Bokelskere.no

Dette er en bok fea Bygde-Norge, fra Østerdalen, helt eksakt fra Elverum. Boka handler om jakten på ulver eller rettere det brennende ønsket om jakt på ulver som mange på stedet har, på tvers av det som er politisk korrekt ellers i Norge og resten av verden. Atmosfæren i boka domineres av en betent hissighet.. Det fører til flere mord og blir drevet fram ikke bare av bygdefolket selv, men av to fremmedkarer (med kriminell bakgrunn) som står i hver sin leir og hisser opp stemningen,
Handlingen starter med at en kvinne, en mor på tur i skogen med sin femårige sønn, blir angrepet av noe som ser ut som ulver. Hun rekker så vidt å få plassert den lille gutten oppe i et tre, før beistene er over henne og river henne i stykker. Det er et vitne til hendelsen, en eksentrisk eremitt ved navn Rino Gulliksen. Han tar seg av den lille gutten og bringer ham i trygghet tilstedets politistasjon. Rino har en venn i Oslo, en tilbaketrukken og utbrent advokat ved navn Leo Vangen Mye av det som skjer i boka blir sett gjennom ham, den utenforstående. Rino selv er ulvevenn til tusen. Han skyr ikke vold for å oppnå sine mål. Selv bor han for tiden i telt langt inne i skogen og er klar til å gripe inn i kampen for ulvenes rett når det trengs.
Bygdefolket for øvrig er svært ulvefiendtlig, Sauebønder og ulvejegere flokker seg rundt den populære ordføreren Trym Kojedal og hans lakei, varaordfører Viggo Hennum. Men aller fremst blant ulvehaterne står Svensbråten, en inneflytter med kriminelt rulleblad. Drapet på kvinnen er hendelsen som må åpne for ulvejakt i Østerdalen. Da hjelper det ikke hva ulveforskerne ved Høyskolen sier. Professor Bjarne Gilbert og assistenten hans, Emma Vase, stiller seg tvilende til påstanden om at det er ulver som har vært på ferde. Den som kjenner sannheten, er Rino Gulliksen. Han var til stede og så hva som skjedde da Roffe en svenske, budsendt av Svensbråtn og Hennum, slapp sine blodtørstige bikkjer, ulvebastarder, løs på kvinnen og barnet. Nå tar Rino loven i sine egne hender. Han oppsporer og overmanner svensken, tjorer ham fast til påler, og mens Roffe ligger utstrakt på bakken, maler Rino hele kroppen hans med giftstoff og slipper ulvebikkjene løs på herren sin. Da liket av Roffe blir funnet, er det ille tilredt. Hundene, døde av gift, dumper Rino i sjøen. Krigen er nå gang for fullt. Motparten er ikke snauere, om enn langt mindre oppfinnsomme. For dem er professor Gilbert den store fienden. Svensbråten og Hennum lokker professoren opp i skogen med melding om at det ligger en død ulv ute i en myr. Selv sitter de to mennene inne i en jaktbu. Så snart Gillbert er på skuddhold, skyter de ham ned.
Den tredje og siste alvorlige konfrontasjonen blir mellom de to hovedmotstanderne – Rino, den snille, og den slemme Svensbråten (som egentlig heter noe helt annet). Hver av dem har tatt et gissel fra motpartens leir. Det holder på å gå helt galt, da Leo kommer til unnsetning. Den ellers så fredlige advokaten er bevæpnet med pil og bue. Han skyter, treffer og bsørger slik storskurken Svensbråtens endelikt. Den andre skurken, varaordfører Hennum, plaprer i vei hos politiet i håp om å rede sitt eget skinn.
Boka er litt av den røverhistorie. Det er fargerike skildringer av de to motpartenes framferd – alt fortalt med en stor porsjon humor.

