Lillevi som svar til Tralte :
22:37, 21. desember 2023* Diskusjon: RandiA om Palestina Israels ran, vårt svik av Odd Karsten Tveit av Odd Karsten Tveit
Ja, det stemmer. Med Israel for freds anmeldelse av Tveits bok inneholder mange lenker. Men jeg kan ikke se at artiklene de lenker til, dokumenterer eller tilbakeviser noe som helst. Noen har ikke noe med boken å gjøre.
Jeg finner en konkret kritikk fra anmelder Sindre Hovdenakk; han anklager Tveit for å ha valgt side.
Har ikke du også gjort det, Tralte?
Første bok i en kort serie. Kommer jeg til å lese resten?
En merkelig sak
Alle mine barn, kom hjem er en vekker om at ikke alle familier har det bra. En gutt i barnehagen blir funnet sammen med en livløs barnehageassistent. De to søstrene hans er forsvunnet, og hvorfor fikk ikke han være med? Barnevernspedagog Lise Lotte Mehl, tar ham med seg hjem i noen dager, selv om hun har sine egne problemer. Hun har selv en datter og deres mann og far sitter inne i fengsel på grunn av voldtekt. Han har levd et dobbeltliv. En dag vil han slippe ut, noe Lise Lotte gruer seg til. Han tar nemlig ikke hintene da han sender dem mange brev, som aldri blir åpnet.
Hva har skjedd med jentene som forsvant eller eventuelt ble kidnappet fra barnehagen? Tiden er knapp, og det er mye som kan skje på kort tid. Lise Lotte klarer ikke å holde seg vekk fra saken. Hun er nødt til å gjøre noe. Attpåtil holder hun øye med noen kvinner som hun føler et slags ansvar for. Hvorfor?
En spennende sak i grunn, og første bok i en serie er alltid viktig, noe May Lis Ruus har erfart tidligere, da hun egentlig skriver romanserier. Noe som bærer preg i denne boka, spesielt med tanke på språket. Synes språket blir for barnslig og lett, noe som ikke passer helt inn i krimsjangeren. Sier ikke at det er noe galt med romanserier, for har lest en del av det selv. Synes bare at språket ble noe fluffy i forhold til innholdet. Det passer ikke helt sammen.
Interessant aspekt
Boka tar for seg et viktig tema, som ikke alle er vant til, nemlig når noen i familien sitter i fengsel. Det er kanskje ikke uvanlig for noen, men det er noe ikke alle kjenner til, så det var en interessant å lese om. Hva skjer når den innsatte slippes ut, og hvordan forholde seg til en skam av å kjenne noen som sitter inne? Særlig når noen har gjort noe så alvorlig som det Lise Lottes mann har gjort. Hvordan går man videre fra detn når hele livet blir snudd opp ned? Man tror man kjenner en person, men så gjør man det ikke likevel. Det må være svært vanskelig å forholde seg til, også for datteren deres som er gammel nok til å forstå hva han har gjort, og ha et ønske selv om man vil ha kontakt med ham eller ikke.
Til tross for spennende tematikk og sårbare hendelser, opplevdes ikke dette som en krimbok, men mer som en roman. Det gikk noe trått, noen av karakterene ble noe blasse, og utviklingen ble svært forutsigbar. Det ble aldri helt spennende. Om jeg kommer til å lese resten av serien, er jeg ikke sikker på ennå. Det frister ikke med det første. Som første bok i en serie, var dette noe tamt.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse.
Dette er den fjerde boka jeg har lest av Sigbjørn Mostue, og jeg har likt de fleste av dem. Denne er nok en av hans mørkeste hittil.
Et krevende skoleår
Det er ingen horror bok, det er ikke derfor jeg kaller den mørk, bare for å understreke det. Det er heller en bok om press, utfordringer og forventninger, og hva det kan ha med seg på veien. Det hender blant annet med Diana, som går siste året på videregående skole. Hun er en ensom ulv, er hjemme når det er helg, og gjør ofte lekser. Foreldrene hennes har store forventninger til henne, og det har hun også til seg selv.
Mye forandrer seg da Simon begynner på skolen. Han er kjekk og legger merke til henne. Siden hun synes at han er kjekk, er det likevel uvant med oppmerksomhet. De finner fort tonen sammen, og etter å ha gått ut sammen, føler hun ikke at hun er seg selv lenger, fordi hun vet ikke at han har dopet henne ned. Når hun ser seg selv i speilet, ser hun en heks, som hun snakker til og vil ha vekk. Hun skjønner på en måte ikke at det hun ser, er seg selv. På et russetreff, eskalerer problemene seg til noe større, og medelevene får se en helt annen side av Diana ... Hun er ikke like stødig og behersket som før.
