Bokelskere.no

Jeg leste The Road på norsk - altså under tittelen "Veien" - og kan anbefale Knut Ofstads nær sagt perfekte oversettelse for de som foretrekker å lese norske tekster. Selvsagt er all litteratur bedre i originaldrakt, men samtidig mener jeg det er en del originalspråkjåleri ute og går; det finnes veldig gode oversettere der ute, som kan gjøre livet herlig for oss som ikke leser alle verdens språk, og Ofstad er en av de som til og med kan utvide vår egen språkforståelse, slik for eksempel Anne-Lisa Amadou gjorde det da hun oversatte Proust.

Selv mestrer jeg kun dansk, svensk og engelsk godt nok til å få skikkelig utbytte på andre språk enn norsk, men foreligger det en god oversettelse av en utenlandsk roman, leser jeg helst på norsk, rett og slett fordi min språkfornemmelse tar leseropplevelsen lenger når jeg oppholder meg innen rammene av det språket som har vært mitt siden 1972, og ikke minst siden det går fortere og jeg har dårlig tid. Jeg er jo 37 og har bare ca førti år igjen av livet, og det er en hel del saker og ting jeg skulle ha lest innen da :)

Herlig spørsmål!

Det hender en gang i blant at jeg leser bøker og blir forelsket i enkelte karakterer, ja, så betatt kan jeg bli at jeg får lyst til å gå til sengs med dem, og det var det som hendte da jeg i mars i år leste Selma Lagerlöfs viltre melodrama "Charlotte Löwensköld".

Oh! For ei dame.

Portrettet av "storsnutete" CL, som hun kalles i romanen, må ha ligget Selma Lagerlöf veldig nær, man blir forelsket i henne og man fornemmer at det må også Lagerlöf ha vært. Det slår gnister av den frittalende jenta, og jeg kan umulig være den eneste som føler det samme som prosten Schagerström, når han sier at han gjerne skulle fridd til henne, "så full av gnistrende liv og med noe bestemt over seg som ingen annen har".

Det som nå hender i livet ditt, er at du går glipp av en roman det er vanskelig å finne noe sidestykke til i vår tid. Antagelig står vi overfor en av de beste - kanskje den beste - romanen siden Thomas Manns "Doktor Faustus" fra 1947. The Road har ikke noe med postapokalypse å gjøre, The Road er et humanistisk mesterverk om de gode menneskene.

Kunne jeg lese fransk, hadde jeg kastet meg over Proust på originalspråket og jafset bøkene i meg som om det var ei jente jeg hadde verket etter i tredve år. Men jeg leser ikke fransk, ennå. Så da kan det være på sin plass å minne om at den norske oversettelsen av Proust ifølge sikre kilder holder forbløffende høyt nivå, den ble utført av Anne-Lisa Amadou, hun brukte nesten tredve år på arbeidet, og hun var en bra dame.

Nei og nei og nei. Bjarte, Bjarte, Bjarte. Dette er en vill bok, jeg har brukt noen uker på å lese den, rett og slett fordi det den forteller om stiger som kokende melk i den som leser, kvalmende og urovekkende er det alt sammen. Håvard Rem har gjort en stram og god jobb med et hardt materiale. Alt er som en tunnell, og den leder ikke mot noe lys, bare lenger og lenger ned i spillerens mørke; natt etter natt på hotell i Berlin og Praha, natt etter natt med millioner av lånte kroner.

Jeg lærte tidlig, av å lese andres bøker og kjenne den følelsen som brer seg i kroppen som vi kaller "kvalitet", at gode bøker kommer fra andre menneskers nødvendighet, at kvalitet oppstår fordi vi er vitne til andre menneskers desperasjon, fascinasjon, dragning, angst, kort sagt, fordi de måtte gjøre dette og fordi de besatt den rette - dypt personlige og inderlig litterære - sensibiliteten. Fordi det bare var akkurat disse forfatterne som kunne skrive akkurat disse bøkene. Derfor oppsto kvaliteten. Hva bøkene handlet om, skjønte jeg tidlig, var helt uvesentlig, hvordan de var skrevet, skjønte jeg like tidlig, var alt. Alltid hvordan, aldri hva. Med Karl Ove Knausgårds ord, et sted i Min Kamp: Den egne personlighetens tone.

Da er vi helt enige. Og det gjør vel ingenting, gjør det, om ens favorittforfattere har svakheter, de kan man også leve med, så lenge flammen fra det som er bra så å si brenner svakhetene opp?

Du har flere romaner å glede deg til hos McEwan, best av dem alle, for meg, var The Cement Garden, men også f.eks. Child In Time hadde jeg gysende glede av!

Dette er presist sagt og sett; og når det er erkjent, at EL er en skakk oddball som ikke egentlig passer inn, blir den kommersielle prestasjonen hans enda større.

