Bokelskere.no

Helt enig med deg i det.
Jeg har lest mange flotte og interessante "mursteiner", og har ofte ønsket at de kunne ha vært mye tjukkere og ha vart mye lenger...
Men som sagt (eller rettere sagt skrevet) så fikk jeg antagelig mer enn nok av Knausern og livet hans etter de fem første Min Kamp-bøkene, så nummer seks kommer nok til å vente på meg en stund til.
Vil ha sagt at han skrev mye bra i disse bøkene, men det ble en del repetisjon etter hvert også, av ting som hadde skjedd, og hva han hadde gjort, tenkt og sagt, - og i det hele tatt; jeg følte sterkt for en pause og for å lese noe helt annet, og foreløpig har ikke den store lysten til å gå løs på den siste boka kommet over meg.

Om du noen gang vil prøve deg på Min Kamp-bøkene, vil jeg anbefale deg å starte med nummer tre. Der får du grunnlaget hans, om barndommen og oppveksten på Sørlandet. Etter min mening den boka som ga meg mest, kanskje fordi jeg bodde i dette området nettopp på den tida, og kjente meg igjen i mye av det han skrev om. Men også fordi det var en barndom med mye frykt, på grunn av en meget dominerende far.

Jeg leste bøkene hans i tur og orden etter hvert som de kom... Bortsett fra den aller siste mursteinen. Den står fremdeles ulest. Vet ikke om eller når jeg orker å starte på den... Fikk vel muligens noen litt vel store overdoser av alle de tjukke bøkene etter hvert, tenker jeg.

Den boka jeg syntes var mest interessant å lese av disse bøkene, var nummer tre. Den handlet mest om barndommen og oppveksten på Sørlandet; på Tromøya, i Arendal og i Kristiansand. Dette var interessant for meg fordi jeg også bodde i dette området omtrent i den tidsepoken, og jeg fant mye i den boka som var kjent for meg og fikk meg til å mimre litt. Det gjorde også inntrykk at han vokste opp med en far som han var redd for. Hvis det ikke hadde vært for moren hans, som ble en slags buffer mot faren, så hadde muligens ikke den godeste Karl Ove Knausgård levd i dag (noe han selv har sagt og skrevet, så vidt jeg husker i farta)...

Lesestoff fra Island burde ha vært obligatorisk denne varme sommeren 2014. Kanskje det kunne ha avkjølt oss bittelitegranne?
Regner med at boka di er lest nå, Tone?

Ikke minst burde boka finnes fram igjen denne sommeren i vårt fredelige ferienorge. Vondt å lese om, ja... Men viktig fordi den gir et innblikk i hvordan og hvorfor hatet mellom folkegruppene bare øker i Midtøsten.
Det grusomme blodbadet mellom Israel og Palestina bare fortsetter og fortsetter, til tross for alle forslag og vedtak om pauser i krigshandlingene.

Interessant å lese hva dere andre skriver her om deres opplevelse av boka. Jeg likte jo ikke så godt alle gjentagelsene, men ser jo at flere mener at gjentagelsene er bra og gjorde leseopplevelsen sterkere.
Flott at bøker kan gi så mange forskjellige opplevelser til oss bokelskere!
Er jo veldig enig i at boka er en rå og brutal historie med rot i virkeligheten og angrer slett ikke på at jeg leste den.

Du setter ord på mine følelser også. Skjønner godt at å lese denne boka i sommer satte i gang mange tanker og følelser. Oppgitthet, maktesløshet og handlingslammelse er nettopp hva mange her i trygge Norge lenge har følt når det gjelder krigshandlingene i Midtøsten. Rettferdig sinne er bra, og diskusjoner er også bra, men det hjelper så lite for alle de sivile som lider, så lenge vi ikke gjør noe annet enn å snakke. Jeg beundrer de som faktisk reiser til slike urolige steder for å hjelpe til, slik som også Leger uten grenser er et godt eksempel på.

Leste boka i 2010, og den gjorde så absolutt inntrykk på meg. Den gir et viktig innblikk i hvordan menneskene i denne regionen opplever å leve i krigssituasjonen, - hvordan hatet vokste mellom israelere og palestinere, - og hvorfor hatet bare fortsetter og fortsetter å vokse i generasjon etter generasjon.

Enig med deg i omtalen av denne boka, Rose-Marie.
Jeg vil heller ikke kalle den for et mesterverk. Men lettlest er den; her er det ikke mye å gruble over mellom linjene, - og veldig fort utlest på en lat og varm sommerferiedag, da min hjerne og kropp går på halv maskin på grunn av pollenallergi.
Temaet er viktig nok, når det gjelder jentebarn i India, som ikke er verdt noe, som fremdeles mange steder blir drept like etter fødselen, den enorme fattigdommen i de store slumområdene i storbyene, dit folk reiser fra landsbygda for å "finne lykken" (les: finne seg en god jobb og bli rike), og når det gjelder kulturforskjellene mellom landene i Asia og Vesten.
Syns nok at livet i Amerika ble malt litt for ensidig rosenrødt, - det samme med den lykkelige indiske storfamilien.

Sånn er jo ofte virkeligheten! Vi får som regel ikke svar på absolutt alle spørsmål/gåter/hendelser. Noen ganger skjer ting uten at det finnes vitner, og noen ganger må vi bare godta at det ikke finnes tilfredsstillende svar... - Noen ganger må vi bare godta at vi ikke får noen svar i det hele tatt. - Noen ganger må vi fortsette å lure på hva som egentlig skjedde, og dette kan trigge fantasien. Vi kan lage svarene selv...
Ellers mener jeg at Elskede Poona er den boka fra Karin Fossum som er den mest rørende og triste hun har skrevet. Umulig å lese uten å bli berørt, grepet og engasjert i dette vakre kjærlighetsforholdet, - som endte så usigelig sørgelig...

Joda, jeg har lest og jeg har lest. Ser at boka har fått en del god kritikk her. Vet ikke helt, jeg... Må vel si at dette ikke var den helt STORE leseopplevelsen. Men som et historisk innblikk i britenes overherredømme over India, har den en viss verdi.
Jeg ble mye mer fenget og engasjert av den fargerike opplevelsen det var å lese Shantaram av Gregory David Roberts. Men det er jo en helt ANNEN historie!

Jeg kan ikke dy meg for å komme med rødblyanten, for her er det en feilskriving som gir et temmelig feil inntrykk:
De ble drevet inn i spesiallagde rom, med spedbarna sine i armene, gjennombløtt med paradis (?) og tent på for ærens skyld.
Hvordan er det å være gjennombløtt med "paradis", tro?
Det skal selvfølgelig være:
"De ble drevet inn i spesiallagde rom, med spedbarna sine i armene, gjennombløtt med parafin og tent på for ærens skyld."