Filmversjonen har norgespremiere 27.10:)

En svært original krimbok, hvis vi kan kalle den en krimbok, da. Den som forteller (bokas jeg-person) er ikke et vanlig oppegående menneske, men et ufødt et. Handlingen blir altså sett gjennom et foster som ligger innesperret og da naturligvis er ute av stand til å se det som foregår. Men dette fosteret kan høre og tenke, og dermed resonnere seg fram til mange ting. Intellektuelt sett er det på linje med en voksen person. Ironisk sett vet ikke dette fosteret hvilket kjønn det har, har bare hørt seg omtalt som ”det”, og lurer derfor på om det kommer til å bli møtt av fargen lyserød eller blå-
Moren i boka er Trudy og faren er John. Nå har Trudy kastet John ut av huset, som for øvrig var hans barndomshjem, under påskudd av å kunne forberede seg i ro og fred på fødselen. Hun har i all hemmelighet tatt seg en ny elsker, Claude. Etter hvert får vi vite at Claude er broren til John. Mens John er den intellektuelle broren – poet, men lutfattig, er lillebroren Claude en mer overflatisk pengemann. John er sterkt hemmet av psoriasis, særlig på hendene, noe som gjør at han ofte bruker hansker.
Nå ønsker John å få tilbake huset sitt. Han dukker opp med en kvinne som han presenterer som sin nye kjæreste (noe som viser seg å ikke stemme). Claude og Trudy vil nå rydde John ut av verden. De planlegger hvordan de skal ta livet av ham uten selv å bli avslørt. De vil bruke gift. Ha dette i drikken til John. Barnet i mors mage hører hva de snakker om. Hvordan forhindre dette? Men fosteret er ute av stand til å gripe inn der det ligger.
Claude planlegger ugjerningen omhyggelig. Han vil få det til å se ut som om broren hadde ønsket å ta livet av seg. Han plasserer en flaske med den forgiftede drikken sammen med pappbegre inne i bilen til John. Endog kvitteringer for hvor varen er kjøpt sørger han for å legge ved. Siden John gjerne bruker hansker, kan ikke uvedkomne fingeravtrykk avsløre dem. Første del av planen forløper som planlagt. Mens John er inne i huset der han prater med Trudy og får noe å drikke, tilrettelegger Claude forholdene inne i bilen. På veien derfra virker giften og John blir så funnet død inne i bilen. Men politiet er ikke overbevist om at det dreier seg om selvmord til tross for at de skyldige understreker at John hadde virket svært deprimert. For å slippe unna blir det maktpåliggende for de to å rømme. De vil fortest mulig stikke av gårde til utlandet. Mens det pakkes i all hast, gjør fosteret det det kan for å gripe inn. Det kravler og bakster for å komme ut, og ganske riktig, vannet går og fødselen er i gang…..
I tillegg til å være skrevet på en måte som gjør det besnærende å lese den, er hele boka en tydelig referanse til Shakespeares Hamlet. Også der en det tale om den slemme onkelen som dreper kongen, Hamlets far. Deretter erobrer han tronen og ekter Hamlets mor.

I utgangspunktet alfabetisk, men siden kapasiteten i bokhyllene nærmer seg " mer enn sprengt" blir det for tiden også " der det er plass". I alle fall inntil ny bokhylle er på plass :)

Blant topp 3 :-)

"Krystallslottet" fullføres denne helgen. Noe av det beste jeg har lest. Jeanette Walls sin selvbiografiske roman, der hun forteller om sin surrealistiske og nomadiske barndom. Hun vokste opp med en far med alkoholproblemer, en psykisk syk mor og tre søsken.

Snarken er nevnt ni ganger i boka. Det finner jeg ut ved å søke i romanen på nb.no. Jeg leste den ikke selv, men ser i avsnittene og artikler på nettet at snarken refererer til Kerewins indre stemme. På side 63 står det:

"Du kunne kanskje, sier Snarken inni henne, finne ut hvor denne rennesteinsungen Gillayley mistet halvparten av tennene sine."

S 45: "Så rørende, sier Kerewins innerste jeg, Snarken, som bukter seg fram"

Ordet stammer, som du henviser til, fra Lewis Carrolls fantasiskapning i The Hunting of the Snark. (1876)

Jeg kjempet for Allah var den eneste jeg greide å finne til salgs på nettet.

Nå har jeg fått tak i de to bøkene også, men nå er jeg på jakt etter disse bøkene.

"Troens motspørsmål" av Bjørn Are Davidsen
"Kristendom Ikke no for meg"
"Gud på tiltalebenken" av C. S. Lewis
"På vei til tro" av Alister McGrath og Michael Green
"Jeg kjempet for Allah"

Håper på tilbakemelding!

Jeg mener at kristne trenger Bibelen. Sa jeg ikke bare at Bibelen ikke er en roman for kristne? Roman er oppdiktning av forfatteren.

Det var så bra der. Jeg kan anbefale alle bokelskere å dra til Tvedestrand.

Bibelen er ikke roman for kristne, men kanskje for de som ikke er kristne.