Mostue kommer med et viktig stikk
Mostue er god på å beskrive det Diana går gjennom, selv om man ikke har vært gjennom noe lignende selv. Han beskriver godt hvor hard man kan være mot seg selv noen ganger, spesielt når det gjelder skolearbeid og fremtid. Sette krav og foreventninger til seg selv. Han gir også et innblikk i hvor sløvt helsesystemet kan være, for når hun omsider rapporterer hendelsen om Simon, er det ikke mye oppfølging å få. I hvert fall ikke i begynnelsen.
Hex er en mørk og svært dyster ungdomsroman, som setter fokus på å miste seg selv, og den lange veien tilbake til det normale. Selv om Mostue er god med sine beskrivelser om det meste, ble denne korte boka, likevel noe langdryg, Grunnen er at enkelte partier ble en smule repeterende, og foreldrene var en god del i bakgrunnen. De dukker jo opp underveis i handlingen og som ungdom, er det viktig at ungene deres også får litt frihet, men likevel opplevdes de som noe fjerne. Eller så var Diana lenge en god skuespiller, før de gjennomskuet noe? Ikke godt å si. Boka inneholder riktignok et aktuelt tema, som er viktig å drøfte, men handlingen ble noe tungtrødd i lengden, og man mistet interessen noen ganger underveis. Man ble litt sliten av å være i hodet hennes, noe som også var meningen.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse.
Lillevi som svar til Tone H :
11:22, 16. desember 2023* Diskusjon: Tone H om Pariseren, eller Al-Barisi av Isabella Hammad av Isabella Hammad
Tusen takk for henvisningen til denne gode og inspirerende bokanmeldelsen. Jeg leste «Pariseren» da den utkom, en bok som absolutt tåler å leses igjen.
«Solen port» har jeg hatt liggende i flere år. (Fikk den faktisk på en bokbyttekveld vi bokelskere hadde!) Har kvidd meg litt for å gå løs på den; en tykk bok jeg ikke har visst noe om kvaliteten på. Når nå anmelder Anne Chatrine Straume anbefaler den, rykker den frem i lesekøen. Takk igjen!
Fordrivelse gjennom 75 år
Fra de første sidene fylte denne boken meg med foruroligelse. Den ga kjøtt og blod til den sakprosaen jeg har lest om Palestina i høst. Historien er ikke ukjent for meg, men dagens brutale krigføring i Gaza (oktober – desember 2023) har ført meg dypere inn i materien.
Bokens første del utspiller seg over få dager i Negev-ørkenen, syd i den nyopprettete staten Israel. Israelske sikkerhetsstyrker er utstasjonert for å renske ut de som måtte være igjen av arabere og lokalbefolkning (kalt «infiltratører») etter den store folkefordrivelsen i 1948. Den trykkende augustvarmen, de uendelige, golde sandbankene, hildringene og kjedsommeligheten er beskrevet så du nesten kjenner det. Det eneste som bryter monotonien er et insektbitt på en offisers lår. Et farlig bitt som driver mannen til vanvidd etter som det forverres. Så - endelig et oppdrag! En beduinstamme blir oppdaget og tilintetgjort. En jentunge blir tatt med tilbake til leiren. Voldtatt, drept og begravd i sanden.
I andre del møter vi en kvinne i Ramalla; jeg antar vel sytti år senere. Ved en tilfeldighet leser hun en avisartikkel om beduinjentas skjebne, en detalj i historien store hjul, og får det for seg å undersøke omstendighetene nærmere. Selv kunne jeg ha tatt tog og t-bane til Riksarkivet på Sognsvann i Oslo, nasjonens hukommelse, og vennlig fått utlevert de opplysningene jeg etterspurte. Eller satt meg i bilen og kjørt til hvilket som helst åsted for fortidens ugjerninger. Ikke så for en palestinsk kvinne på den israelokkuperte Vestbredden. Hun manøvrerer seg, med lånt ID-kort og leid bil, gjennom et land oppdelt i soner (soner kun tillatt for bestemte personer), kontrollstasjoner voktet av bevæpnete soldater, langs meterhøye betongmurer som skjermer for utsynet, veisperringer og et for henne et nytt og totalt ukjent landskap med nye navn, moderne bygninger og motorveier. Fremmedgjort og nummen av redsel.
