Bokelskere.no

Så artig at det fortsatt er liv i denne listen! Tusen takk, Monica, forslaget ditt er ført opp. Jeg tok også med "Boksen" av Günter Grass, en bok jeg ikke har lest, men som høres interessant. Det er i det hele tatt mange gode bøker her, tror jeg må se nærmere på denne listen selv, jeg :-)

Men noe er veldig rart. Tre bøker av Erich Maria Remarque kommer opp med forfatter Erich Paul Kramer. Hjelp - André vil du være så snill og se på dette.

Entusiastene Jakob Fort og Mikail Adampour (ja, den familien!) har startet et lite "annerledes" forlag. I stedet for at forfatterne får honorar, så går hele overskuddet etter produksjonskost til et veldedig formål. Jeg synes dette er veldig kult. Mikails søster Mina har skrevet en liten nydelig diktsamling der Naturen er fortellerstemmen. Dette er også tittelen på boka, og dette er forlagets første utgivelse. Mina har bestemt at hele overskuddet skal gå til Natur og ungdom sitt prosjekt for Førdefjorden. Gå til speilforlag.no hvis dere vil vite mer. :)

Hva skal man med naboer?

Dårlig naboskap?
Noen naboer er venner, noen fiender og noen naboer har ikke noe med hverandre å gjøre. Naboer er så mangt. Ollie er på husjakt siden han har endelig økonomi til å eie noe selv. Men etter en del visninger, er han nødt til å senke kravene et hakk. Han har kanskje ikke råd til et drømmehus med det første, og starte med noe beskjedent. Ved en tilfeldighet får han tilbudet om å se et gammelt hus. Huset er noe rønneaktig og kanskje ikke så sjarmerende, men et sted må Ollie starte. En jente han dater fraråder ham det, men Ollie legger inn et tilbud og blir husets nye eier. Som huseier varer ikke gleden lenge da naboen Chas lager et helvete for ham. Han er en nabo som spiller høy musikk temmelig ofte, fester ofte og har tvilsomme gjester på disse festene. Da Ollie og av og til møter på Chas gjeng, virker de alt annet enn greie. Det er en gjeng som viser seg å være voldelige og som liker å provosere. De drar det for langt da Ollie og daten blir angrepet på vei hjem til ham en kveld. Er det noen vits i å dra politiet inn i dette, eller må Ollie håndtere naboen og hans venner på egen hånd for å få litt husro?

Hvor mye skal man blande seg inn?
Handlingen foregår i Leeds noe som var forfriskende siden jeg leser mest amerikanske forfattere. Tallerman og denne boka var hittil ukjent for min del, og siden jeg liker filmer om hevnlystne karakterer, ville jeg lese bøker om det også. Karakterer som ordner opp i ting selv uansett hvor drastisk det er. Synes det er underholdende å lese om, og det fikk jeg en del av her.

Karakterene blir man ikke så godt kjent med. Thrilleren er på under tre hundre sider, derfor blir det liten tid å komme under huden på dem. Man blir en smule kjent med Ollie, men likevel ikke helt. Man får bare et inntrykk av karakterene. Chas var interessant å lese om, for han kunne irritere på seg en gråstein. Så det er lett å forestille seg Ollies frustrasjon.

The Bad Neighbour er en kort og rolig thriller om dårlig naboskap og hvordan det kan gå utover livskvaliteten. Selv om thrilleren ikke har et tempo som en thriller egentlig skal ha, var det fascinerende lesing, og man var spent på hvem som ville vinne denne spesielle konflikten til slutt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Et stort galleri av karakterer som følger med på hverandre, på godt og vondt

Jeg satt med et smil rundt munnen gjennom alle historiene, noen ganger i ren begeistring over språk eller oppbygging, for det er ikke tvil, Håkan Nesser er et geni med pennen.

Dean Koontz er 77 år og is still going strong. The House at the End of the World er hans nyeste bok og den ble utgitt i januar.

