Bokelskere.no

Horror er min sjanger, men liker å lese andre sjangere innimellom, også. Stormfulle høyder og Jane Eyre er to veldig kjente bøker, og må si at Stormfulle høyder frister mer, da jeg har hørt den skal være noe mørk og stemningsfull. Pluss at jeg liker gotisk litteratur. Så takk for tips. Skal prøve å få med meg den i år. =)

Jeg var faktisk også innom datteren til Amalie Skram, Johanne, men så så jeg at hun var oppført som dansk forfatter (Wikipedia). Det behøver selvfølgelig ikke bety noe. Faren, Erik Skram var dansk. Godt forslag!

Crazy og småmorsom krimkomedie fra Zahid Ali.
Leser gjerne flere!

Dette pirret nysgjerrigheten!
Johan Falkberget hadde en datter Aasta Falkberget, f. 1905 på Røros, død 1983 i Oslo. Så alderen burde i hvert fall passe. Hun var kunstmaler og forfatter. Falkberget var nok berømt og populær, men hvor berømt var han ute i verden?

Etter å ha søkt på diverse norske forfattere, kom jeg på en tanke; selv i dag er det de som blander Norge og Sverige (at Norge er en by i Sverige ol. 😊). Er det en mulighet for at din New Zealandske forfatter kan ha gjort det samme?! Leter vi etter en svenske, blir det straks verre.

.Samfunnskritisk men mest tankevekkende

Fantastisk bra, Hjorth og Rosenfeldt overgår seg selv!

Har ofte lest gode horror bøker for barn. De skremmer ikke, men noen ganger byr de på en god historie. Denne hadde et godt utgangspunkt, men ble vel ikke helt fan av måten handlingen ble gjennomført på.

Mange tårer og tunge stunder
Draug er om en familie som har opplevd mye sorg. Adam og lillesøsteren Mia mistet faren deres i en ulykke for noen år siden, og nå har bestefaren deres gått bort. De har aldri hatt et nært forhold til ham eller bestemoren, siden de bor veldig langt unna. Det blir den verste jula, siden Adam har planlagt å ligge over hos en kamerat i jula hvor de skal spille døgnet rundt sammen med noen andre kompiser som også kommer. Men han får dessverre ikke delta, da de er nødt til å dra til bestemoren for å støtte jemme, og delta i begravelsen. Hele jula har gått i vasken. Hele jula er rar på grunn av den tunge stemningen. Ikke nok med det, det er også dårlig internetttilgang, så Adam får ikke spilt så mye, heller.

På besøk, blir han noe skremt av bestemoren sin. Hun er dement og babler mye. Hun babler mye om draug. Om mennesker som forsvinner, og hevder å se rare ting. Mens de er på dette øde stedet, opplever Adam og Mia merkelige ting. Er de trygge der?

Forutsigbart og småkjedelig
Har alltid hatt sansen for bøker med overnaturlige elementer, spesielt når de er gjort bra, og kommer med nye vinklinger. Noen ganger trenger man ikke annet mer enn en god, gammeldags spøkelseshistorie, for har sansen for den eldgamle sorten. Men her ble det dessverre altfor forutsigbart. Skjønner at jeg ikke er i målgruppa, men har dog opplevd gode bøker innen horror sjangeren for unge lesere, også. Er selv ikke så nøye når det kommer til måkgrupper. Men dette ble for forutsigbart og småkjedelig.

Det er jo vanlig at eldre søsken ofte tar ansvar for småsøsknene sine, men her fikk Adam vel mye ansvar. Skjønner at moren deres har opplevd mye sorg i livet, og mistet to viktige personer, men i boka opplevdes hun nærmest som fraværende, og Adam som tok ansvar for Mia nesten hele tiden. Syntes det var litt merkelig. Og hvor vanlig er det å si storebror i nesten hver samtale, eller stojebror som Mia sier, da hun ikke er gammel nok til å uttale ordene riktig, ennå. Det ble noe slitsomt.

Draug var en bok jeg gjerne ville like på grunn av folketro og overnaturlige elementer, men dessverre ble handlingen for typisk, og de uhyggelige hendelsene ble aldri helt uhyggelige. Hadde ingen problem med å slå av lyset etter at boka var ferdiglest.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse

Det finnes ikke belegg for jødehat i noe av det jeg har skrevet. Jeg har trukket frem bøker som diskuterer og kritiserer sionismen og staten Israel. Det å stemple en meningsmotstander på denne måten, er et forsøk på å drepe diskusjon og kritikk og hører ikke hjemme i et land med ytringsfrihet.

Er du glad i tog, må dette være romanen for deg :)

En snill skildring av liv og levnet fra 1850 og fremover.

