Engelsk smakte som havbris og høstlig skumring på en nordlig kyst, med en vag lukt av fiskeboder, av regnvær. Fransk hadde jeg aldri lært, men fransken smeltet vel på tunga som aprikosgele, og smakte hvitvin. Russisk smakte av endeløse, åpne landskap, av hveteåkre, ensomhet og illusjoner. Og georgisk smakte støvete, fyldig, nesten bristeferdig, og nå og da av gjemsel i skogen. Tysken Severin lærte meg smakte iskaldt og bittert i begynnelsen, men så forandret smaken seg, minnet om tang, mørkegrønn mose, og så ble den strengere igjen, men på en behagelig måte, og senere, mye senere, syntes jeg at tysk smakte modne kastanjer og høyde, ja, svimlende høyder.
Dødstraffen ble avskaffet i Sovjetunionen i 1947. I 1950 ble den gjeninnført, som om de mektige var blitt redde for sin egen, overilte avgjørelse og hadde hastverk med å ta den tilbake. Mariam var et av de første ofrene for den gjeninnførte loven. Slik skikken var i forbindelse med henrettelsen av landssvikere, desertører og tunge forbrytere, sendte man familien en regning for patronen til nakkeskuddet.
Verden svingte seg i en runddans. Skjelettene i jorda dikterte rytmen. Alle rosene som grodde opp, var svarte. Alle veier føltes som hengebroer, svaiende, alltid på nippet til kollaps. Selv snøen fikk et blålig skjær. Himmelen var gjennomhullet; i horisonten så man kulehull, og enda sola lyste matt, varmet den ikke mer.
Trærne laget hviskende avtaler seg imellom og hengte seg i hverandres greiner. Fugler falt fra himmelen, for når de så runddansen glemte de å slå med vingene, mens barna brått ble voksne og polerte granater. Tårer ble sjeldne og dyre. Vrengte grimaser var det eneste man fikk gratis.
Sjokolade var bare et minne fra en svunnen tid, og uten sjokolade glemte man sødmen, og uten sødme glemte man barndommen, og uten barndommen glemte man begynnelsen, og uten begynnelsen dro man ikke kjensel på slutten.
Både globalismen og nyliberalismen har vist seg dysfunksjonelle og ødeleggende for samfunnet, akkurat som kommunismen og islam.
En liste med bøkene Stine bak bloggen BØKER, BOLLER OG SUKKERSPINN har gitt meg lyst til å lese. Link til den gamle bloggen hennes her.
Hun er idag mer aktiv på Instagram under navnet Superstineleser. Link dit også her.
Det realistiske ved klimaendringer er å gjøre det mennesket alltid har gjort: det har tilpasset seg.
Klimaskrekk-industrien betaler milliarder verden over for å produsere skremsel for politisk vinning.
Livet på jorda opprettholdes gjennom en balanse mellom dyreliv og planteliv og vidundermiddelet for dette er fotosyntesen. Økt innhold av karbondioksyd i atmosfæren de siste 40 år sammen med aktiv skogplanting i land som India og China har økt jordens grønne dekke med mellom 15 og 20%, og gjennom det gitt økt matproduksjon og bedre levekår over det meste av jorden.
Å hjelpe ofrene for æreskultur er verken krenkende, fremmedfiendtlig eller rasistisk. Tvert imot er det å ta ansvar for samfunnsutviklingen. Ved siden av kunnskapsmangel er kanskje berøringsangsten den største trusselen for å motvirke de skadelige effektene av æreskulturen slik vi ser den i Norge og resten av Europa.
Hver enkelt av oss må ha lojalitet til ofrene for en skadelig tradisjon, ikke for de som ønsker å beholde den. Respekt for religion, kultur eller tradisjon er aldri et hinder for å stille personlige spørsmål. Situasjonen skal alltid opplyses best mulig.
Æreskriminalitet er nettopp kriminalitet.
En bok som rett og slett er livsviktig.
Alle, absolutt alle burde lese denne boka. Særlig alle som jobber med barn og unge, i barnehage, skoler, utdanningsinstitusjoner, barnevern, politiet og alle som jobber i det offentlige systemet, ikke minst alle politikere, kommunalt og sentralt.
Terje Bjøranger og Gunnar Valentin Svensson fikk Shabana Rehmans minnepris for denne. Det er vel fortjent.
Den viktigste boka som er utgitt i år etter min mening.
