Lillevi som svar til Geir Tangen :
07:27, 20. mars 2023 Diskusjon: 10 bøker jeg hater, men som visstnok skal være stor litteratur
Noe må det da være ved disse bøkene, siden de frembringer så sterke følelser hos deg. Kjærlighetens motpol er likegyldighet.
Bør man egentlig gifte seg?
Jeg bare spør, for dette er bare en av mange bøker jeg har lest om ekteskap som har mange hemmeligheter, og folk som ikke stoler på hverandre. Blir man ikke bare paranoid av å gifte seg med noen? Neida, jeg bare tuller, men som nevnt, i mange bøker er det ikke mange ekteskap som er sunne. Heller giftige og hemmelighetsfulle. I Til døden, er bare enda en bok som er et eksempel på det.
Bedre å leve i nuet?
Mathias og Ella gifter seg etter å ha kjent hverandre i kun tre måneder. Hun flytter inn i hans leilighet i et luksuriøst område i Oslo. Etter hvert oppdager hun at det er noe Mathias skjuler, det har også Ella. Hun vil gjerne fortelle ham om det, men han er mest interessert i å leve i nuet. Er det egentlig så enkelt?
Til døden av Agnes Lovise Matre tilhører bokserien som er inspirert av De ti bud, som forskjellige forfattere har deltatt i. De forrige bøkene er, disse: Andre guder av Jørgen Brekke, Min sønn av Arne Svingen og Sannheten av Knut Nærum. Boka etter Til døden, er La alt håp fare av Geir Tangen som jeg ennå ikke er lest, og senere mot våren kommer Levi Henriksen med en ny bok i serien. Henger dere med? Ja? Fint.
Har man gjort et trygt valg?
Agnes Lovise Matre har skrevet en psykologisk thriller som beskriver usikkerhet i et ekteskap på en troverdig måte. Man er ustyrlig forelsket i begynnelsen, og med tiden går forelskelsen over i tvil og kanskje en dose skrekk. For har man valgt rett person?
Hun skriver godt, men noen av setningene er noe rare. Hun har levert bedre språk tidligere. Det ødelegger ikke handlingen, som er både fascinerende og engasjerende. Mange beskriver Til døden som creepy, noe jeg ikke skjønner, for syntes ikke denne boka var spesielt creepy. Har lest andre bøker i samme sjanger som har vært enda gyseligere enn dette. Men så skal det mer til å få hårene i nakken til å reise seg.
En av de bedre bøkene i prosjektet om De ti bud. Jeg kjedet meg ikke med denne, og det var interessant å lese fra begges perspektiv.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)
Leste bok nummer 10 i denne serien, og ville prøve meg fra begynnelsen. Dette er bok nummer 1, og den hadde den samme ekle tematikken som Tre år. Litt forvirrende å følge med på, men en overraskende vri mot slutten som "reddet" fireren :)
Fine skildringer av hvordan forfatteren opplevde morens demens. Fortalt i dagbokformat, men det føltes ikke oppstykket. Enkelte høydepunkter, men ikke det beste jeg har lest av Ernaux
https://tinesundal.blogspot.com/2023/03/jeg-er-fortsatt-her-inne-i-mrket-av.html
Spennende perspektiv, fra en innvandrer til England (fra Sørafrika) flere høydepunkter å kose seg med, lettlest men litt tam i perioder
Ryan har hatt en tøff start på livet, og tøffere vil det bli. Er det trygt å bo hos andre?
Vanskelig start
Ryan og andre barn/tenåringer bor sammen i et fosterhjem, eller group home som han kaller det, sammen med to voksne. Han vet ikke hvem faren hans er, og mora vil han ha minst mulig med å gjøre. Hun er rusmisbruker og insisterer på å treffe ham av og til, selv om han egentlig ikke vil, stiller han opp. Helst vil han kutte henne ut.
