Bokelskere.no

Vindmøller til besvær

Hva skjer i den lille landsbyen Unterleuten når innbyggerne får presentert planer om utbygging av en vindmøllepark? Handlingen foregår omkring 2010 i en landsby som ligger i nærheten av Berlin, men virker ganske fjernt fra storbylivet. De "innfødte" har sin egen historie og sine egne lover, jf. fra begynnelsen av boka:

Landsbyer som Unterleuten hadde overlevd DDR og visste hvordan man holdt staten fra livet. Unterleuterne løste problemer på sin engen måte. De løste dem seg imellom.

Ved å plassere noen nykommere som har kort botid på stedet, greier Juli Zeh å si mye både om historie og dagens samfunnsutvikling. Her får vi blant annet illustrert motsetningene mellom by og land, Vest- og Øst-Tyskland, kommunisme og liberalisme/kapitalisme, naturvern kontra behov for ikke-fossil energi og nye inntekter til kommunekassen. I tillegg kan jo egeninteressen komme inn og gjøre at tidligere prinsipper ryker ...

Alt dette har en thrilleraktig innpakning hvor de ulike personene (de blir ganske mange) får sin egen historie. Med ulike innfallsvinkler får historien gjerne en ny vri som kanskje er nærmere sannheten, eller kanskje ikke? Boka er både underholdende og satirisk.
Underveis måtte jeg notere noen sitater, som:

Siden politikerne, slik de selv så det, uansett ikke kunne bestemme over noe lenger, forvandlet de seg til politiske skuespillere som hadde som sin viktigste oppgave å spille følelsesteater, iscenesette overbevisninger og simulere at de tok beslutninger.

Der Jule hele tiden sto i fare for å drukne i et hav av informasjon, varianter og versjoner og derfor var tvunget til å interessere seg for færrest mulig ting, sugde Gerhard den kaotiske verdenen til seg, kjørte den gjennom prinsippfilteret sitt og spyttet det ut i små pakker med hver sin lille etikett på. Denne prosessen kalte han "kritisk tenkning".

Borgermesterens tanker om ungdommen og om deltakende demokrati:
Ungdommen i dag hadde noen forbløffende ferdigheter. For eksempel en vanvittig effektivitet kombinert med et fullstendig fravær av humor. ... Det som drev denne generasjonen, var det absolutte ønsket om å gjøre alt riktig. Å ikke begå noen feil, og dermed gjøre seg selv uangripelig.

Deltakende demokrati var et fint begrep som egentlig betydde at folk som manglet ethvert sakskjennskap, skapte masse problemer og til slutt klagde over at alt tok så lang tid.

Investorens tanker om den nye generasjonen:
Når Meiler forestilte seg den nye generasjonen, så han en hær av unge mennesker med utstrakt høyrearm, ikke for å gjøre hitlerhilsen, men for å ta bilde av sitt eget ansikt med smarttelefonen.

Her krangles det om skogteiger, adkomst for slamsugerbilen som må tømme septiktanken hver uke, hvem som skal få hvilken kattunge av "kattedama" Hilde, om hestehviskeren skal få lov til å gjerde inn et område av naturreservatet, og det spekuleres i om den lille jenta Lillekron egentlig ble kidnappet, og i tilfelle - av hvem. Hva har så dette å gjøre med beslutningen om det skal bygges vindmøller? Tja, det sier kanskje noe om hvordan beslutningsprosesser kan foregå.

Kristine S. Henningsen har tidligere gitt ut bøker ved hjelp av forskjellige forlag, men nå gir hun ut bøkene selv.

Et annerledes begravelsesbyrå
Den siste festen er den andre boka i Irma Dahl serien. Irma er skilt og har to sønner med eksmannen. Mange syns at hun er litt rar og skremmende. Mest fordi hun viser nesten aldri følelse, og hun er veldig direkte når hun prater. Og hun driver sitt eget begravelsesbyrå. I stedet for å føle tristhet for menneskene som har gått bort, ønsker hun å arrangere fest for å feire livene deres.

Hun trekker seg heller ikke tilbake når det gjelder utfordringer. Hennes eldste sønn er blitt ranet av en ungdomsgjeng. De har stjålet den nye mobiltelefonen hans. Hun kan jo ikke bare sitte og ikke gjøre noe med det ...