Det hele forekommer meg så surrealistisk at jeg i øyeblikk lurer på hva jeg egentlig leser. En slags fabel? Men nei, det er palestinsk hverdag. Okkupasjonsmakten smuldrer opp palestinsk land, besitter bit for bit, fordriver palestinere med frykt og brutalitet. Bokens fatale slutt tilsier at fordrivelsene ikke tar slutt.
Boken har et etterspill. Under årets bokmesse i Frankfurt skulle forfatteren Adania Shibli (f .1947) ha mottatt Liberaturpreis 2023, en pris som årlig tildeles kvinnelige forfattere fra Afrika, Latin-Amerika, Asia eller Den arabiske verden. Prisutdelingen ble avlyst «grunnet krigen startet av Hamas (…)». Det sier noe om hvilken sprengkraft som ligger i denne lille, store, boken (utgitt i 2017). Jeg anbefaler den på det sterkeste til alle som ønsker å forstå.
En ting til, Frankfurtmessen vedtok en ensidig støtteerklæring til Israel. Hva er det denne arenaen for fritt ord og åpne samtaler driver med?
Er nok ikke en blodfan av bøkene til Jo Nesbø, men har likt Snømannen og Blodmåne, som var noe mørke. Så hvordan gikk det med Natthuset?
Et lite snev av krim
Natthuset er en enkeltstående bok og en bok som er noe uvanlig til Nesbø å være. Nesten som om det er et skriveeksperiment, eller noe. Mange har stemplet den som horror, men synes heller at det er spenningsroman med noen få horrorelementer. Man forbinder jo Nesbø mest med krim.Den har jo dog et snev av krim av seg, da noen kanskje forsvinner.
I Natthuset møter man fjorten år gamle Richard som har vært gjennom en del utfordringer allerede. Han mistet foreldrene sine i en tragisk ulykke, og derfor flytter han inn hos tante og onkel i Ballatyne. Richard vet at han ikke er populær, men han har noen få nære venner som han henger sammen med. I området er det et beryktet hus som visstnok står tomt, og som med mange slike tomme hus, oppstår det en del historier. Men er de sanne? Da Richard og en kompis tulleringer fra en telefonkiosk (hvis noen husker hva det er ...) , skjer det noe skrekkelig. Kompisen som ringer, blir nemlig spist opp av telefonrøret. Richard hører til og med bein som knaser, og spiserøret som smatter. Etter det blir kompisen meldt savnet. Politiet og andre mistenker Richard, siden han var den siste som så denne personen. Richard forteller sannheten mange ganger, men selvfølgelig er det ingen som tror ham.
Senere blir han også vitne til andre merkelige hendelser, og under en skolegjenforening mange år senere, da han kommer hjem som en berømt forfatter, får han godt mulig en del ubahagelige overraskelser.
Nesten som pensumlesing
Jo Nesbø skriver godt, han. Det har han vel alltid gjort, men det er ikke alt som fenger. Det gjorde ikke denne. Natthuset er på bare 219 sider, men likevel tok det flere dager å fullføre den. Det føltes ut som å lese pensum. Man vet man må lese det, selv om man kanskje ikke vil. Det er jo helst noe man ikke vil føle når man skal lese en bok. For er det noe jeg er allergisk mot, så er det pensum. Nå som man er ferdig med skoletiden, er det noe man helst vil slippe i ettertid.
Litt spesielt at en person blir spist opp av en telefon før, men har helt sikkert sett det på film. Så en pluss til kreativitet der, og Nesbø er god på å beskrive karakterer man ikke liker. Fikk ikke bånd til noen av dem, og det spilte ingen rolle hva som hendte med dem. Natthuset er en coming of age/oppvekst spenningsroman, men som føltes mer ut som en ungdomsroman. Så ikke den beste boka av Nesbø, dessverre. Men digger coveret. Det oser skrekk fra 80-tallet. En stilart som jeg har sansen for, og derfor jeg fikk veldig lyst til å lese den. Men håper på en mer engasjerende bok neste gang, samme om det er med eller uten Hole.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse.
Norah siterer Kister av sink av Svetlana Aleksijevitsj (side 26)
22:16, 10. desember 2023 Ingen har det som favoritt.
Det er en menneskerett å ikke drepe. Ikke lære å drepe. Den er ikke nedtegnet i en eneste grunnlov.
Det har bodd mennesker på denne landstripen øst ved Middelhavet i tusenvis av år. Også på 1800-tallet da Palestina lå under Det osmanske riket og den sionistiske immigrasjonen startet.
Ilan Pappe skriver:
«… som et land åpent for endring og modernisering, begynte Palestina å utvikle seg til en nasjon, lenge før sionistbevegelsen kom. (…) Som den rake motsetning til ørken, var Palestina en blomstrende del av Bilal al-Sham (landet i nord), eller datidens Levanten. Samtidig betjente en rik jordbruks-industri, småbyer og historiske byer en befolkning på en halv million, like før sionistene innvandret.