Heldigvis har han skrivingen som han fokuserer på daglig siden han drømmer om å bli forfatter, noe han ikke forteller noen andre om. Han går ofte overens med de andre i huset, men blir noe sjokkert da han får høre fra en av de andre fostersøsknene, om at det bor en jente i kjelleren. Han ber en av de andre fostertenåringene om å bli med ham i kjelleren, slik at han får treffe henne. Han blir sjokkert da en jente som heter Maddy, bor i et rom for seg selv i kjelleren, sittende på en stol. Ryan får seg litt av en overraskelse da han hilser på henne. Hun kan være vanlig, før hun slår om til andre språk og stemmen blir plutselig mørk. Hva feiler det henne, og hvorfor holder fosterforeldrene denne jenta som en slags fange i kjelleren? Det som skremmer Ryan mest, er at jenta vet at han drømmer om å bli forfatter. Noe han aldri har fortalt noen.
The Girl in the Basement ble utgitt i 2010 og det er en liten flis på bare 103 sider. Nesten samme lengde som en novelle, men den tilhører ingen novellesamling. Det er bare en kortbok, novelle eller novella som det heter så fint på engelsk når korte bøker introduseres. Men siden dette var en enkel historie, trengte den av den grunn ikke å være lenger, heller.
Manglende stemning og spenning
Som horror bok syntes jeg personlig den ble for tam og typisk. Det var ganske lett å forstå hvilken retning det hele ville gå. På grunn av begrenset lengde, ble også karakterene noe flate, og man brydde seg ikke spesielt mye om dem. Man ble ikke så engasjert i lesingen og stemningen var temmelig fraværende. Hovedproblemet for min del var nok språket. Ikke fordi det var dårlig, men veldig rett frem og lite oppbygning. Så det ble ikke helt den horror boka jeg ville ha denne gang. Følte det ble for forutsigbart, og syntes handlingen hadde en god del mangler. Det ble aldri helt spennende.
Fra min blogg: I Bokhylla
Kristopher Schau er mest kjent som Tv-personlighet, musiker, radiovert og for en del stunts som har vært en smule kontroversielle. Med På vegne av venner viser han andre sider av seg selv.
En sjarmerende og svært synlig bok
På vegne av venner: et essay ble utgitt i 2009 og husker den var svært synlig på den tiden. Ofte venter jeg med å lese bøker som blir fort og ofte synlig, og heller få dem med meg senere, hvis interessen fremdeles er der. Hørte denne på lydbok mange år etter at boka ble utgitt, og den holder seg godt den dag i dag, da det fremdeles er ofte mye snakk om ensomhet i media.
Schau var arbeidsledig da han begynte på dette prosjektet, og hadde dermed dårlig råd, så derfor måtte han finne på forskjellige måter å komme tidsnok til disse begravelsene. I begravelsene han møtte opp i, var det enten svært få eller ingen som møtte opp. Han beskriver ensomme liv som ikke har satt spor, men likevel gjør det det gjennom denne boka.
Liker godt Schaus selvironi blandet med en dose alvor, handlingen har en fin balanse av det, og det er heller ikke bare om ham, men om menneskene han møter underveis i dette prosjektet, og hva slags inntrykk det gir ham. Det var forfriskende å se andre sider enn de rebelske sidene av ham, som man har fått med seg gjennom media oppgjennom årene. I På vegne av venner møter man en medfølende, reflektert og alvorlig Schau som kommer med noen små drypp selvironi i alt det svarte.
Mye ensomhet
Selv om man vet fra før av om at det er mennesker som blir begravet, nesten anonymt på grunn av at de ikke har noen nære, så det er fint at Schau gir dem et ansikt og påminner oss som leser den, at ganske mange er alene. Det er et evigvarende problem.