Det er et herlig spørsmål, og noe jeg ofte har styrt etter når jeg har gått inn i en bok; en god førstesetning, en skarp energi, noe selsomt dragende på ferde enten i språket, hos fortelleren, eller i emosjonene, noen som vil meg noe, og jeg er med.

Denne digger jeg, fra en forfatter som er for lite lest her i Norge, Stig Claesson. Her er åpningen på "Henrietta ska du också glömma" (M! For en tittel!):

"I går slog jag sönder den förbannade gamla pinnsoffan."

Og her er nok en åpningssetning, fra samme forfatter, denne gang fra "På palmblad och rosor" (enda en fantastisk tittel!):

"Omedelbart han såg kärringen beslöt han sig för att förgöra henne."

Jada. Du vet det er en bra forfatter. Og likte dere dette, så kan dere selv gå til stjerneromanen "Vem älskar Yngve Frej" fra 1968 (å! tittelen!) og se hvor fabelaktig den begynner, om mannen "som hadde gjort sitt", og oppdage et fint forfatterskap derfra.

Hei, Honen, kom igjen, gode mann: Hva er dette for et slags utsagn? "Typisk kjendisforfatter"? Er en forfatter, a la Erlend Loe, som fortjent har oppnådd status som kjent i offentligheten fordi han har jobbet vettet av seg, vært original og selvstendig, ikke sett seg verken til høyre eller venstre, men kun stått i sin egen merkverdige storm, en mann som fortjener å få sånne sleivete merkelapper hektet på seg?

Kom igjen, sjef. Nå er det på tide å være litt raus her. Man kan mene det man vil om bøkene til forfatterne. Det er en fair sak. Sånn har vi det alle. Jeg mener Erlend Loe gnistrer av idiosynkratisk originalitet, og er en av våre aller beste. Men uansett om man er uenig i det: Også forfattere fortjener å bli behandlet som skikkelige folk, og man trenger vel ikke hovedfag i noe som helst for å skjønne at å bli kjent i offentligheten er et hardt arbeid som tar mer enn det gir :)

Jeg har lest:

én roman fra New Zealand

ingen fra Færøyene

et par fra Afrika (det er jo litt større enn Færøyene)

ingen fra Estland

ingen fra Malta

mange fra England og Frankrike og Sverige og Tyskland og Norge og den typen land

så der har dere meg. Vi får håpe på et langt liv!

Jeg skal lese den fordi jeg elsker 1800-talls-romaner og fordi jeg har en sjette sans som sier meg at jeg kommer til å legge meg flat for denne romanen, som i sin tid ble anbefalt meg av min venn og kollega, Karl Ove Knausgård - jeg har foreløpig kun lest noen kortere fortellinger av Eliot, som "Amos Barton", men jeg har på følelsen av at store ting er i vente mellom henne og meg :) Noen forargelse blir det neppe! :) Så kjekt at det fantes flere Eliot-lesere her inne!

Huff, jeg har lest på meg et slags Tolstoj-kompleks, som gjør at jeg føler meg like dum overfor ham som jeg gjorde da jeg så fabelaktige jenter på ungdomskolen som jeg ikke turde å snakke med.

Jeg har lest Anna Karenina, og jeg vet at det er lysende, men jeg må innrømme at jeg fant betydelige deler av boka vanskelig å komme gjennom. Jeg antar det skyldes det jeg opplever som Tolstojs tørrhet; han har ekstreme skikkelsesdannende evner, han har full melodramatisk kontroll over de følelsesmessige sidene av verket sitt, han står foran deg med voldsom intelligens, men så er det også store deler av verket som er viet til historiske omstendigheter osv., hvor jeg ikke synes han klarer (eller vil?) å pumpe inn så mye intensitet som f.eks. Balzac gjør når han skriver om samme type ting, eller andre forfattere. Og der er det jeg detter av. Jeg har diskutert dette med mange som er mer historisk og politisk skolerte enn meg, og de får selvsagt et helt annet utbytte - men da handler det vel ikke om litterær kraft?

Ah. Resultatet er og forblir det samme. Jeg er omgitt av folk som roper "Anna Karenina!" "Krig og fred!" Og jeg går her og har komplekser og vil heller lese Dickens og Balzac og Proust og Erlend Loe. En dag må dette løsne. Jeg vet det skal løsne! Deg og meg, Leo Tolstoj!

Mine studieår ved UIB gjorde meg godt, jeg ser tilbake på det som fanatstiske år, de gjorde skarp som en kniv; men jeg kuttet også opp både meg selv og andre - hvem er det som har sagt at det viktigste ved læring er avlæringen du foretar i etterkant? Gi gass, Charlotte Brundtland! Du kommer til å overgå oss alle!

