Bokelskere.no

Jeg så på alt og skjønte alt: Alt bare fortsetter. Om du dør eller om livet ditt går helt til helvete: Radioen fortsetter med nyheter neste time, t-banen fortsetter å gå.

jeg håper ikke ho dauer
da er det bare ett sted igjen å huske alt
sammen, inne i meg

du er som en prins når du er borte
urealistisk
alt ved deg er ganga med hundre
og jo lenger du er borte, jo vakrere blir du
jeg lurer på om det er sånn for deg
om jeg blir mer og mer prinsesse
eller om det er motsatt, at jeg forsvinner litt
for hver dag du setter tenna dine i nye
sjelsinntrykk

Det er viktig å ikke gjøre de døde om til helgener. Det er ingen som kan eksistere i skyggen av en helgen.

Klokken syv sank kåthetsgraden ytterligere fordi Dagsrevyen tok over og lyden ble skrudd opp. Man kan si mye om Dagsrevyen, tenkte Doppler, men kåt av den blir man ikke.

Han kikket ned på det ynkelige redskapet som var laget for å la folk slippe å røre i grøten selv. Den vesle maskinen kunne gjøre det for dem, mens de selv gjorde noe annet. Grøtrøreren var selve symbolet på idiotien, dekadansen og det indre forfallet som hadde lagt seg over landet, følte Doppler, og den måtte for enhver pris brennes, den måtte forsvinne fra jordens overflate slik at menneskene igjen kunne røre grøten for hånd og påny forstå at de burde være glade til for at det i det hele tatt fantes grøt å røre i og for at de selv fantes, og jorden og solen og månen. Tenk på alt som fins. Doppler måtte smile.

Hvis man for eksempel ikke er sikker på sin plass i verden og er i villrede og syns meningen i konstruksjonene, både livets og samfunnets, er vanskelig å få øye på, burde en lov slå inn. Det burde blant annet bli lov å lyve. Lov om nødløgn ved tap av livsmening. Den kommer, tenkte Doppler.

Hvis du ikke sier noe før du blir atten, skal du få tusen kroner.

Snakking er en veldig oppskrytt ferdighet.

Var det fritt frem for all slags horing og hedonisme bare man var fraværende en stund?

Vi skulle komme til å vinne over verden. Det var fremdeles mulig, trodde jeg. Du var deg, og jeg hadde ringen din inni meg og smykket ditt rundt halsen, hver dag, kunne kjenne at det glitra i halsgropen av alle de blanke steinene dine, at du så meg gjennom huden med det vepselige øyet, som et løfte nå, det finnes ikke noe deg og meg.

Aldri hadde jeg vært så forlova som da, med deg, og aldri hadde jeg vært så trofast.

Festen, utallige måter å feire på. Ja - det fantes så mange rom for det ordet, og jeg visste ikke hvordan jeg ville ha det, kun at jeg ville ha deg.

Du hadde jo ord for alt mulig.

Jeg så deg først.

Det var tross alt ingen menneskerett å være lykkelig.

Verden er rett og slett full av mennesker som driter i deg. De er villig til å tråkke på deg, hvis det betyr at de får det de vil ha.

Tiden er lånt. Brukt opp. Egentlig har den allerede tatt slutt. Dette er overtid.

"Dere, jeg må nesten fortelle. Her om dagen fikk jeg et selvmordsbrev!"
Ingen hever så mye som et øyenbryn. Seppo slurper på en sjøkreps.
"Jaså. Frille igjen," sier Seppo uten å slutte å spise.
Paul skjærer en irritert grimase.
"Ja, du kjenner jo Frille! Lars-Åke, du kjenner også Frille, gjør du ikke det?"
Lars-Åke rister på hodet.
"Ikke? Nei vel, samma faen. I hvert fall, han har sendt selvmordsbrev sånn cirka hundre ganger før, men har han gjort noe med det? Å, nei da!"
Paul strekker seg etter sennepen.
"Det er jo som å sende ut masse invitasjoner og så avlyse festen. Han begynner å bli slitsom. Jeg ble nødt til å svare ham. Vil dere høre hva jeg skrev?"
Paul spretter av gårde og henter korrespondansen, men uten å vente på svar.
"Hør her," sier han fornøyd da han har satt seg igjen. "Dette skrev jeg: Frille, elskling! Det dør mennesker hele tiden. Hver dag. Overalt. Hva er det som får deg til å tro at du er så satans spesiell? Skjerp deg!"
Han tar av seg lesebrillene.
"Nå, hva synes dere?"
"Visste ikke at du hadde fått deg briller?"
Seppo er som vanlig den eneste som vet hvordan han skal svare Paul.
Paul lyser opp.
"Ja, er de ikke stilige! Det er denne jævla aidsen, en ser jo snart ingenting. I hvert fall skrev han tilbake og ba om unnskyldning og sa at han skulle skjerpe seg".

Alle har måttet sy sin egen gympose i håndarbeidstimene. Lars-Åkes er lilla, og han har brodert navnet sitt på den. Når den er full av klær, dingler den og slår mot beina når man går. Da kan man sparke på den, som en ball i en snor.