Ofte vanskelig med humor
Dette er roman blandet med litt humor. Humor i bøker og filmer er ofte vankelig, og det er sjeldent at jeg ler. Jeg likte noe av humoren, men ikke sexcscenene med Irma og en fyr. Jeg brydde meg ikke særlig mye om båndet mellom dem. Det føltes ikke helt ekte.

Bortsett fra det og noen skrivefeil her og der, var dette en god oppfølger. Selv om jeg ikke er helt fan av Irma, vil jeg gjerne vite hva hun skal gjøre videre. Anmeldelsen er litt kort denne gang, i og med at dette er en oppfølger.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra forfatter, mot en ærlig anmeldelse

Skremmende scifi, som skal ha inspirert Orwell til å skrive 1984

Litt forutsigbar feelgood som fletter sammen barnløshet, vanskelig oppvekst og litt kunst

Litt etterforskning og mye utenomsnakk, god underholdning men tynn krim

En nydelig meditasjon av en roman, dog med litt nerve og absolutt vanskelig å legge fra seg

Ekmans bøker er kanskje ikke seriøse pykologiske thrillere, men svært underholdende og dystre.
I 2022 leste jeg De kapable, og syntes det var småmorsomt. Av og til trenger man bøker som er litt lettere enn andre bøker, og det er både De kapable og Kusinen. Begge bøkene er enkeltstående.

Morsom og underholdende thriller
I Kusinen strever førti år gamle Fanny med å holde livet i sjakk mens ting går i oppløsning. Samboeren gjør det slutt med henne og jobben lar henne gå. Moren er ikke særlig støttende, men heller kravstor, og hun foreslår at hun er med på slektstreff. Der møter hun Ulrika, søskenbarnet hennes og de var veldig nære da de var yngre, men mistet kontakten oppgjennom årene. Hun tilbyr å bo sammen med henne og eksmannen, Peder i sommer siden de har et gjestehus. Mens hun bor sammen med dem, oppdager hun ting med Ulrika som hun ikke liker. Noe skjer som gjør til at båndet mellom dem ikke blir helt det samme igjen. Vil de noen gang kunne stole på hverandre igjen?

Svak slutt
Kusinen er en mørk og underholdende thriller. Ekman er god på å beskrive frynsete karakterer. Slutten var vel åpenbar og en smule skuffende, spesielt epilogen, men det var fremdeles mørk og morsom lesing. Selv om jeg likte hans forrige bok, De kapable litt bedre, har jeg lyst til å lese flere bøker av Ekman. Det blir morsomt å se hva mer han mikser opp.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

Et artig og underfundig dikt, Ava! Da det dukket opp på nettsiden her for noen år siden, ble jeg så inspirert at jeg fluksens kjøpte Annie Riis’ lille diktsamling Mellom høye trær. Anbefaler den på det varmeste! Vi hadde også en liten diskusjon om Annie Riis.
Takk for at du holder liv i denne tråden.

(Jeg har ikke boken her, så jeg kan dessverre ikke «svare» med et av disse flotte diktene.)

En fin bok om alkoholisme i familierelasjoner

Imponerende debutbok

Jeg har med stor glede lest alle bøkene til Elizabeth Strout etter hvert som de har kommet på norsk. Hun har en egen evne til å fange og beskrive samspillet mellom mennesker, og hun formidler samtidig en ømhet overfor romankarakterene som framstilles med både gode og mer "skrøpelige" sider.

De bøkene jeg har lest hittil har imidlertid vært av henne som etablert forfatter med suksess. Da kan det jo være fristende for et forlag å utnytte denne suksessen og lete etter tidligere utgivelser som ikke nødvendigvis har samme kvalitet. Det var derfor med en liten dose skepsis jeg startet på boka. Heldigvis ble jeg gledelig overrasket.

Hovedpersonene i boka er Isabelle og hennes tenåringsdatter Amy. I likhet med de andre bøkene, får vi likevel også innblikk i livet til naboer, kollegaer og klassekamerater. Isabelle kom flyttende til småbyen som alenemor, og de to lever i en snever tosomhet med uklar fortid og avhengighet av hverandre. Samtidig lengter de begge etter noe annet, men greier ikke å kommunisere godt sammen. Dynamikken mellom de to og forholdet til omgivelsene når fasaden begynner å slå sprekker, er drivende godt beskrevet.