Ensom og ensformig hverdag
I The House at the End of the World blir man kjent med Katie. Hun har nettopp opplevd en personlig tragedie og flyktet til Jacob's Ladder. En øy hun kan få være helt i fred. Øya har et hus som hun har overtatt etter at forrige eier druknet. Hennes eneste selskap er en rev som besøker henne som hun kaller Michael J. Han er oppkalt etter skuespilleren Michael J. Fox. I Dean Koontz bøker, er det ofte en golden retriever som har telepatiske evner og som ofte kommuniserer med et barn. Men i denne boka er det merkelig nok ingen golden retriever eller et lite barn. Reven har ingen telepatiske evner, men Katie og Michael J. forstår hverandre. Katie bruker dagene til å høre på klassisk musikk, male og lese. Hun vokter sin ensomhet med stor omhu og lar ingen få ødelegge den.

Hva er det som har skjedd som gjør til at hun velger ensomheten, og hvorfor dukker det plutselig opp droner? Er hun ikke lenger trygg på øya?

Denne anmeldelsen er noe vag, det er konseptet også, for dette er en bok man bør vite minst mulig om før man leser den. Selv like jeg kryptiske bøker, usikker på hva jeg får og bare hive meg i det. Bøker av Koontz har det vært litt enten eller med i det siste. Har likt mange av hans gamle bøker og noen av hans nye, og så er det noen man ikke går helt overens med, men likevel er han en forfatter jeg stadig vender tilbake til, siden jeg har lest bøker av ham siden ungdomstiden. Når bøkene hans fenger, er de svært fengende. Det var The House at the End of the World. Likte blandingen av horror og mystikk. Man ble nysgjerrig på denne Katie, og hva som har hendt henne, og hvorfor hun foretrekker ensomheten. Syntes også at Koontzz beskrev ensomheten på en god og troverdig måte.

Er ensomheten verdt det?
Med denne boka beviser det at selv om Koontz noen ganger kan være noe vinglete, er han tilbake i storform.The House at the End of the World var engasjerende, mystisk og det var lett å kjenne seg igjen i Katie. Noen ganger foretrekker man ensomheten og vokter den for alt det er verdt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Noe av det skumleste, morsomste og mest medrivende jeg har lest av noveller - anbefales!

Den niende kretsen er første bok i en krimtrilogi, og er jeg fristet til å lese resten?

Problematisk datter
Victoria Larm har hittil vært et ukjent navn, og hun har skrevet den snertne krimboka Den niende kretsen som jeg likte overraskende godt. Den er om en riksmannsfamilie med sine problemer. De er en rederfamilie og sytten år gamle Livia Siegel, er blitt en ekspert på å lage problemer. Hennes mor er død og hennes far kontakter en psykolog, i håp om å snakke datteren "til fornuft". Men Livia er en gløgg jente og går sine egne veier.

Livia er med på en fest, som ærer Ivar Kreuger, og festen er ikke hederlig, men heller satarisk siden Ivar Kreuger er en grunn til at mange rike familier, blant annet Livias familie sliter. Han var en slags svindler. På denne festen flykter gjestene og alle i bygget, da det blir lest en bombetrussel. Under denne festen, blir også en spesiell maske forsvunnet. Masken er en pestmaske og skal av en eller grunn prege Livias familie. Samtidig er onkelen hennes forsvunnet. Onkel Henrik som burde redde bedriften, men ingen vet hvor han er. Dette er bare en brøkdel av det som skjer i boka, så det er ingen stillestående kim.

Gammeldags handling
Den niende kretsen av Victoria Larm er som nevnt første bok i en trilogi, og jeg leser gjerne resten. Jeg likte at handlingen var satt til langt tilbake i tid, nøyaktig på 1930-tallet, for liker det gammeldagse, og Livia var en artig og utspekulert karakter å lese om. Det er ikke bare henne man følger gjennom handlingen, fordi det skiftes ofte perspektiv, og man blir godt kjent med de fleste. Boka byr på mye mystikk, brutalitet og en smule mørk humor. Man blir godt kjent med gamle Stockholm og det er lett å se for seg den tiden karakterene lever i, for Larm skriver svært levende.

Tittelen er godt mulig inspirert av Den guddommelige komedie av Dante Alighieri, hvor helvete skal være delt inn i ni sirkler. Det nevnes så vidt om det mellom Livia og psykologen. Så boka inneholder en god del interessante diskusjoner. Ikke bare mellom Livia og hennes psykolog, men blant andre karakterer også. Boka er mer karakterdrevet enn handlingsdrevet plot, vil jeg si.

