Bokelskere.no

Om jeg tar med de jeg har lest deler av (Som Doyle) eller sett filmatisert så er jeg oppe i 62. Et par av de andre bøkene har jeg begynt på og så lagt bort, eller bare lest deler av.

Det var utrolig godt å gå i gang med Anne Rice etter å lest seg igjennom Meyers og Harris.

Det var en overraskende utvilking - og en veldig bra en.

Når det er sagt - jeg er ikke sikker på om jeg er helt overbevist om at "Lestat" faktisk er "Lestat". På slutten av boka, når vi kommer frem til den historien vi kjente fra før så synes jeg ikke det holder - jeg kjenner ham så lite igjen fra Luis sin historie, og savner at Luis sin Lestat også eksisterer.

Det er en fleip, som viser tilbake til noe hun har sagt tidligere der hun nevner at mange i nabolaget lurer på om han er den unge elskeren hennes, og nå fleiper han med det. Pluss at det nok avspeiler forholdet de har fått seg imellom, hun ønsker seg jo barn, han ønsker seg en mor, og de har fått et helt spesielt vennskap.

Det er rart med det, Stepahnie Meyers skrive jo ikke gode bøker, men det fenger og interesserer allikevel. En slags romantikk med mer. Her er det også trekantdramaer og det skjer avskyelige ting, og vi får sympati med monstrene.

Det er noen finurlige ting jeg ble sittende og humre over - vi blir invadert av aliens, som tar over jorda fordi vi vannskjøtter den, er slemme og fæle og de kan gjøre alt så mye bedre. Så da lurer jeg på hvorfor de fortsetter "the american way of life". Med bensindrevne biler, fast food og såpeopraer.

For meg er det ikke en uvane. Jeg gjør det fordi jeg vil, og jeg synes lesningen blir bedre da. Jeg er alt for utolmodig etter å vite hvordan det går og klarer ikke kose meg med boka om jeg ikke har sjekket etter om forfatteren klarer å stå løpet ut.

Jeg tok opp igjen Disordered minds etter at jeg skrev bloggartikkelen. Den er all-right, men den bruker veldig lang tid på å komme i gang, synes jeg. Det er noe med tempoet i den som ikke fungerer så godt.

Det er ikke tvang, og jeg synes ikke det er sært, men jeg har skjønt at mange andre synes det er veldig merkelig: Jeg leser gjerne de siste sidene i en bok når jeg er et stykke inn i den.

Jeg har lest at flere er skuffet over denne boka - det er lite action, mer en slags refleksjonsbok. Slik sett minner den litt om bok 8, der Quinn er forsvunnet og tempoet forsåvidt er roligere og i et slags "ventemodus".

Barndomsskildringen her er nydelig.

Jeg ble så sint når Corelli stakk av når han så kjæreten stå der med et barn i armene at jeg møtte legge vekk boka. Fremtil det var den veldig fin.

En veldig god gjendiktning av Arthurlegendene. Jeg er spesielt svak for Undset sin versjon av historien om Sir Gwain.

Det er viktig å få med seg at i en samling av Lie så ble siste kapittelet i denne boka slettet - og siden det har den sjelden kommet med.