Ved utgangen av 1800-tallet var dette en anselig befolkning, hvorav som ovenfor nevnt, bare en liten prosentandel var jødisk.» (side 23)
Det var altså ikke Pappe, men sionistledere som tok i bruk uttrykket «et land uten folk til et folk uten land». Uttrykket skulle rettferdiggjøre den sionistiske immigrasjonen, og ble videre brukt aktivt i diskusjonene rundt opprettelsen av staten Israel, også av norske politikere og Israel-venner. Ideen om et folketomt Palestina skulle berede grunnen for opprettelsen av den nye jødiske staten. Dette er hva Pappe kaller en myte, og er en av de ti mytene om Israel han slår hull på i sin bok.
Ellers er jeg litt usikker på hvilken bok du sikter til Tralte. «The Innocents Abroad» av Mark Twain? Har du lest den? På siden din har du skrevet at du skal lese den.
Lillevi som svar til Readninggirl30 :
15:00, 8. desember 2023* Diskusjon: Lesehelgen 8- 10 desember 2023
Så opphetet som det nå er i en annen tråd her inne, kvier jeg meg nesten for å si at jeg fortsatt befinner meg i Midtøsten. Men jeg skal holde meg til litteraturen.
Jeg leser Ti myter om Israel av den israelske historikeren Ilan Pappe (f. 1954). Pappe tar for seg de mest sentrale og seiglivete påstandene om sitt hjemland. Én av dem er at Palestina lå som et folketomt og udyrket område da staten Israel ble opprettet i 1948 og innvandringen av sionister og jøder skjøt fart. En annen er at verdens jøder utgjør ett folk som har en særskilt rett til det de (ikke alle) kaller Det hellige land, gitt dem av Gud. Nå, ved inngangen til Gaza-krigens tredje måned, synes ikke mye hellig. Om en ønsker å forstå det som skjer, er kunnskap viktig - både om fortid og nåtid. Jeg vil anbefale Pappe som en, etter mitt skjønn, pålitelig og grundig kilde. Se også Rosa99’s fyldige omtale på bokens side her på Bokelskere.
Så har jeg spandert på meg to små bøker på tilbud:
En liten detalj av palestinske Adania Shibli. Boken har fått gode omtaler og favner både fortid og nåtid. Etter få sider sitter jeg med en foruroligende følelse.
Fire julefortellinger av Selma Lagerlöf etter anbefaling av Ellen E. Martol. Jeg skal gjøre som deg, Ellen, lese en fortelling hver søndag i advent. Med en liten justering siden jeg kom i gang for sent. Lagerlöf er jeg glad i, og dette er bare til hygge og glede.
God bedring, Readinggirl og god helg til alle.
Norah siterer Min skam av Nadia Ansar (side 170)
10:45, 8. desember 2023 Ingen har det som favoritt.
Vi mennesker tar for gitt at vi husker objektivt hele livet, men hukommelsen vår er formbar og sårbar. Den er påvirket av både vår personlighet og av vår læringshistorie. Én opplevelse i samme rom kan beskrives på åtte forskjellige måter av åtte personer.
Nadia Ansar har skrevet ei viktig og interessant bok om oppvekst, frigjøring og vekst.
Håpet må være at boka hennes kan være med på å hjelpe flere til å frigjøre seg fra patriarkalske og undertrykkende miljøer.
Håper at Nadia til slutt greier å lære seg å svømme,
og at det kan komme mer lesestoff fra henne.
Norah siterer Den andre av Kristin Solberg (side 400)
17:40, 5. desember 2023 Ingen har det som favoritt.
Historiene jeg hører er så mørke, like svarte som kalifatets flagg. De brenner seg inn i sinnet og hjertet og blir værende der.
Norah siterer Den andre av Kristin Solberg (side 401)
17:37, 5. desember 2023 Ingen har det som favoritt.
Det finnes kanskje ingen grenser for hva et menneske kan gjøre mot et annet, hvis det er blendet av ideologi og ruset på vold. Likeledes ingen grenser for hva det kan forsvare, hvis det ser hva det vil og tar avstand fra resten.
Norah siterer Den andre av Kristin Solberg (side 436)
17:28, 5. desember 2023 Ingen har det som favoritt.
Hvis ingen hadde blitt utsatt for vold i barndommen, ville det vært mye mindre rekrutteringsgrunnlag for terrorgrupper.
Sist sett
