Bokelskere.no

Lest, og anbefaler den virkelig! Gillian Flynn skriver så mørkt, tøft og levende at jeg nærmest kryper sammen mens jeg leser. Man vet jo at det ikke vil ende godt...

Jeg begynte på denne for flere år siden, da jeg fremdeles var på bachelorprogrammet i kunsthistorie, men kom meg ikke videre da jeg hadde lest halve. Det var ikke det at den ikke var velskrevet eller interessant, men på det tidspunktet hadde kanskje den innsikten jeg fikk av boka - et tilsynelatende objektivt, men likevel subtilt kritisk blikk på kunstverdenens forskjellige arenaer - en mer negativ virkning. Det er mulig jeg ble litt skremt av den kynismen og business-mentaliteten som så ut til å være styrende for hele kunstverdenen, også på utdanningsnivå.

Men for et par dager siden plukket jeg fram boka igjen og begynte der bokmerket var - og ble umiddelbart interessert fordi intervjuobjektet viste seg å være en forfatter av en pensumbok jeg en gang hadde, og samtaletemaet på den siden jeg begynte å lese var en annen pensumbok jeg hadde hatt. Men disse bøkene hadde jeg verken hørt om eller lest da jeg avbrøt denne boka for en tid siden.

Ettersom jeg leste videre merket jeg meg at jeg kjente igjen flere navn, og helhetsinntrykket av de siste kapitlene virket ikke så preget av kynisme som jeg må ha følt det med bokas første halvdel. Nå har jeg bare lyst til å begynne å lese den første delen på nytt og se hva jeg egentlig har gått glipp av...

I utgangspunktet hadde jeg tenkt å gi denne 3 på terningen, ettersom den er til tider ekstremt forvirrende, provoserende og makaber. Men jo mer jeg leste, desto mer lyst hadde jeg tross alt til å lese videre.

Det som er bokas kanskje sterkeste språklige virkemiddel er, i tillegg til bruken av gjentagelser, at relasjonene mellom jeg-person og de andre karakterene i boka ikke er fastsatte, og jeg tar meg stadig i å lure på om fortellerstemmen er den samme som for 20 sider siden. Hendelser, fakta, slektskapsforhold, årsaker og virkninger følger ingen logikk eller kronologi, og resultatet blir at selve historien liksom flyter rundt, bare strukturert av alle gjentagelsene: Det er egentlig ikke det at hele setninger eller avsnitt blir gjentatt, heller at de samme bittesmå handlingene blir gjenfortalt og gjenfortalt, med forskjellig vektlegging, rekkefølge og sammenheng. Jeg begynte på et tidspunkt å tenke på den tyske filmen Lola rennt (Løp, Lola, Løp på norsk) som viser tre forskjellige utfall av samme hendelse, i en og samme historie.

Så jeg måtte etter hvert innrømme at selv om boka kan være veldig forvirrende og gjentagelsene til tider være utfordrende for tålmodigheten, har det likevel vært en interessant leseopplevelse, noe utenom det vanlige, og derfor er den verdt å lese likevel.

interessant...jeg har bare sett filmen, ble veldig fascinert av den. Må se om jeg kan finne denne boka noe sted...:)

Jeg tror jeg foretrekker å leve med en bok og ikke i den....

Det kommer veldig an på hvilken type bok det er, hvor lang/tykk den er, hvilket språk den er på, hvor lettlest den er og noen ganger hvor fort man har lyst til å lese den (etter min mening). Noen ganger kan jeg bruke lang tid på en bok fordi det går lange perioder hvor jeg ikke leser den og må bruke litt tid på å ta opp tråden igjen, noen ganger kan jeg lese i jevn fart men ikke så mye av gangen. Men det hender ofte at jeg leser både mer og raskere i ferien(e) fordi jeg har mer tid til det. De to siste norske romanene jeg leste er et eksempel på det; riktignok var de ikke så lange, men jeg leste hver bok på én dag.

