Der mor mi og mor di kom ifrå hadde ei husmor krav på anerkjenning når ho heldt det fint i huset, og mykje av sjølvrespekten stod og fall på at ektefelle og naboar og andre viste ei slik anerkjenning. Når mamma hadde vaska, for eksempel, sette ho aldri nalen og bøtta og vaskefilla tilbake i skapet der det skulle stå, ho stilte alltid nalen opp mot vegge i entreen, plasserte bøtta ved sia av og hengte den fuktige vaskefilla over kanten, og der vart det ståande til neste dag, slik at alle som kom innom skulle hugse på å kommentere den friske lukta av grønsåpe eller seie andre ting som anerkjente mamma som eit pliktoppfyllande og hardtarbeidane kvinnfolk.
Å bruke en livstid på å skjule den erotiske sannheten om en selv har vel en slags kumulativ, forsakende effekt. Seksuell skam er i seg selv en slags død.
Det fins tre verdener - fattig hetero, rik hetero, og kunstnerisk intellektuell.
Tja, eg synes filmatiseringa av "Tatt av kvinnen" og "Parfymen" er gode.
Eg kan vel også nemne at eg synes filmatiseringane av "Twilight" filmane er langt betre enn bøkene (men dette skal altså ikkje så mykje til, for bøkene var heller dårlege).
Når det kjem til bøker som har vorte tv-seriar har eg fleire dømer. Bøkene om Sookie Stackhouse av Charlaine Harris (True Blood) og bøkene om "The No.1 Ladies' Detective Agency" av Alexander McCall Smith, har blitt omgjort til svært gode tv-seriar.
Eg må innrømme at eg synes Harry Potter-filmane er langt ifrå så gode som bøkene, sjølv om filmane er svært solide. Dei klarer likevel ikkje heilt å fange magien og stemninga som ein finner i bøkene, og eg merka også at eg irriterte meg ganske kraftigt over eit utynna persongalleri, og manglande episodar.
Når det gjelder Ringenes Herre-filmane er eg enig i at dei er svært gode, og etter mitt syn langt betre enn boka..
Hm. Jeg har den ikke her nå, og det er nok for lenge siden jeg leste den til at jeg klarer å være noe særlig spesifikk. Jeg er glad i å lese om "the twist and turns of life", den ga meg mennesker jeg kunne tro på og lot meg følge dem lenge. Spesielt godt fortalt var den ikke, men helt grei - slik jeg husker den nå.
Tja eg kan nemne at vi fekk Robinson Crusoe lese høgt til oss då eg gjekk i 6 klasse. Den vart ikkje godt motteken av alle, men dei fleste likte den.
Eg kan anbefale bøkene om "den vesle vampyren" av Angela Sommer-Bodenburg, "det suser i sivet" av Kenneth Grahame ja også er jo Harry Potter ein stor vinner blant dei fleste =)
Artig, klassa mi leste den same boka, men vi likte den svært godt..
Det er litteratur vi er her inne for å drøfte, ikkje å analysere andre bokelskere sine lesevaner eller deira persepsjon. Å diskutere andre som om vedkommande skulle vere ei bok eller ein stol, synes eg er svært kvalmande, særleg når det foregår rett under nesa på personen.
Eg foreslår at dykk som har kommentarar, spørsmål, fan-brev, osb.. sender ei privat melding til vedrørande bokelskar i stede for å ta dette opp i plenum.
Er en stund siden jeg leste den nå, men jeg likte den bedre enn forventet. Likte ideen om unge bruder på reise, og syns som Astri at den fenget meg stadig bedre utover i boka.
Den er i alle fall avhengig av at den som skal lese den høyt finner tonen med teksten. Spesiell tekst, og en bok jeg gjerne leste flere ganger.
Eg trur ikkje eg skjønar heilt kva du meinar med "skumlest". Vil det seie å lese fort eller å hoppe over nokre linjer, evt, sider i blant?
Sjølv har eg 3 lesemodus:
Pensumlesing, og det går begredeleg sakte, gjerne ikkje meir enn 15 sider i timen.
Vanleg lesing.
Hurtiglesing. Som er ein litt raskare variant av vanleg lesing. Eg har tatt tida og rekna ut at eg leser 80% raskare.
Skilnaden mellom 2 og 3 er berre farten, men eg klarer ikkje å halde på med hurtiglesing så lenge av gangen. På den andre sida går ikkje lesefarten ut over kor mykje eg får med meg av boka, så lenge eg er på det reine med at boka er noko eg lese som kos, og ikkje som pensum.
Pensumlektyre er ikkje kos, og eg er alt for klar over at det må memorerast og dermed oppstår det stress, og eg trenger lengre tid på å få med meg ting. Men dersom det dukkar opp ein digresjon eller ein tekst under eit bilete, merkar eg straks at dei andre lesemodusa slår inn, det er nemleg artig med slike små avbrekk.
Tror du noen hadde skrevet en bok om Romeo og Julie hvis de hadde fått seks unger?
Ville en mann skrive et kjærlighetsdikt til kvinnen han har ektet og som skjeller ham ut fire ganger om dagen?
Eg er klar over at det er ein lang veg frem, og eg kan jo ikkje ta slike omvegar, som dykk frå det svake kjønn, får innprenta med morsmelka ;)
Er dessutan imponert over din kjennskap til kooperativ multitasking, den manglar nemleg eg!
Godt å høyre at eg er eit førebilete! =) Med litt øvelse vert eg nok i stand til å utføre heilt basisk multitasking, og kanskje eg til og med kjem opp på eit nivå som er lik kooperativ multitasking (kva nå enn det måtte vere..).
Eg er enig med Mr Fongen om at totala tystnad er svært bra å ha i bakgrunnen. Det einaste som kan overgå dette er, regn mot ruta, knitring frå peisen og melankolske vindkast.
I det siste har eg likevel eksprimentert litt med musikk til lesinga, og har kome fram til at det fint går an å høyre på musikk i "genren" episk filmmusikk. Nokre av dei "artistane" (/komponistane?) eg for tida høyrer ein del på er: Hans Zimmer, Michael Nyman, Howard Shore og Craig Armstrong.
Eg nyttar altså musikk til lesinga, først og fremst som eit middel til å forsterke ulike stemningar.
"Kong Oidipus" av Sofokles og "Fadren" av Strindberg handler begge om korleis galskapen tek over menn med posisjon (og det står sjølvsagt minst ei kvinne bak kvar manns galskap).
Ja Habakuk kan vere til trøyst for oss all, tidvis ;)