Det er mye ressurser å spare, både for de utsatte og for hjelpeapparatet, om tvangsekteskap blir avverget. Ofte er skolen, barnevernstjenesten, politiet eller andre instanser på en eller annen måte varslet om det som skal skje. Særlig burde skolene være mer våkne for hva som skjer hos dem. Det passer her å minne om avvergingsplikten som følger av straffeloven paragraf 196, og som omfatter tvangsekteskap. Avvergingsplikten er straffesanksjonert, og gjelder uten hensyn til taushetsplikten. Resolutt innsats på et tidlig stadium er bokstavelig talt livsviktig.
I Koranen virket det som om frykt, straff og disiplin var den røde tråden. Det jeg satt igjen med, var at jeg skulle frykte Gud og de konsekvensene det hadde for meg å trosse hans vilje. I tillegg fant jeg langt flere belegg for at det var menns rettigheter og behov som var viktigst. Mannen hadde alltid forrang foran kvinnen. Det virket totalt motsatt av de verdiene jeg brant for, som frihet, likeverd og respekt for forskjellighet.
I flere tiår har ytringsfriheten i Europa vært under press fra islamistiske land og islamistiske terrororganisasjoner. Vold er blitt anvendt i stort monn, med angrepet på Charlie Hebdo som det mest spektakulære eksempelet på terror rettet direkte mot ytringsfriheten.
Jeg kan huske lukten av campingvogna, innestengt og alt var trangt, men samtidig trygt og godt. Bare stå opp, få på en shorts og springe ut. Ingen bekymringer. Det er kanskje det som er å være barn. Hver dag varer nesten evig. Så er det bare å sove, dagen etter venter et nytt eventyr.
Fengslene er fulle av unge menn som gjennom oppveksten har fått grunnleggende behov truet, dårlig dekket eller ikke dekket. Forsømmelsen har gjort dem hensynsløse. Slik som med Trond Einar Frednes. For meg er hans historie enda en bekreftelse på at omsorgssvikt skaper skadeskutte mennesker, og at oppvekst i mer eller mindre dysfunksjonelle familier krever overlevelsesevner som senere baner vei for kriminalitet. Historien hans forteller meg noe om hva som former oss som individer. Gis barn en god start på livet, minsker det sjansen for kriminalitet, vold og sadisme.
Livet hadde lært meg at jo bedre jeg hadde det med meg selv, jo mer skuffet jeg foreldrene mine. Jo mindre jeg var meg selv, jo mer anerkjennelse fikk jeg fra dem.
Å slippe fri fra æreskulturen i storfamilien og få hjelp til å håndtere trusler og vold er en bra start. Men det er bare en start. Suksessen ligger i at vi som samfunn klarer å få de fornærmede opp fra knestående og til et så fullverdig liv som mulig. I dag er situasjonen hos de familiene som skapte problemene, jevnt over bedre enn for de som måtte rømme fra den. Det er ikke slik det skal være.
Selv om gjengrelatert kriminalitet i Norge er mindre utbredt enn i Sverige, har det potensial til å bli et stort samfunnsproblem her også. Norge er et land med sterk økonomi og en ganske naiv og tillitsbasert holdning til verden rundt seg. Æreskulturen er dessuten allerede godt etablert over hele landet - et perfekt utgangspunkt for klansbasert, organisert kriminalitet. Den negative utviklingen er synlig i flere politidistrikter. Det er også en økende kontakt mellom norske og svenske kriminelle miljøer.
Dette viser et bilde som delvis er, og kan bli, en enda større utfordring for Norge. Motivasjonen er penger, mens holdningene og volden som brukes, tror vi gror frem fra æreskulturen og de skadelige virkningene av den. Å forstå æreskulturen er viktigere enn noensinne.
Når det gjelder arbeidet mot gjengkriminalitet, er vårt råd å se nærmere på hvordan familiene til de enkelte fungerer. Æreskultur, manglende investering i barna og fokus på storfamiliens behov for penger og status er ikke en vinneroppskrift.
Påføring av skyld og skam virker over tid. Det bryter ned fornærmedes selvbilde og forsvarsevne, og derfor brukes det. Det fungerer. Et utall tradisjonelle arrangerte ekteskap blir "frivillig" inngått etter motivasjon på denne måten. Påføringen av skyld og skam trenger ikke en gang være uttalt - den utsatte har blitt fortalt hvordan ting fungerer, og sett situasjonen til søstre og kusiner, gjerne fra svært lav alder.
En jente fra Midtøsten sa det slik: "Hos dere løser dere konflikter med å snakke, hos oss slår vi. Alt annet blir sett på som svakhet."