Den niende kretsen er en god begynnelse på en trilogi og jeg leser mer enn gjerne resten.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)

Å koke suppe på en spiker?

Jeg er blitt fortalt historien om Hanna Brummenæs og Bertha Torgersen av en venn fra Førre, ikke langt fra kvinnenes hjemby, Haugesund. Om hvordan disse to manufakturhandlerne og angivelig verdens første kvinnelige skipsredere måtte bruke en møbelhandler som mellommann da de kjøpte sitt første er skip, D/S Goval i 1906. Med innlevelse, humør og samfunnsforståelse. Skuffelsen ble derfor stor da jeg gikk løs på Arne Vestbøs bok om de to kvinnene.

Det er et dilemma knyttet til denne typen bøker. Hvordan skape levende mennesker av reelle personer som man ikke vet så mye om? Cecilie Enger valgte romanformen i sin Det hvite kartet, og sto dermed friere til å dikte. (Den har jeg ikke lest.) Arne Vestbø valgte sakprosa som sin sjanger. Han holder seg til kalde fakta og egne antakelser.

Jeg savner spenning og driv over det dristige arbeidet disse to kvinnene ga seg i kast med. At rederinnene, deres liv og virke, er det bærende i teksten, og at Haugesunds og skipsfartens historie danner en bakgrunn for deres innsats. Slik boken fremstår for meg, er det nærmest omvendt. Her er lange avsnitt om «Sildabyens» fremstående skipsredere, pengebeløp, skip og dødvekttonn. Så kommer Hanna Brummenæs og rederiet hun er en del av, inn innimellom. Bertha Torgersen er så godt som fraværende som en selvsteding person frem til Hannas død i 1942. Satt på spissen fremstår de to kvinnene nærmest som bipersoner i sin egen historie. Dette tar seg riktignok noe opp mot slutten, og vi får et bedre innblikk i deres liv. Hadde boken enda båret tittelen «Haugesunds historie» eller liknende hadde Vestbø hatt sine ord i behold.
.
Brummenæs og Torgersen førte åpenbart et tilbaketrukket og stillferdig privatliv. Men det går fort galt når forfatteren prøver å bøte på manglende innsikt med egne antakelser. Vestbø skriver for eksempel: «Døden lot ikke familien Torgersen slippe unna. Den 27. juni 1867 fødte moren Karen Marie sitt tredje barn. Fødselen var sannsynligvis tøff og dramatisk både for mor og barn, for 2. desember samme år avgikk Karen Marie ved døden, og drøyt et halvår senere, bare fire dager før sin ettårsdag, fulgte Ingeborg sin mor i graven.» At en kvinne dør et halvt år etter en fødsel, og hennes et 1-årgamle barn dør (i en tid med høy barnedødelighet) sier ingenting om fødselens karakter. Et tilsvarende eksempel: «I én kilde oppgis det at Hanna hadde fått åreforkalkning, noe som kan tyde på at hun etter hvert utviklet demens.» Siste del av setningen er spekulasjon; det er flere andre og vanligere årsaker til demens.

Det blir også tynt når Vestbø stadig skriver setninger som: «Antakeligvis var Hanna og Bertha blant de flere hundre av byens kvinner som møtte opp (…) for å høre hva fru Lothe hadde å si (…)», og «Det kan godt tenkes at dette var første gangen de to kompanjongene var i hovedstaden.» Jeg ønsker noe mer håndfast. Et siste eksempel, Vestbø skriver at Hanna allerede som barn drømte om å bli reder. «Kanskje skapte tapet av faren et behov for å få kontroll over havet?» En sjømannsdatter vet at havet ikke lar seg kontrollere. Vet ikke Vestbø det? Har han ikke sitt stoff under huden?

I Kystkvinner i Norge av Åsa Elstad har jeg nylig lest om mange kvinner, som mange år før Brummenæs & Torgersen, arbeidet som skipsredere. Madame Stenersen på Møglestue drev fra 1828 og frem mot 1850 Lillesands største rederi, og i folketellingen for 1900 er det oppført femten «skipsredersker». I kildene finner en flere kvinner som eide skip eller parter i skip, skriver Elstad. De hadde arvet skipene etter sine menn, eller drev virksomheten mens mannen seilte ute. Brummenæs og Torgersen bygget opp sitt rederi fra bunnen av og drev som kapitalister. Sånn sett kan de kalles verdens første. Men deres innsats hadde ikke blitt mindre om Vestbø hadde trukket frem at rederivirksomhet ikke var en ukjent verden for kvinner.