Dette var kanskje det klokeste noen av oss har sagt i denne tråden til nå? Føler Daneel setter fingeren på noe som handler om den panikken som har oppstått i markedet; den panikken som i sin tid, kanskje, rev platebransjen i filler og biter. Sitte litt rolig i båten. Tror det er klokt.

Vi blir neppe helt enige om det der, og på en måte er det ikke så viktig lengre, det viktigste er at Karina får de bøkene hun så gjerne vil lese, og at Hilde S får de bøkene hun så gjerne vil lese, og at Jens Stoltenberg får de bøkene han gjerne vil lese, og at Synnøve Svabø får de bøkene hun gjerne vil lese. Så blir det sånn at noen av oss dras automatisk mot bokhandlene, mot bokhyllene, og noen mot lesebrettet, og ganske sikkert mange mot begge deler. Hovedgrunnen til at jeg, som forfatter, skjelver ørlite om dagen, er at jeg frykter den økonomiske ulven på vegne av en velfungerende norsk bokbransje, men det er jo ikke en formatdiskusjon i seg selv. Dette bør ikke bli noen Berlinmur mellom oss bokglade folk :)

Et fint svar; det samme gjorde min mor, og jeg mener å huske hun har sagt det har vært en av mange fine ting å bedrive pensjonsalderen med. Ellers er det jo sånn at man enten må være arbeidsledig, student, pensjonist eller uføretrygdet for å ha tid til å lese Proust. En av disse er det store sjanser for at de fleste av oss blir iløpet av livet :)

Dette er jeg litt uenig med Carolyx i, og det ville vel være en historieforfalskning å si at brettene ble laget fordi det sto horder av skuffede litteraturfolk utenfor forlagene og krevde papirbokas død.

Behovet kan være reelt eller skapt (og dette er skapt), veksten i seg selv forteller ikke med nødvendighet noe om et reelt behov, og det skapte kan etter hvert oppleves som reelt. Markedet flommer til enhver tid over av saker og ting som produsenter med ulike markedsbudsjetter iscenesetter etterspørsel etter, og det er vel ingen drøy påstand å hevde at vi lever i en nyhets- og dingsfiksert tid, hvor et hvert nytt produkt som får en viss oppmerksomhet nærmest av seg selv vokser kraftig når det lanseres.

Å, et veldig befriende, litt frekt og nesten overraskende utsagn om Proust! Herlig. Jeg sitter forresten akkurat nå og leser bind 1 på ny, for fjerde gang (hele verket har jeg lest to ganger, men bind en litt flere), og jeg er sjokkert. Jeg er sjokkert. Hver gang jeg er borte fra Proust er det som å være borte fra kjæresten sin, og hver gang vi møtes igjen slås jeg, sjokkert, av hvor utrolig deilig kjæresten min er og at jeg ikke var i stand til å huske helt hvor deilig hun var da vi var borte fra hverandre.

Det finnes et annet perspektiv som ligger halvt skjult i dette, og det er at lesing på brett eller skjerm er et produktønske som ikke i utgangspunktet kom fra leserne eller fra litteraturen. Det vi står overfor er ikke etterspørsel som oppsto fordi man fra før av satt med et produkt folk var misfornøyd med. Tvert om; papirboka har levd sterkt, omsluttet av stor kjærlighet, i århundrer. Selvsagt ikke et argument i seg selv for å ikke være fornyende, men likevel et faktum. Dette er det altså noen der ute som dytter på oss lesere, og de som gjør det har økonomiske interesser, ikke nødvendigvis litterære.

Så gjenstår det å se om markedet konverterer delvis eller helt. Jeg antar at vi står foran en flerformatsframtid, og det er ikke det verste jeg kan se for meg. Jeg kommer, for egen del, til å sørge hvis papirbøkene og bokhyllene og bokhandlerne og auraen som lyser fra disse tingene forsvinner. For meg er det ikke et framskritt at en roman er et tastetrykk unna, det er en forenkling, men jeg er usikker på om forenkling og litteratur passer så godt sammen.

Men altså. Jeg kan være så konservativ og nostalgisk som jeg bare vil. Loven er: Markedet er til en hver tid den store vinneren. Så kan vi andre forsøke å være små vinnere.

Men forfatteren i meg føler for å gjenta: Hvis folk vil ha kvalitet, må de ikke sette likhetstegn mellom digital lesning og "gratis" eller "billigere". Gjør vi det, hvis dét er motivasjonen for å konvertere til skjerm, så faller bokbransjen fordi den ikke lenger kan opprettholde sysselsetting og levere kvalitet i produksjonen av våre bøker. Og da, kjære alle bøkenes gode venner, da blir det mye sorg rundt omkring.