Jeg ser tilbake på året som har vært, og det er et tomrom. Nå som jeg kan se det, fyller det med med en underlig lengsel etter å dra dit igjen. Etter å hvile i den tomheten. For det er tider da den virkelig verden overvelder meg. Men det er ikke mulig å gå tilbake i tiden. I livet og den tiden er nå utenfor rekkevidde. Jeg må prøve å fungere utenfor. Mens det varte, gjorde jeg ingenting. Jeg tenkte ingenting, for det å tenke ville ha innebåret å huske, og det var ganske enkelt ikke til å holde ut. Men det jeg tenkte på som noe konstant, var egentlig en prosess. Jeg drev mot livet igjen, gradvis og forsiktig.
Jeg er også medforfatter og derfor inhabil, men må si at det ble en stemningsfull og god bok vi er stolte av!
Jeg har alltid gått rundt med mye tekst i kroppen og har skriblet litt ustrukturert i noen år. De siste to årene har jeg jobbet med et prosjekt jeg snart kan anse som ferdig. Mitt tips er å la boken "bli en del av deg", slipp handlingen og personene innpå deg i dagliglivet, gradvis blir du kjent med dem du vil formidle historien til. Det tar tid, lang tid, men er veldig inspirerende når det bærer frukter.