Vanligvis er jeg veldig opptatt av hvordan bøker er skrevet på - språkbruk, oppbygning osv - og mister ofte tålmodigheten hvis boka er for lettlest. Men i dette tilfellet var det nettopp bokas tema som var mest interessant.
Den er angivelig ment som en introduksjon til pave Frans, skrevet i løpet av et kort tidsrom, uten tvil for å imøtekomme det store behovet for å vite mer om tidligere kardinal Bergoglio. Og det oppfyller boka til fulle - den er delt i tre deler, der den første og lengste dokumenterer viktige dager og anledninger i Bergoglios første tid som pave; fra de første ordene til folket på Petersplassen etter konklavet, til møtet med pave Emeritus Benedikt XVI og møter med andre religiøse overhoder. Alle disse hendelsene inkluderer tekstutvalg fra pavens taler og prekener hvor forfatteren stopper opp for å kommentere enkeltutsagn, noe som gir kapitlene litt teologisk dybde uten å virke ekskluderende eller elitistisk.
Det er nemlig i høyeste grad en bok for folket - den religiøse andelen i det minste. For selv om bokas bakside annonserer at den er interessant lesning for både troende og ikke-troende, har jeg vanskeligheter med å forstå at en ateist vil komme seg igjennom boka uten å miste tålmodigheten eller bli provosert.
Jeg sitter igjen med en følelse av at denne boka heller er skrevet om en katolikk, av en katolikk og for et katolsk publikum - det er "vår" pave det er snakk om. Ettersom jeg er katolikk selv blir boka desto mer inkluderende for meg personlig - da pave Frans ble valgt og kom ut på balkongen i Peterskirken for første gang fulgte jeg med live via vatikanradioens streamingtjeneste på youtube, og fikk også sett milepæler som og den første Angelus-bønnen fra Petersplassen på italiensk TV. Derfor er det spesielt å gjenoppleve disse hendelsene fra et annet synspunkt (nesten som et behind the scenes-klipp, bare i tekstlig form).
Bokas andre del er viet et innblikk i pavens biografi, mens den tredje og siste delen er et knippe sitater (noen er også gjentagelser fra del 1 av boka) fra pavens taler, prekener, brev eller annet, sortert etter tema og skal i følge forfatteren kunne brukes til refleksjon og bønn.
Forfatteren oppfyller ikke akkurat et krav om nøytralitet; han avslører mange ganger gjennom skrivestil at han selv er blitt offer for "Frans-effekten" og fremhever stadig hvordan pave Frans bryter med tidligere skikker og regler, på en positiv måte. Når kritikken mot ham nevnes, er det tilbakevisningen av denne som blir viktig, samtidig som kritikerne likevel får komme til orde.
Men jeg synes egentlig ikke at forfatterens dårlig skjulte positive syn på paven gjør noe. Boka holder det den lover, og som leser (og katolikk) sitter jeg igjen med en fascinasjon for pave Frans og en følelse av "åndelig påfyll". Men jeg er nok ikke fri for "Frans-effekten" jeg heller.

Har lest, ingen stor fan. Interessant tematikk og forsåvidt god driv, men platt språk, mange skrivefeil og orddelingsfeil trekker sterkt ned.

Jeg tror ikke jeg har opplevd at en bok ikke har levd opp til den gode begynnelsen....mulige kandidater er i så fall de bøkene jeg bare avbryter. Men det som skjer oftere er at jeg bir veldig begeistret for enkelte bøker, og husker lenge hvor godt jeg likte dem. Så får jeg lyst til å lese dem igjen, kanskje 2-3 år senere, og da skjønner jeg ikke hvorfor jeg likte dem i det hele tatt. Bl.a. gjelder dette for to bøker av Maggie O'Farrell, som jeg leste da jeg var kanskje 20-21. For et par år siden plukket jeg fram den ene og syns den bare var søppel...

De bøkene jeg har lest flest ganger må bli De Gales Hus av Karin Fossum og The Secret History av Donna Tartt. Sistnevnte har vært "ferieboka" mi flere år på rad, perfekt å ha på flyet og til kjedelige ventetimer - utgaven jeg leser er fra biblioteket og det er flere eselører og sider som faller ut for hvert år, men det er sånn det skal være...kanskje jeg en dag må krype til korset og kjøpe mitt eget eksemplar :)

Kunne med fordel ha kuttet ut veldig mye av stedsbeskrivelsene, det føltes i blant som å lese lange passasjer fra en turistguide. Forøvrig interessant tema.