Tungsinnet har fulgt meg gjennom livet som en mørk tråd, skottet bort på den gylne tråden som stadig går parallelt med den: lysten til å skape.
Jeg gjør kanskje noen flere forsøk før jeg legger den bort (evt leverer tilbake til biblioteket), og begynner å lese noe annet. Det kan hende jeg plukker den fram igjen senere, men da leser jeg den heller fra begynnelsen igjen enn der hvor jeg slapp sist.
Jeg kom, "konkursbarnet", fjernt fra Melkeveiens vindfulle vidder... jeg kom, kvelende hvit, men med en Leonardo-krøll i nakken, alvorlig som en tomat; jeg hadde en soldats hjerte, og mitt våpen var de lange, myke neglene.
Sterk debut av Yngve Kveine med rivende og ærlig oppvekstroman fra Groruddalen. Som Jokke-fan gikk denne rett i hjerterota.
(Les hele min bokomtale på bloggen: http://www.serendipitycat.no/?p=13519)
Intenst og skremmende om et kjærlighetsforhold som utvikler seg til et mareritt. Vold i nære relasjoner er et viktig tema, og forfatteren skildrer dette så nært at angsten blir sittende i en selv.
Detta huvud; nu bara en trängsel av organ, av ödelagda, nerrivna ledningar, söndertrasade fönster, uppbrutna gatstenar, taggtrådsrullar, falnade eldar. Ruinen av en huvudstad, där jag burits omkring i bärstol av ögats, örats, smakens, luktens og känselns lakejer.
Idag släpade jag en pinnstol ner till havet, för att sitta där och få bekräftat att det är större än jag. Det ser ganska löjligt ut: en i förtid åldrad man på en rankig stol under mörka molntrasor, på en oändlig strand. Lång smal hals, leverfläckiga händer i knäet. Och den i vinden fladdrande pratbubbla, som är hans enda tröst i döendet: "Havet är större än jag."
Inuti varje annan människa finns ju en del av vårt eget liv, som om vi ger oss möjlighet att söka, skänker oss den viktigaste kunskapen av alla: att vi inte, i vår ensamhet, är ensamma.
Gjensyn med litt smusslitteratur fra hytte-bokhylla.
Tiden har gått altfor fort, jeg har ikke hatt tid til å ta vare på meg selv. I neste øyeblikk sitter hun på kanten av sengen min hjemme i Oslo og stryker hånden over den knoklete ryggen min. Jeg vil ikke at hun skal gjøre det, det føles som om hun tar på sjelen min, forstyrrer den, og jeg ligger helt stille for at hun ikke skal vite at jeg er våken.
-Lille ryggen, og lille jenta mi. Det var jo ikke slik det skulle bli, hvisker hun og lener seg over meg.
Når de andre ungene dukker opp, slutter hun å ake. Hun forsvinner sammen med flokken mens jeg hører hvor stille det blir når jeg ikke har noen å være taus sammen med.
Spennende ungdomsroman med alt det intense en 18-åring kan føle - og enda mer! Gledet meg veldig over dykkesekvensene i boka, som å være under vann selv.
Liker denne trilogien som mikser historiske tidsskildringer med spennende menneskers historier.
Svært spennende, interessante moralske dilemmaer og menneskeskjebner.
Fantastisk bok om Ivan. For de som har lest store deler av serien var den så fyllt opp av intern humor av beste slag at jeg måtte passe meg for ikke å vekke mannen som sov ved siden av meg - selv klarte jeg ikke å legge vekk boka til sovetid når boka nærmet seg slutten og farsen var komplett.
Dette var den første boka jeg leste i serien om Miles Vorkosigan. Jeg skulle gjerne ha begynt på den første, men dette var også et godt sted å begynne. Det er et drama om å oppleve at man har mistet seg selv, bestemme seg for å begynne på nytt, og å gå videre. Nydelig beskrevet som alltid av Bujold. Anbefales på det varmeste.
Det etter hvert store verket om familien Vorkosigan ser ikke ut til å være så kjent her inne. Det burde den være - Bujold har vært en av mine favoritter siden jeg tilfeldigvis kom over Paladin of souls, og er en forfatter flere andre burde få med seg.
Bujold som forfatter leter hele tiden etter nye genre å utforske, innenfor rammene av sci-fi som her, eller fantasy som i Paladin. Thrillere, detektivromaner, romanser, kommendier, space-opera, psykologiske dramaer, hun serverer alt.
Shards of Honor er den første boka, og selv om hun har skrevet serien slik at man skal kunne starte omtrent hvor man måtte finne en bok, så skulle jeg for min egen del ønske jeg hadde startet der. Med Cordelia Naismith, leder av en ekspidisjon for å utforske nye planeter som blir kastet inn i intriger, krig og heltemodige handlinger som mangler sidestykke.
Koselig bok, men man bør ha sett de fleste TV-seriene for å kunne få noen mening ut av den, siden boka stort sett er bakgrunnshistoriene fra disse. (Seriene har ikke gått på norsk TV, men to av dem har gått på SVT1 under tittelen Kören. Fås ellers billig på DVD hos Amazon - anbefales!) Lettlest og kanskje ikke den største litterære bragden - selv om det er en del velformulert engelsk tørrhumor også - men det er vel heller ikke meningen. Som med TV-seriene blir det budskapet som havner i fokus, og derfor ble boka for meg også interessant fordi man får tilgang til prosessen og motbakkene involvert i disse prosjektene, ikke bare det ferdige glansbildet og solskinnshistoriene som ble vist på TV.