Marie Takvams verslinjer:

... falle og reise seg att, falle og reise seg att ...

Jeg husker oslofrokosten fra min egen barndom - etter krigen ble den tatt i bruk også ved skoler utafor Oslo. Jeg begynte i første klasse i 1952 og husker ikke om vi fikk dette måltidet (i "spisefri") allerede da, men i løpet av de fire åra jeg gikk på denne skolen, fikk vi i oss en del oslofrokost, bestående av de delikatessene du nevner.

Imidlertid tror jeg nok Monica C har rett i denne sammenhengen. Begrepet ble nok utvidet til å gjelde diverse andre næringsmidler. Sitat: "Guttene går stille i dørene med kuppelhode og blybelte rundt pannen. Noen har nok fått i seg en Oslofrokost allerede."

Jeg har nettopp avsluttet boka og føler meg litt snytt, kanskje fordi tittelen bar bud om noe mer behagelig enn denne historien. Vi får innblikk i to svært forskjellige kvinneskjebner, men felles for begge er at de har gode grunner til å mislike mennene og deres makt. At kvinner i slike mannsdominerte samfunn "finner" hverandre, virker nokså naturlig. At vennskap utvikler seg til erotisk tiltrekning, er heller ikke uventet. I erotiske forhold utøves det også makt, slik vi får eksempler på her.

Ei tankevekkende bok, men for min del skjemmes den av altfor mange gjentakelser og til dels klønete språk.

Det siste kalendaråret har eg dagleg jobba med digitalisering av Grønlands historiske minnesmerker 1-3 på heimskringla.no, dvs. ei bortimot komplett samling av tekstar og dokument med kommentarar og fotnotar relatert til det norrøne Grønland, samt at eg elles har lese mykje om emnet i tillegg - så då var det kanskje ikkje så rart at eg kasta meg over Tore Kvæven si bok "Når landet mørknar", ein roman som handlar om det norrøne Grønland seint på 1200-talet, då landet var på veg inn ei krisetid. Kvalrossen som gjorde grønlendingane rike er mest ikkje å sjå meir, og handelsskipa frå Noreg og Island uteblir. Folk spør seg om dette er dei siste tider.

I sentrum for forteljinga står den unge Arnar Vilhjalmson. Han drøymer om å sigla mot landa i vest, der det finst både jarn og tømmer. Og han drøymer om den unge kvinna Eir. Og for å realisera draumane må han trossa både sine eigne gudar, hovdingar og lover i landet.

Dei historiske skildringane er så detaljerte og byggjer på så mykje kunnskap at det er beint fram imponerande. Aldri er vel historia til dei norrøne grønlendarane blitt fortald meir inngåande, sjeldan ser ein så mykje presis kunnskap formidla i ein historisk roman. For det andre er det spent opp eit breitt lerret med svært mange personar og dels parallelle handlingar, for det tredje yrar det av skjønnlitterære perler og betraktningar, og overraskande tekniske grep. Forfattaren gir seg god tid gjennom dei 450 sidene. Kort sagt - terningkast 6 og eit must for alle med interesse for norrøn kultur!

Nylig hjemkommet fra Kreta og synes det er på tide med en gresk forfatter denne gangen, så hvorfor ikke en kreter? Jeg foreslår enkelt og greit Fortell, Zorbas, fortell av Nikos Kazantzakis. Mange av oss litt tilårskomne husker filmen, og "alle" Hellas-turister kjenner til musikken av Theodorakis, men hvor mange husker boka?

Kazantzakis var en bereist, belest og kontroversiell person, så kontroversiell at han ble ekskludert fra den gresk-ortodokse kirken og fikk en grav utenfor kirkegårdsmuren i Heraklion, mest på grunn av romanen Jesu siste fristelse. Men jeg velger altså å foreslå et gjensyn med Zorba.

Kulturfondbøker - Norsk skjønnlitteratur 2014

Jeg blir ikke klok på denne dvergen. Han har en oppgave ved hoffet, og det var ikke uvanlig i de tider - men hoffdvergene var vanligvis "ansatt" som en slags underholdere, for å more herskapet, og slikt tar vår mann avstand fra. Han tar også avstand fra dverger i sin alminnelighet; vi merker oss at han tydelig understreker at han er velproporsjonert, ikke kortbeint og hjulbeint som andre dverger. Likevel har han lite til felles med mennesker, etter eget utsagn. Han forakter dem - samtidig som han uttrykker beundring for enkelte av dem. Fyrsten er falsk og foraktelig, leiehærens fører er en sviker, fyrstinnen er motbydelig, datteren er stygg og dum, kunstneren er en snik.

Hvor kommer han fra, denne eklingen? Han forteller at han er født av mennesker, men er likevel ikke et menneske. Hvor har han dette fra? Hvordan er han blitt hoffdverg? Var dverger et slags "fritt vilt" som kunne kjøpes eller stjeles, og brukes etter herskapenes forgodtbefinnende? Har han drømt om et annet liv enn det han sitter fast i? Bitterhet finner vi jo til overmål i beretningen hans: lysten til å hevne seg på alt og alle.

