Bokelskere.no

But I did use Twitter to help a micro-budget movie I'd written get funded, as well as to find its male lead, and once to mistakenly, drunkenly, order drugs. I'd thought I was texting.

Barbra Streisand told the media she was gaining weight because of Trump. Lena Dunham told media she was losing weight because of Trump. People everywhere were now blamimg the president for their own problems and neuroses.

When I accepted the invitation I had no idea that GLAAD [(Gay and Lesbian Alliance Against Defamation)] harbored any resentment toward me as someone who occasionally expressed his distaste for stereotypical Hollywood representation in transgressive language on his Twitter account. In fact, GLAAD had nominated The Rules of Attraction as movie of the year in 2003; it lost to The Hours, where (of course) a tormented gay man with AIDS conmits suicide by throwing himself out of a window in front of Meryl Streep.

[Jean-Michel] Basquiat asked why there were so few black people in my first two novels and I said something about the casual racism of the white society I was depicting and we lit up cigarettes as we walked back, high, to the respective groups at our tables—just a typical encounter for me in the fall of 1987.

Big Other poaches our behavior for surplus and leaves behind all the meaning lodged in our bodies, our brains, and our beating hearts, not unlike the monstrous slaughter of elephants for ivory. Forget the cliché that it’s free, “You are the product.” You are not the product; you are the abandoned carcass. The “product” derives from the surplus that is ripped from your life.

“I wanna tell you, Miss Chi-Chi: that dike was so dam butch if Ah wahnt such a lady muhself, why, I wouldda turned straight for huh…. Why, they are gettin butchuh and butchuh each year—those dam bulldikes. And Ah don mine tellin you Ah personally think it is ob-see-an: girls dressed like men!”

“Oh, man, did you hear about Miss Destinee?—you remember her, the far-out queen with the redhair? Well, man, some queen was saying how she got this letter from Destinee. An remember this ah this ah head doctor she was going to, man?—the one she said she would have on the couch next time? Well, he finally cured Miss Destinee, man—Miss Destinee wrote she ain a queen no more, she has honest-to-jesus-gone-Christ turned stud, man!—an that ain all, man” he goes on gleefully “—Miss Destinee wrote she is getting married, man!—to a real woman!...”

At no other time in history have private corporation of unprecedented wealth and power enjoyed the free exercise of economies of action supported by a pervasive global architecture of ubiquitous computational knowledge and control constructed and maintained by all the advanced scientific know-how that money can buy.

Én ting skal du være klar over, det er at hvis du hadde vært i Belgia eller Nederland og hadde bedt om aktiv dødshjelp, med den depresjonen du sleper på ville du ha fått det uten problemer.

Vi var ikke lenger i de tider da mødrene hilste sine sønners homoseksualitet velkommen med lettelse, de flytter sammen som par i våre dager, de små homsene, og unnslipper mødrenes dominans like godt som andre.

På det først bildet er ansiktet opplyst av et strålende smil, hun formelig eksploderer av lykke – og det forekommer meg i dag avsindig å si at kilden til hennes lykke, det er meg.

«Hva skal du gjøre i jula?», spurte han litt senere. «Vær forsiktig med jul og nyttår, for depressive kan det ofte bli fatalt, jeg har hatt en drøss pasienter som jeg trodde var stabilisert og så plaff! Nyttårsaften skyter de seg, alltid utpå kvelden den 31., går det over midnatt er du reddet.»

Da året var omme hadde jeg lært meg å kjenne igjen de forskjellige vekstformasjonene som fins i Frankrike, jeg kunne si hvor de ville dukke opp ut fra et geologisk kart og data om lokale meteorologiske forhold, og det var omtrent det hele, selv om det kom til nytte senere for å stoppe kjeften på de Grønne hver gang samtalen kom inn på de reelle konsekvensene av klimaendringene.

Fra rommet mitt så jeg rett bort på hotell Novotel som lå et lite steinkast unna, og bortenfor det lå størstedelen av Paris, men den utsikten interesserte meg ikke, jeg hadde alltid trukket dobbeltgardinene for, jeg avskydde ikke bare Beaugrenelle, men jeg avskydde Paris, denne byen som er gjennominfisert av det økologisk ansvarsfulle borgerskap bød meg sterkt imot, jeg tilhørte kanskje borgerskapet jeg også, men økologisk ansvarsfull var jeg ikke, jeg kjørte rundt i en dieseldrevet SUV – jeg kommer kanskje ikke til å ha gjort mye godt i livet, men i det miste vil jeg ha bidratt til å ødelegge planeten – og jeg saboterte systematisk kildesorteringen som styrelederen i tårnet hadde iverksatt ved å slenge tomflasker i papirkonteinerne og restavfallet i glassdunken.

Jean-No likte å være drittsekk. Han var arrogant. Han hadde alltid hatt elendig musikksmak, som tenåring likte han Einstürzende Neubauten og Foetus, seinere gikk han over til ræva hardcore punk, var fan av Rudimentari Peni og elsket Minor Threat, selv om han drakk som en svamp.

In California, helping Brian Wilson was considered as a noble deed of community service.

I've always wondered if maybe Morrissey harbored a deep unrequited love for Johnny Marr, which I suspect Johnny Marr felt and couldn't handle.