Jeg skal ikke gjengi mer fra handlingen, men slutten ble kanskje litt lettvint. Uansett - god bok!

Takk for tipset! Eg et før eg kjem likte jeg så godt at jeg kjøpte den selv. Skal sjekke ut Eg bur her no på biblioteket. (Hylleplassen hjemme begynner å bli begrenset, så jeg prøver å begrense kjøpene.)

Spansk krim med en spesiell drapsmetode, men resten av historien følger den kjente oppskriften på krim

For naturelskere med forkjærlighet for alenetid

Jeg tror det var du som gjorde meg oppmerksom på denne diktsamlingen, Ava. Mange gode dikt som både humoristisk og sårt tar ting på kornet.

Burde vært pensum

Det er skrevet mye om både klima- og naturkrisen, og jeg har inntrykk av at hovedfokuset de senere årene har vært omkring klima, selv om disse to henger sammen og må løses i sammenheng. Problemet er at mange av tiltakene mot klimaendringer ikke nødvendigvis bidrar positivt for miljøet.

Marit Beate Kasins bok er viktig og bidrar med god kunnskap om det store naturtapet som skjer, bit for bit. Og dette skjer til tross for at politiske mål skulle tilsi noe annet. Sitat fra boka:

I snitt mister vi en kvadratkilometer med villmark i uka. Det tilsvarer 140 fotballbaner av vår villeste natur. Nå er det kun 11 prosent natur igjen som passer til definisjonen av villmark. Tallet er under 5 prosent for Sør-Norge.

Kasin beskriver bl.a. hvordan den eksplosive hytteutbyggingen får konsekvenser, om villreinen som mister villmarka, ulveforvaltningen som gir stor innavl, arealkonflikter ved vindkraftutbygging, en skogforvaltning uten objektiv kontroll og et naturrestaureringsarbeid uten helhetlig plan slik at ulike tiltak av og til motvirker hverandre.

Boka kunne fort blitt en tørr oppramsing av fakta, men hun presenterer stoffet lettlest og engasjerende i en ramme med historier hvor hun selv er deltaker, og uten vanskelige faguttrykk. For den som vil gå dypere inn i stoffet, er det mange henvisninger og fotnoter.

Jeg slutter meg til en av kommentarene bak på boka om at dette burde vært pensum!

Grønnøyd monster er en bok som kan leses som både psykologisk thriller og krim, og er den femte boka i Håkon Haakonsen serien.

Allerede i tvil
Vibeke og Christian er kanskje et underlig ektepar. De er nygifte og allerede skjer det ting som gjør at Vibeke er litt i tvil. For det første ønsker hun å jobbe igjen, noe Christian syns er uaktuelt. Han er sjalu og det hjelper ikke når Vibeke får noe i posten som antyder at han drepte sin forrige kone. Samtidig føler hun seg ikke riktig bra og er kanskje nødt til å få det undersøkt.

Man følger også med Håkons privatliv som er i ferd med å bli kjent med noen. Vil hun godkjenne at han alltid er på farten på grunn av jobben?

Den femte boka om Håkon Haakonsen er veldig kort på bare litt over trehundre sider, men likevel tok det sin tid å komme seg gjennom den, for enkelte partier ble noe gjentakende og seigt, spesielt de sjalusigreiene og eiertrangen. Men forfatteren er god på å skape usikkerhet mellom nære relasjoner, og om de er noe til å stole på. Det er lett å gi Vibeke sympati, selv om man ikke har opplevd det samme selv.

Anonym hverdagshelt
Til tross for at Grønnøyd monster virket som min type bok med mye dysterhet, dårlig dynamikk og hvor mye galt kan skje, tror jeg det blir min siste Håkon Haakonsen bok etter tredje forsøk. Serien er ikke dårlig, men det blir aldri helt spennende, og Håkon blir for anonym sammenlignet med andre politiserier som jeg leser for tiden.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Bonnier Norsk Forlag, mot en ærlig anmeldelse

Skremmende om problemer rundt integrering, men også underholdende og fin - anbefales!

Godt skrevet om bakgrunnen for hvorfor Henry Rinnan ble som han ble