Dette er en bok med mye interessant stoff om Haugesund og sjøfarten, spesielt under de to verdenskrigene. Men som den dobbeltbiografien Arne Vestbø lover leseren i sitt forord, lykkes han etter mitt syn dårlig. Det blir rett og slett for lite kjøtt på beinet til å å gi liv til to ekstraordinære kvinner i et mannsdominert miljø.

Masse lun humor i et maskulint vennskapsforhold

Det er ikke ofte jeg leser fransk litteratur, men det har hendt seg noen få ganger, da gjerne krim. Dette er en roman med science fiction elementer.

Underlig hendelse
Dette er kanskje ikke en bok for dem med flyskrekk... Tenk å være flyplassasjer og flyet lander to ganger, med tre måneders mellomrom? Hvordan er det mulig? Er det en glitch som det nevnes i The Matrix (1999)? Det er nettopp det som skjer i Anomalien. Etter en kraftig storm, lander det samme flyet fra Paris til New York for andre gang tre måneder senere med de samme passasjerene. Disse passasjerene må tilbringe ubestemt tid i en hangar mens de blir stilt rare spørsmål.

Dette dilemmaet blir virkelig satt på prøve. Tenk å ha en dobbeltgjenger, og hvordan skal man forklare noe, og løse noe som ikke har skjedd tidligere? Mange interessante spørsmål og diskusjoner oppstår.

Le Tellier har hittil vært for min del en ukjent forfatter og det var ikke den verste boka å begynne med. Det er ikke ofte jeg leser science fiction, har lest noen få YA science fiction bøker, men ikke noe avansert fra den sjangeren. Det har aldri fristet helt, selv om jeg liker science fiction filmer. Dette er ikke ren science fiction heller, men som nevnt tidligere en roman med science fiction elementer.

Romanen minner meg litt om Kjære Edward av Ann Napolitano der man får et lite innblikk i noen av passasjererens liv, og der synes jeg at Napolitano gjorde det på en mer spennende måte. Men det var også interessant å få et innblikk av passasjerene, noen av dem, i Anomalien også. Man blir nysgjerrig på hvem de er, hva de gjør og hvorfor de tok akkurat dette flyet. Mange spørsmål dukker opp mens man leser. Så Le Tellier er god til å trigge nysgjerrighet.

En fin bok til lesesirkel eller til diskusjon
De første 150 sidene kan være noe utfordrende å komme seg gjennom siden fortellerstemmen er noe smule tørr. Den kunne ha vært spritet opp et hakk eller to. Mener ikke at jeg trenger spenning eller action på hver side, men begynnelsen var vel rolig. Syntes spesielt disikusjonene rundt denne hendelsen og spørsmålene var svært spennende å lese om. Er jo også svak for uløste mysterier og fenomener, selv om ikke alt er helt troverdig.

Anomalien er en smule rolig roman som er verdt å få med seg da den tar opp et fascinerende dilemma, og stiller mange interessante spørsmål om ting som må være umulig.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Pax, mot en ærlig anmeldelse)

Takk for svaret.

Hei igjen André,
Litt tilfeldig var jeg innom Norlis nettsider, og for meg så det ut som de ikke lenger lenker direkte til Bokelskere.no. Stemmer det? Hva har skjedd, er avtalen mellom Bokelskere og Norli avsluttet? Det ville i så fall glede meg.
Eller har dere inngått en tilsvarende avtale med en annen kommersiell aktør?

Hilsen Lillevi

For en avslutning på serien, den skuffet ikke

En datter blir vitne til at faren hennes blir arrestert, og hun er fast bestemt på å renvaske hans navn.

I 2021 leste jeg Elskede barn av samme forfatter, og den likte jeg overraskende godt. Den var forfriskende og svært i engasjerende, alt annet enn det Perfect Day var. Perfect Day ble utgitt på norsk i år og er om Ann som er fortvilet over livssituasjonen. Hun var selv vitne til at faren ble arrestert og stemplet som Sløyfemorderen. Han skal ha drept fjorten jentebarn i løpet av fjorten år. Noe som er umulig for Ann å forstå, derfor er hun desperat etter å renvaske hans navn. For hun kan jo ikke være datteren til en drapsmann?