Nå har jeg lest boken du anbefalte, Tralte, "The Innocents Abroad", riktignok en i en sterkt forkortet norsk utgave fra 1940, "Troskyldige globetrottere". Jeg har også lest mer om boken. Hvis du er interessert i hva jeg synes, finner du min omtale her.

Når man ser det man vil se

Mark Twains reiseskildring «The Innocents Abroad» fra 1869 er flittig benyttet av sionister for å bygge opp bildet av Palestina på 1800-tallet som et folketomt, øde og neglisjert land. Dette synet utgjør en grunnleggende myte i Ilan Pappes «Ti myter om Israel». En annen seiglivet myte er at all verdens jøder utgjør ett folk, ett folk uten land, og at det var de jødiske immigrantene som fikk Det hellige land til å blomstre. Takket være bokelsker Tralte og Med Israel for fred ble min nysgjerrighet for Twains bok vekket.

Jeg leste «Troskyldige globetrottere» fra 1940, fritt overført til norsk av Per Kvist og skjønte, litt sent, at noe måtte være galt. Versjon var på 146 sider, og jeg fant ingenting som talte hverken i Palestinas favør eller disfavør. Derimot fant jeg mye moro om folk og fe, selvironi og raljering med religioner og legender. En satirisk bok preget av datidens (og nåtidens?) fordommer. Selv uten Palestina; det var vanskelig å ta Twain som sannhetsvitne for noe som helst. Men jeg skulle fjerne ha visst hva Kvist har utelatt.
(Jeg har altså ikke hørt lydfilen, men fikk ikke lagt inn omtalen på annen måte.)

Et par illustrerende eksempler:
«Vi hadde nådd målet for vår slitsomme, uendelig lange utflukt – vi var i Jerusalem. (…) Vi gikk over en gate og sto plutselig foran den hellige Veronicas hus. Da Kristus på sin smertens vandring kom forbi hennes bolig, kom hun ut fylt av inderlig, kvinnelig medynk, talte trøstende ord til ham og tørket svetten av hans panne uten å la seg skremme av pøbelens skrik og trusler. (…) Det merkeligste ved hendelsen, det som har gjort henne så berømt, er at da hun tørret mesterens panne, ble avtrykket av hans ansikt helt og holdent overført som et portrett på lommetørkleet, hvor det består den dag i dag. Vi vet dette sikkert for vi har sett lommetørkleet i en katedral i Paris, et annet i Spania, og minst to i Italia. I domen i Milano kostet det fem lire å se det, og i Peterskirken var det nesten umulig å få se det for noen pris.» (side 81-82)

«Over alt er det plassert steinheller som markerer de utallige hellige steder. Katolikkene vet på prikken hvor Maria stod og likeså hvor Maria Magdalena og Johannes oppholdt seg da det eller det hendte. Her vises også stedet der St. Helena (…) fant korset omkring tre hundre år etter korsfestelsen. Ifølge legenden vakte denne oppdagelsen umåtelig glede. Men den ble av kort varighet. For et grufullt spørsmål meldte seg: Hvilket av dem hang Frelseren på og hvilke bar røverne? Å rammes av tvil i et så alvorlig spørsmål var intet mindre enn en ulykke som vendte mengdens glede til sorg. Men når i alle tider lette en forgjeves etter en prestemann som kunne løse en så enkel knute? En slik herre fant ut en plan som ville gi et sikkert bevis. En adelig dame lå meget syk i Jerusalem. (Så følger en vidløftig beretning om hvordan damen ble helbredet ved det riktige korset.) Det påvises også en nisje hvor en splint av det sanne kors oppbevartes. De var blitt oppdaget i det sekstende århundre. De katolske prestene sa at det var blitt stjålet av prestene i en annen om jeg så må si konkurrerende sekt. Det er ikke pent sagt, men vi vet godt at splinten er blitt stjålet, for vi har sett den med våre egne øyne i en rekke katedraler i Frankrike, Spania og Italia.» (side 87–89)

Jeg lette, noe desorientert, på nettet og oppdaget at Twains original er på 500–600 sider, og at det er fullt mulig å lese den slik sionister gjør. Men også på andre måter, som en satire for eksempel. Dagens israelske statsminister Benjamin Netanyahu er blant dem som bruker boken for alt den er verdt.