Dette er en svært kort bok på bare, 91 sider, men så er det jo egentlig et essay som tittelen sier. Lengden var akkurat passe til at Schau fikk frem både et tema som er aktuelt, humor, og en liten bit av hans egen hverdag. En fin liten blanding av alt uten at det mistet fokus, som det ofte gjør når noen nevner seg selv i en bok. Fint tema og en god bok å gruble på i ettertid.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sannheten av Knut Nærum tilhører prosjektet om bøker som er inspirert av De ti bud som er skrevet av forskjellige forfattere. Tidligere har jeg lest Andre guder av Jørgen Brekke, Min sønn av Arne Svingen og Til døden av Agnes Lovise Matre. I fjor leste jeg Sannheten av Knut Nærum, og det er på tide å skrive noen ord om den.
Hvordan kan ting gå forferdelig galt?
Ting er ikke det samme som før. Tidligere var Jannike bibliotekar, mor til to barn og gift. Hun hadde et hverdagslig A4 liv. Men så ble det etter hvert mindre privatliv da myndighetene ønsker mer innsyn i samfunnet. Fra nå av skulle det ikke være løgner, hemmeligheter eller noen som gjemmer seg bak anonyme brukernavn. Jannike støtter dettte, og endte etter hvert med å jobbe i Innsynet som det kalles. Noe må ha kludret til noe, siden hun etter hvert ender opp i de svenske skogene sammen med andre nordmenn, og må klare seg med de finner i naturen. Hva kan ha gått så forbanna galt?
Dette er en kortroman blandet med litt dystopi. Jeg liker dystopi men samtidig er det også en sjanger jeg blir fort lei av, så det må leses periodevis. Knut Nærum er vel også et kjent navn for mange. Mest kjent er han nok fra Tv-skjermen, men har de siste årene vært forfatter, og navnet hans har også vært å se i Donald bladet noen ganger. Han har laget noen Donald historier sammen med Arild Midthun, han som er kjent for å lage forsidene på Donald bladene. Men det vet jo stort sett de fleste, håper jeg.
Tam handlingsutvikling
Jeg har lest noen bøker av Nærum tidligere og dette er nok boka jeg liker minst av ham, og det er nok også boka jeg liker minst av bøkene som er basert på De ti bud. Selv om konseptet er spennende i seg selv, og samfunnet blir stadig mer lik konseptet i boka med tanke på sosiale medier og lignende ting vi bruker, var dette likevel en smule kjedelig lesing. Syntes karakterene ble noe blasse og handlingen noe tam med tanke på ideén bak. Det ble ikke så veldig mye action, og tror heller ikke det var meningen, men litt action hadde ikke skadet.
Ikke Nærums beste dette, dessverre. Selv om Sannheten hadde noen underholdende punkter og vekker interessante spørsmål, ble det likevel ikke en bok man tenker lenge på etter at den er ferdiglest. Den ble vel stillestående og bleik for min del, spesielt med tanke på temaet.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar av Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)
Lillevi som svar til Piippokatta :
09:00, 10. mars 2023* Diskusjon: Piippokatta om Olive Kitteridge av Elizabeth Strout av Elizabeth Strout
Jeg synes du tar Olive på kornet! Det er jo nettopp forfatterens evne til å fremstille henne slik, som gjør bøkene så gode. Anbefaler også "Olive, igjen".
Flott omtale!
Satanic Panic var et kjent uttrykk på 80 - tallet, og det er også et uttrykk som brukes en gang i blant i moderne tid. Whisper Down the Lane av Clay McLeod som ble utgitt i 2021, var også inspirert av McMartin saken som varte i hele sju år.
Clay McLeod Chapman har hittil vært ukjent forfatter, og noen ganger lønner det seg å bevege seg i ukjent terreng, for noen ganger får man belønning for det, som denne gang.