Surrealistisk situasjon
Perfect Day er kanskje en spesiell tittel, men tittelen er inspirert av låta Perfect Day av Lou Reed, som har stor betydning for Ann. Mens hun føles seg alene om at hennes far er uskyldig, og mens hun prøver å bevise hans uskyld, prøver hun å få ham til å snakke, og samtidig prøve å finne seg selv i det hele. For som nevnt, hun kan ikke være datteren til en drapsmann. Det kan ikke stemme, for det er ikke sånn hun kjenner ham.

Å lese Elskede barn og Perfect Day var nesten som å lese av to forskjellie forfattere. Språket i Elskede barn var mye bedre og karakterene var spennende å lese om, og det var karakterer jeg brydde meg om. I Perfect Day ble alt nesten barnslig, både skrivestil, karakterene og måten handlingen ble satt opp på. Det ble også veldig mange gjentakelser og veldig liten utvikling. Mye av det Ann tenker og gjør i handlingen, er ikke relevant til selve handlingen. Det ble derfor mange sidespor. Savnet også å bli bedre kjent med faren hennes før han ble arrestert. Det er jo en del tilbakeblikk i boka, men de er veldig sporadiske. For ville finne ut mer hvordan han var på hjemmebane, på jobb og diverse. Få et "bedre" bilde av ham. For det meste av boka er om Anns store tanker om ham og hennes tro på hans uskyldighet. Man får ikke så mye av det motsatte. Mistenksomheter og forandringer i karakteren hans.

Ikke min siste bok av henne
Dette ble dessverre en real nedtur. Det kommer ikke til å bli min siste bok av henne siden jeg likte Elskede barn så godt, så jeg er villig til å gi henne enda en sjanse. Synd at denne ble svært naiv, rotete, og en smule barnslig. En stor kontrast til den forrige boka jeg leste av henne.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Forhåndseksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Ingen må vite er både vond og vakker. En poetisk historie om dobbelt overgrep i historisk tid og ung kjærlighet som ikke lar seg bøye.

Josh Malerman ble et fenomen med boka Bird Box, som også ble filmatisert. Senere har han blitt et hot navn i horrorsjangeren.

Populær forfatter
Jeg likte ikke Lukk øynene (Bird Box), noe særlig. Synes det var helt vanlig horror og ble aldri helt revet med. Har heller ikke orket å se filmatiseringen, men kommer nok til å se den, bare på grunn av Sandra Bullock. Oppfølgeren Malorie leste jeg heller aldri. Malerman har vært en produktiv forfatter etter Bird Box, men det var boka Daphne som fristet mer enn de andre bøkene han tidligere har utgitt.

Daphne er horror for ungdom og Malerman skriver horror for både ungdom og voksne. Siden hans store lidenskap er horror og basketball, er boka Daphne skrevet som en slags kjærlighetsbrev til disse store lidenskapene hans.

Hvert sted har en slags myte eller vandrehistorie, sies det, også i et fiktivt småsted Michigan, hvor hovedkarakteren i boke er fra. Michigan er også forfatterens hjemstat. Kit Lamb skal nyte det siste året før college sammen med vennene sine. I stedet blir det et mareritt for henne og resten av skolens basketlag for jenter. Hun og vennene elsker å spille basketball mens de stiller kurven spørsmål. Hvis de scorer er svaret ja, og hvis de bommer er svaret nei. Det er da Daphne tilfeldigvis blir nevnt. Hun er en lokal legende som levde for mange år siden. Hun var svært lang til jente å være, kledde seg i bare dongeri, brukte KISS inspirert sminke, og var en enstøing. De andre så på henne som en slags freak. Andre skal ha plaget henne og at hennes død visstnok ikke skal ha vært uskyldig, eller noen ulykke. Hun kommer tilbake for å ta hevn. Greia med vandrehistorien er at man kan ikke tenke på Daphne, for gjør man, det dukker hun opp. Da en av jentene på laget blir funnet død, frykter lagkameratene det verste. Er det Daphne som er synderen, og i så fall hvem er neste offer? Hvordan skal de forklare dette for politiet uten å virke sprø?

