Det er trist å si det, men man merker ikke at noen er borte fra Internett.
Det finnes hundre og én muligheter for en mann som har viljen til å gå videre.
En mann som er født, må dø, og bare den som dør uten sønner, dør ulykkelig.
Samvittigheten er som en fattig slektning som bor hjemme hos en rik mann. Den må være blid og munter hele tiden av frykt for å bli kastet ut.
Man lever og overlever bare hvis man har evnen til å svelge og fordøye bitre og vonde ting.
Som vanlig en god bokanmeldelse fra deg, Rose-Marie! :)
Om jeg skal legge til noe om denne romanen, så må det bli at alle historiene som blir fortalt i 'Vandrefalken' gir meg følelsen av at mye av dette godt kan ha skjedd i virkeligheten.
Likeledes kan det virke som dette er vandrehistorier, muntlige fortellinger som er blitt fortalt fra mann til mann gjennom generasjoner.
Få mennesker i fjellområdene i grensetraktene mellom Afghanistan og Pakistan kunne lese og skrive, så det å fortelle hverandre historier har lange tradisjoner. Fremdeles finnes det steder der det er langt mellom skolene i disse traktene, så det er slett ikke gitt at alle får muligheten til å lære å lese og skrive. Spesielt ikke jenter, som "bare skal giftes bort".
Historiene er godt fortalt, så godt at jeg så landskapet og menneskene tydelig for meg i mitt indre blikk underveis. Det er et goldt, barskt og øde landskap, og et brutalt stammemiljø der menn hevner drap med nye drap, - men der man også kan klare å komme unna med en god historie, dersom denne har brodd og snert nok til å målbinde og ta æren fra motstanderen. Jenter og kvinner er handelsvare; de kan byttes bort og selges etter mennenes forgodtbefinnende.
Du nevner kapitelet om 'Veiviseren', Rose-Marie. Jeg føler bare at jeg må gi en liten korreksjon her (pirkete som jeg er): Jeg-personen i 'Veiviseren' er ikke Tor Baz. Tor Baz er med gjennom hele boka, og han er så absolutt med i 'Veiviseren' også. Men jeg-personen er en fremmed mann som har vokst opp i et annet land, og som kommer til Tirah for å finne sin fars røtter. Han får hjelp til å finne fram i det øde landskapet av to veivisere, og en av disse er Tor Baz.
Det er egentlig ganske fantastisk mye Jamil Ahmad har klart å få sagt om disse stammeområdene på de 155 sidene i denne tynne lille boka.
Det eneste som var sikkert i dette landet, var at israelerne alltid ville komme tilbake, at det alltid ville finnes kaffebarer uansett hvor hard bombingen ble, at den beste vinen fra Bekaadalen var i verdensklasse og at alt du trengte for å oppnå noe, var en rik baba, et velrenommert etternavn og gode forbindelser.
Og at alt var usikkert.
Så flott! :)
Ja, jeg er enig i at denne fornøyelige perla av ei novelle godt kan være pensum for alle, f.eks. i løpet av ungdomsskole-årene.
Kunne dessuten være interessant å få vite om det finnes noen ungdomsskolelærere her på bokelskere, som vil ta den i bruk sammen med elevene sine.
Takk, Bjørg Marit! :)
Jeg trodde jo at jeg hadde skrevet anmeldelsen som en bokanmeldelse, men ser jo nå at jeg har skrevet anmeldelsen som diskusjonstråd.
Jeg er enig med deg i at korte kapitler ofte gjør lesing enkelt og behagelig. Og i denne historien, der vi veksler mellom å følge hovedpersonen selv og forfølgerne hennes, fungerer det meget bra!
Håper at mange flere vil oppdage denne spennende boka!
Enig i alt det du sier her. Boka var grusomt spennende, og det var ikke mange minuttene tilsammen jeg la den fra meg etter å ha begynt på den. Historien og skrivemåten minner meg litt om en blanding av Espen Holm (Kong Salomos sverd) og Ulrik Imtiaz Rolfsen (Gass).
Jeg leste først 'Dårekisten' som kommer etter 'Lenket', og ble da såpass nysgjerrig på den første boka, at jeg ville lese om førhistorien til Lucinda Mørk. Joda, begge bøkene er passe spennende krim, med en heltinne med ADHD i fokus som ikke følger reglene for hvordan tingene skal gjøres.
'Dårekisten' var nok den av bøkene med mest spenning og driv.