Whisper Down the Lane er beskrevet som psykologisk horror, men synes at den heller mer mot thrillersjangeren. En mørk thriller. Den har også to tidslinjer, 1983 og 2013. I 2013 møter man Richard som er kunstlærer, og er gift med Tamara som også er lærer ved den samme skolen. Fra før av har hun sønnen Elijah, som er en av kunstelevene til Richard. En dag blir ikke livet til Richard det samme som før, da skolens kanin blir funnet flådd, og på åstedet ligger det en personlig hilsen til Richard. Noen vet om fortiden hans.
Ødeleggende løgn
I 1983 blir man kjent med Sean. Han er en liten gutt på fem år, som bare har sin mor i livet, og sammen flytter de til et nytt sted. Noe skjer som gjør at han serverer sin mor en liten løgn. Han gjør det for at hun skal ha rett, og han er for ung til å skjønne konsekvensene av det. Løgnen blir til en slags snøballeffekt og blir til noe større, og det er for sent for Sean til å ta den lille løgnen tilbake. Hans løgn endrer hele samfunnet og ødelegger en del familier.
Tidslinjene er delt opp i egne kapitler og er oversiktelig satt opp. Personlig likte jeg å lese om 2013 bedre enn 1983 tidslinjen, fordi handlingen i 2013 engasjerte mer. Spørsmålet er om disse tidslinjene har noen sammenheng eller ikke ...
Et forfatterskap man blir nysgjerrig på
Til tross for at dette ikke akkurat er horror, var det likevel god bok. Likt de fleste i persongalleriet bortsett fra Tamara, Richards kone som var noe hurpete for å si det mildt. Tematikken var også interessant å lese om og hvordan en liten løgn kan forandre alt. Det er ingen tvil om at McLeod Chapman skriver godt. Tempoet er noe ujevnt innimellom, men tempo er heller ikke alt. Man ble godt kjent med karakterene og man var hele tiden nysgjerrig på hvordan denne smørja ville ende. Om man hadde rett eller ikke, så leser gjerne mer av denne forfatteren, og har allerede The Remaking i boksamlingen.
Fra min blogg: I Bokhylla
Noen ganger kommer det bøker med et kreativt konsept, blant annet denne. Men er et kreativt konsept viktigere enn alt annet?
En herlig vending i livet
Hidden Pictures er en slik bok. Den ble lagt merke til i fjor fordi den bydde på et konsept som var litt annereldes og som man lett ble nysgjerrig på. Den er om Maollry som begynner et nytt liv etter å ha vært avhengig av OxyContin og heroin, men hun har nå vært helt ren i over ett år. Hun har sponsoren Russell som følger henne opp for å se hvordan det går, og han er også den som kobler henne til en familie som søkter etter barnepike. Mallory vil gjerne ha jobben da nabolaget er svært pent, med store, fine hus og idylliske omgivelser. Da hun er så heldig å få være barnepiken til deres Teddy, får hun bo i gjestehuset i hagen deres.
Moren til Teddy var overbegeistret for Mallroy fra begynnelsen av og før Mallory fikk jobben, var faren i huset noe skeptisk med tanke på hennes bakgrunn. Men ting virker å gå fint og Mallory og Teddy har god kjemi. De leker, og har det kjekt sammen. Helt til det viser seg at Teddy er helt besatt av å tegne. Det er ikke selve hobbyen som det er noe galt med, men illustrasjonene som stadig blir nifsere og dystrere for hver tegning som blir lagt. Samtidig er det et rykte som går i nabolaget, om at en kvinne ble drept for mange år siden. En slags vandrehistorie. Er det den kvinnen Teddy tegner og kommuniserer med når han er alene? Og bør hun fortelle foreldrene hans om hva det er han tegner, og hvor mye kan hun egentlig blande seg inn i familien som deres barnepike?
Vant for beste horror i fjor
Hidden Pictures av Jason Rekulak er horror som ble utgitt i fjor og som vant Goodreads Choice Awards for best Horror samme året. Å kalle dette horror, er å ta det med en klype salt. Synes ikke det er horror i det hele tatt. Det er vel heller thriller. Thriller med noen få horrorelementer, er nok den nærmeste forklaringen man kan komme. Boka startet godt. Jeg likte de første hundre sidene som nesten fløy av seg selv, konseptet og barneillustrasjonene som er tegnet av to voksne. Det er brukt to illustratører siden illustrasjonene tar en utvikling.