Kjedelig vandrehistorie
Jeg liker ofte filmer og bøker med legender og vandrehistorier i handlingen. Synes det er uskyldig moro, og samtidig er det fascinerende. Men denne vandrehistorien ble en smule for dum. Vet at denne boka er beregnet for ungdom. Selv er jeg ikke nøye på målgrupper, fordi jeg har ofte likt mange barnebøker og ungdomsbøker tidligere, men syntes både språket og handlingen ble noen hakk for barnslig. Karakterene i denne boka er tenåringer, men de virket mye yngre, både i tankegang og handling.

Likte heller ikkke fortellerstemmen spesielt godt som var en god del rablete. Ikke bare i dagbokformatinnleggene, men ellers også. Kit skriver i en dagbok hun kaller Jolly, og dagbokformat har aldri interessert meg i bøker. Her beskriver Kit om angsten hun ofte føler. Ikke bare på grunn av Daphne, men ellers også, hvordan hun skal overvinne den. Hadde likt tankegangen hennes bedre hvis fortellerstemmen var mer saklig. Det var som å lese en jentes dagbok fremfor en dagbok som tilhører en tenåring. Malerman har også kommet med det dummeste uttrykket jeg har lest på lenge. We need to parent, når Kits foreldre skjønner at hun kanskje er i fare. Sorry, men den setningen ble bare teit.

At boka inneholdt en del basketballpartier plaget meg ikke, for skjønner det er en del av gjengens identitet, hvem de er og hva de drømmer om, og noen horrorscener oppsto, men de var altfor korte og ble aldri uhyggelige. For min del ble de heller komiske. Det ble litt typisk YA horror. Ungdomshorror som blir altfor forutsgibart, som går i typiske feller og karakterer som ikke blir helt troverdige.

Har lenge gitt forfattere opptil en eller to sjanser. Nå har jeg gitt Malerman to sjanser, og er ganske sikker på at bøkene hans ikke er horror jeg higer etter. Fortellerstemmen hans er for tullete og tørr, og det blir aldri spesielt engasjerende eller grøssende.

Fra min blogg. I Bokhylla

Utrolig fint skrevet historie med demens som tema

De fleste har vel i en eller annen periode vært fascinert av true crime eller overnaturlige fenomener, eller kanskje begge deler. Noen av oss er nok fascinerte av det ennå ...

Nysgierrig på mørk litteratur
Og jeg er en av dem. Dette er en bok som består av begge deler. Mange barn kommer i en fase der man vil lese spøkelseshistorier eller noe som er skummelt, i stedetfor bøkene man leser ellers. Noe som er forståelig fordi det er uskyldig moro, og som barn, vil man gjerne bli litt skremt.

Uløste mysterier: True crime, skrekk og skumle grøss er en fin innføring til nysgjerrige lesere i ung alder som vil ha litt mørkere lesestoff å bryne seg på. Boka består av tjueen faktafortellinger om både kjente og mindre kjente fenomener, og krim fra virkeligheten. Historiene er dekortert med fine, dystre og mystiske illustrasjoner av Jannicke Hansen.

Forfatter Pernille Radeid har podkastene Truecrimepodden og Skrekkpodden, som er ukjent for meg siden jeg ikke hører på podkaster. Jeg hører på scary true stories, altså skrekkhistorier fra virkeligheten på YouTube i stedet. Så derfor navnet var ukjent for min del, men skjønner hvorfor at hun, jeg og kanskje en god del andre også er interessert i fenomener, skrekkhistorier og krim fra virkeligheten. Det er avhengighetsskapende og spennende.

Mange kjente historier
De mest kjente historiene og fenomene som blir nevnt i boka er blant annet, Munken i Nidarosdomen, Isdalskvinnen og Gamle Lier mentalsykehus. I boka blir den berømte munken omtalt som Nidarosmunken, men vi trøndere kaller ham som regel Munken i Nidarosdomen eller bare munken, og han heter Audun.

Historiene er skrevet på en enkel og forståelig måte, illustrasjonene beskriver teksten med stil, og selv om man kjente til alle historiene fra før, var det fint med en repetisjon. Spennende for unge lesere som vil ha noe uhyggelig til sommeren å lese. Terningkast fire til teksten og terningkast fem til illustrasjonene.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)