Jeg undres hva han vil med dagboka si. Hvem skal lese dette? Prøver han å overbevise sine "nærmeste", eller prøver han å overbevise seg sjøl? For meg er det åpenbart at han elsker både fyrsten, fyrstinnen og datteren, til de grader at han er full av sjalusi og rydder av vegen dem som blir vist hengivenhet fra disse personene.

Jeg håper på flere innspill - nå drar jeg ut i verden og er ikke tilbake før leseperioden er over.

Her er et litt nyere (og høyere). Om det er en kampanile, veit jeg ikke.

Tenk tilbake på Vargskinnet - der mener jeg vi drøfta ordet støpul, som viste seg å være et frittstående klokketårn. Men som tårn betraktet er de jo ganske lave ...

Etter bare et drøyt titalls sider, der hovedpersonen presenterer seg sjøl og andre sentrale (?) skikkelser, kan man i alle fall konstatere at denne mannen ikke lider av beskjedenhet, verken falsk eller ekte. Hva han ellers lider av, vil kanskje åpenbares etter hvert.

Bestemt ikke den Saramago jeg har vært trollbundet av etter at jeg leste Klosterkrønike for alle de år siden. Men den unge Saramago falt også i smak, om enn av andre årsaker enn skrivestilen, lekenheten og fabuleringene. Det jeg framfor alt bet meg merke i, var tidsånden, - og dermed også skildringen av kvinners situasjon, fullstendig prisgitt en mannsverden.

Lidia og moren hennes, som begge er avhengige av en mann for å leve det livet de ønsker, Carmen som er avhengig av penger fra mannen sin for å reise hjem til Spania, Justina som hater den likegyldige og brutale mannen sin, Rosália som er splittet mellom mannens pengesorger og datterens rett til å disponere over sin egen lønn - og sist, men ikke minst, to yngre damer med mor og tante som prøver å få tilværelsen til å gå opp uten en mann i huset, og med kveldskonserten på radioen som eneste felles fornøyelse. De eneste som ser ut til å leve et harmonisk liv sammen, er de eldste i huset, Mariana og Silvestre - men hos dem flytter altså Abel inn og forstyrrer idyllen, skjønt på en slags positiv måte ved at han inspirerer Silvestre til å formulere tanker om de store spørsmålene i livet.

Akkurat som du følte jeg sympati for en del av disse menneskene, men også irritasjon: Hvorfor blir de sittende fast i forhold de hater, sammen med partnere de forakter eller frykter? Det gjelder både kvinnene og mennene. Abel er i egne øyne frihetssøkende, men for han betyr frihet bare at man slipper å velge, så i realiteten sitter han like fast som de andre, synes jeg.

Fascinerende roman, tross alt. Den minnet meg litt om Livet bruksanvisning av George Perec, som også handler om en leiegård med høyst forskjellige beboere, som stort sett ikke har annet til felles enn å bo under samme tak. Men hos Perec er beboerne i en litt annen klasse enn hos Saramago.

"Du skal vera på Bufast all din dag ..."

Jeg må visst lese omatt, skjønner jeg. Den har stått urørt i hylla fra tidenes morgen. Mens jeg leste omtalen din, demret det etter hvert for meg at det IKKE handlet om Herman Wildenveys barndomsminner. Det finnes visse likhetstrekk! Deretter kom jeg i tanker om Vesaas og Det store spelet, som handler om en som ikke vil, men SKAL bli bonde.

Jeg er også av dem som elsker oppvekstromaner, trolig fordi det er i oppveksten man blir formet til det mennesket man blir seinere, på godt og vondt.

Det virker litt merkelig, ja. Men jeg må nok gjøre som deg, lese litt om igjen for å finne ut tidspunktet for forsvinningen og sammenlikne med alderen på den vesle jenta i denne romanen, og kanskje leite etter andre likhetspunkter. Noen ganger viser det seg at man ikke er riktig ferdig med bøker, selv om man har lest dem fra perm til perm.

Enig med deg: Den dunkle dottera var spennende - og tidvis ganske ubehagelig å lese, synes jeg.

Takk for entusiastisk omtale! Det er vel slik med Saramagos skrivestil at enten blir man begeistret, eller man sutrer over at den er "krøkkete". Jeg hadde også stor glede av Dødens uteblivelse, som jeg tilfeldigvis kom over på Bokbua. Tankevekkende og lattervekkende, en sann svir å lese! Men på favorittlista kommer den ikke; der er det fortsatt Klosterkrønike som troner høyt over alle Saramagos krumspring.

Jeg er akkurat begynt på Lyssjakten og har lest nok til å konstatere at dette ikke er den "modne" Saramago. Ingen krøkkete stil så langt, snarere tvert imot. Men det kan jo endre seg undervegs.

Takk for god omtale. Jeg tenker at allerede i tittelen får vi et signal om at livet (og dansen) ikke bare er en dans på roser.