Når noen henger opp en tegning på kjøleskapet, får vi som leser også se de. Blar de gjennom en tegnebok, får vi også se illustrasjonene sammen med dem, i stedet for at illustrasjoene blir beskrevet med ord. Sånn sett var det et artig og forfriskende konsept.
Dessverre det som var et lovende konsept, ble til noe typisk og noe komedieaktig leseopplevese. Det blir for mye instalove, hvem det gjelder nevner jeg ikke da det blir for avslørende, og den siste delen av boka, og slutten ble bare tullete. Det ble som å se en dårlig komedie. Det som var spennende, intenst og forfriskende, slo over til noe typisk og avslutningen var bare dum.
Hidden Pictures var en bok jeg likte svært godt i begynnelsen, til å bli en av mine verste bøker så langt i år. Tro det eller ei ...
Fra min blogg: I Bokhylla
Det er ikke ofte at skrekkbøker blir utgitt her i landet, så det er en lettelse å se de få gangene det skjer.
Vet jo at det er en sjanger som dessverre ikke blir tatt seriøst da mange ser på sjangeren som noe tullete og mye av det samme, noe som er synd, for den sjangeren er ikke så ensporet som mange hevder at den er.
Bare en fase eller en ordentlig fantasivenn?
Tom: den andre viljen er om en familie som er fortvilet og det føles ut som en slags splittelse er i ferd med å skje. Christine er bare sju år, men foreldrene merker at det er noe annerledes med henne. Hun leker ikke med andre og snakker ikke til dem, eller noen. Hun har vennen Tom. Det er en fantasivenn av henne. På grunn av dette blir hun henvist til BUP, men vil det i det hele tatt hjelpe? På grunn av denne Tom og Christines reserverte oppførsel, får familien oppleve en del ubehagelige og skremende ting. Samitidig blir man kjent med noen fra lenger bak i tid. En som heter Thomas. Han bor i kjellerleiligheten sin, og forlater nesten aldri leiligheten, og han unngår de som eier huset. Har disse karakterene noe til felles i handlingen?
For det første kan jeg nevne at jeg ikke er fan av nynorsk. Det er fint å høre på, men verre å lese det og skrive det, men har blitt flinkere med åra til å like og lese det. Det tar bare litt tid, og er nok en vanesak. Likevel er jeg glad for å ha lest boka. Har aldri hørt om forfatteren før, men han skriver godt, både når det gjelder stemning og familiedynamikk.
Spennende fortellerstemme
Selv om fantasivenn ikke er spesielt originalt i skrekksjangeren, har en en interessant vinkling på det hele. Han presenterer temaet på en litt annen måte, som var forfriskende. Det handler ikke bare om Christines fantasivenn, men også enkelte spørsmål om psykatri, foreldrenes forhold og morens som har en litt annerledes jobb enn de fleste.
Tom: den andre viljen, er en bok jeg dessverre ikke har sett mange lese, og derfor har den ikke vært spesielt synlig. Grunnnen er vel at ikke mange leser skrekk, men den kan også fint leses som roman da dette er karakterdrevet plot. Så håper det er flere som får med seg denne, for den er både interessant og fengslende.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)
"Lutheri! Magister Kristofers memoarer" er fullført. Tematisk interessant, jeg var ikke klar over at reformasjonen i Norge gikk så brutalt for seg. Men jeg synes nok boken var tung å komme igjennom, at den manglet det drivet som temaet la opp til. Og "snert og humor" - det gikk meg hus forbi :-))) Er likevel glad jeg leste boken, lærte mye.
Takk igjen!
Sist sett