Reiseskildringer var en populær sjanger på 1800-tallet; det var ikke for hvermannsen å farte verden rundt. Jerusalem og Palestina var attraktive mål, både for pilegrimer og velbeslåtte reiselystne. Det ble skrevet flere skildringer derfra - med vidt forskjellig innhold. I en artikkel fra 2017 diskuterer arkeologen Michael Press denne litteraturen: «How a Mark Twain Travel Book Turned Palestine into a Desert»

Press legger hovedvekten på Mark Twains bok, den mest berømte. Her følger noen utdrag fra artikkelen (i maskinell oversettelse):
Boken er fremfor alt kjent for sin beskrivelse av landskapets ødemark og folkets stygghet. Det meste av landet er «en stille, sørgmodig vidde», oversådd med «ekle» landsbyer med «elendige hytter» og «den vanlige samlingen av ussel menneskehet» – vansiret elendige «frynset av skitne filler» og «infisert med», nakne og «sårede øyne» barn «i alle stadier av lemlestelse og forfall».
(…)
For mange var ikke ødeleggelse det primære bildet i det hele tatt. Den skotske kunstneren David Roberts fant «et rikt dyrket land» i området rundt Jaffa: «Bakken er teppebelagt med blomster - sletten er besatt med små landsbyer og grupper av palmer, og uavhengig av sine interessante assosiasjoner, er landet det vakreste jeg noensinne har sett.» En ung Cyrus Adler (…) skrev i et brev til sin mor: «Jeg hadde et generelt inntrykk av den store skjønnheten i landet, og ikke rart at israelittene kjempet så hardt for det. Rekken av åser og daler og grønne enger. Ruinene. De enorme steinene. Hauger av stein som har vært å samle siden antikken alle imponerte meg med ideen om at dette lille landet er et av de vakreste på jorden.»
(…)
Så mange faktorer påvirket hvordan folk så Palestina: hvor de kom fra, hvilke deler av landet de så, hvilke reisendes beretninger de allerede hadde lest, hvilken religiøs tradisjon de var en del av. Roberts besøkte landet i mars, Adler i april - på slutten av regntiden, da (i dag som for to århundrer siden) bakken virkelig er teppebelagt med blomster, og levende grener omgir deg. Twain besøkte i september, da det vanligvis ikke har vært regn i flere måneder, og alt er brunt og tørt og dødt.
(…)
The Innocents Abroad er til syvende og sist en forseggjort, vedvarende vits: på bekostning av folkene og stedene i Middelhavet, av Twains medreisende, av Twain selv. At det fortsatt hjelper folk å ta dette øde bildet av Palestina på alvor, 150 år senere, er kanskje Twains største, grusomste vits av alle.

Dette var lærerikt og interessant.

Veldig spennende!

Ofte har jeg hatt sansen for svensk krim. De kommer alltid med noe spennende, og er god på å beskrive dyster stemning i krimbøkene sine.

Skygger av Sara Strömberg er intet unntak. Den beskrives som uhyggelig, noe jeg er uenig i, da jeg opplevde det som fraværende, og nettopp derfor jeg ville lese boka. Likevel opplevde jeg ikke boka som noen bomtur.

Noen vaner vender tilbake
Den er om Vera Bergström som tidligere var lokaldirektør, men som nå er lærer fordi av og til kan livet ta uventede vendinger. Hun bor alene, har ingen barn, og sliter med smerter i kropper. Sorgen over ikke å ha egne barn, er til stede, men likevel prøver hun å la livet gå videre. Da hun får mulighet til å skrive om en død kvinne, er hun i tvil, men har hun egentlig lagt journalisten i seg død? Ingen vet så mye om damen som ble myrdet, fordi hun stort sett holdt til for seg selv. Vera selv blir på en måte besatt av henne, og reiser langt for å spore opp de få folkene som kjente til henne for å grave i hennes bakgrunn. Hvorfor er hun så fascinert, og hvor langt er Vera villig til å gå for å skrive om henne?

Vanligvis liker jeg ikke journalistkrim, spesielt ikke når journalister oppfører seg mer og mer som politi, noe som det også gjøres her. Synes det ikke er helt troverdig. Hvorfor skal journalister gjøre det noe bedre når det kommer til å løse mordsaker? Bortsett fra denne irritasjonen, likte jeg det meste i boka. Isolasjonen i Åre, det bitre været, og det var også befriende å lese om en hovedkarakter som ikke har barn. Da slipper man å lese om bleieskift eller tenåringsproblemer, som ofte tar stor plass i krimbøker. Vera er et eksempel på en person som ikke fikk det livet hun kanskje ville ha. Det er ikke alle som får en livspartner, barn og leve det vanlige A4 livet. Liker bedre å lese om outsidere/underdogs i stedet for de som har alt, og som kanskje krever enda litt mer. Hun var både spennende å lese om og realistisk.

Spennende persongalleri
Det var ikke selve mordsaken som fenget, men heller karakterene, stedet, og hvem kan man egentlig stole på konseptet? Kapitlene var korte, og samtalene var stort sett interessante. Man møtte også mange forskjellige mennesketyper underveis. Strömberg er også god på å få deg til å lese noen sider ekstra mens du er i gang.

Godt førsteinntrykk når det gjelder denne første boka i en ny krimserie. Spørsmålet er om man egentlig trenger nye krimserier? Det blir spennende å se hvordan denne serien vil menge seg blant de mange andre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Kagge, mot en ærlig anmeldelse.

Denne kjedet meg,