Denne boka begynte litt tregt, men tok seg opp etter hvert. Hendelsene er lagt til Gudbrandsdalen, i bygder med trauste, solide norske innbyggere. Men under overflaten ulmer det, og bygdedyret lever i beste velgående... Lucinda drar hjem til barndommens rike for å sone med fotlenke, mest for å finne ut hvem som er faren hennes, for ham har hun aldri fått vite hvem er.
- Og det må da komme ei bok til etter 'Dårekisten'? For heller ikke der fant Lucinda svaret på gåten om sin ukjente far.
Hvordan går det videre med Lucinda og hennes søk etter sin egen fortid, og hennes trang til å oppklare mysterier?
Jeg venter nå på neste bok om Lucinda Mørk fra Christopher Grøndahl og Arne Svingen.
'Dårekisten' er andre boka om Lucinda Mørk, tidligere ansatt i politiet, nå på rømmen fra fotlenkesoninga si i Gudbrandsdalen. Ikke bare på rømmen fra fotlenkesoninga forresten; hun har også andre ukjente fiender som er etter henne. Hun har vikla seg inn i mysterier hun ikke aner konsekvensene av.
Joda, boka har spenning og driv i massevis.
Den første boka 'Lenket', bygger opp til det som skjer i denne boka, og bør nok leses først. Bøkene kan anbefales både til vinterferiekrim og påskekrim!
Dette er den første boka om Lucinda Mørk, og handler om hennes soning med fotlenke hjemme i barndommens bygd i Gudbrandsdalen. Hun drar egentlig hjem til barndomsbygda på Vinstra for å prøve å finne ut hvem som er hennes biologiske far. En far hun aldri har kjent eller visst navnet på.
Så dukker det opp blant annet ei forvirra jente, noen asylsøkere og et par lik som har ligget lenge nedgravd. Lucinda havner selvsagt midt oppi hendelsenes sentrum, og blander seg inn i en etterforskning hun helst burde ha holdt seg unna...
Joda, Gudbrandsdalen har nok sine mysterier!
- Og etter denne kommer 'Dårekisten', med masse driv og spenning.
When we let go, we are actually letting go to ourselves; what we give away is given to ourselves. We can only take with us when we die what we let go of when we were alive.
In all our lives we meet situations where we have to let go, even if we don't want to. When somebody dies, when somebody betray us, when somebody is unfaithful to us, it can be shattering, it can be embittering, it can poison us. But these situations give us choices. If we choose to let them go, we can be transformed. In this way, painful experiences can be fruitful and, despite the hurt, can be our opportunity to grow, if we can make that choice, if we can take that risk.
Death is a necessary part of life. We all know that in our hearts. There has to be death in order for there to be new life. There is a time to die, to trust life and to surrender to death and to the process of time. It is only when we die that life can begin to grow again, that the circle can be renewed and sustained.
Det var den samme følelsen du får når du har tilbrakt mye tid sammen med en venn eller slektninger eller andre og du på en måte er lei av dem og ønsker å være alene, men så kommer øyeblikket da de skal reise. Plutselig vil du ikke at de skal dra og du oppfører deg veldig hyggelig igjen og løper rundt og gjør ting for dem, men du vet at tiden løper ut og når de har dratt er du egentlig lettet men også trist fordi du ikke var en bedre venn, og du sier til deg selv at neste gang skal jeg helt sikkert være en bedre venn, du har lyst til å ringe dem og unnskylde deg fordi du har vært en drittsekk, men samtidig har du ikke lyst til å begynne med noe dumt og du håper at følelsen vil forsvinne og at ingen hater deg.
Jeg savner unger. Måten de reagerer på alt som er, som om de lever.
På denne tiden tilhørte jeg en rik familie med alle materielle muligheter, med sjåfør og to tjenere og alt annet, men jeg hatet å være en del av overklassen. Den besto av syke, smålige og stakkarslige mennesker som konkurrerte med hverandre både materielt og i jobbsammenheng. De lo uten å kjenne glede, de kysset hverandre uten å kjenne vennskap, de var fiender og baksnakket hverandre hele tiden. De var som sopp der de sugde næring av andres arbeidskraft og vokste i rasende fart uten å ha røtter i grunnleggende menneskelige verdier. Jeg tilhørte denne klassen og kjente den råtne stanken av den.
Et liv der man ikke kan være seg selv blir en slags dødsdom som stjeler krefter og krenker mennesket bit for bit. Jeg lurer på hvor mange kvinner i mannsdominerte samfunn som ville foretrekke å dø fremfor å være nikkedokker for dem som sitter og drar i snorene rundt hendene og føttene deres.