Bokelskere.no

En litt for lang midt-del forløses i en spennende avslutning.

Tankevekkende. Hvorfor skal vi ta vare på naturen når vi ikke kjenner den spør forfatteren. Heldigvis gir hun meg lyst til å bli bedre kjent med den.

«Å formulere det leseren allerede vet, men som hun ikke ser» skriver Sandra Lillebø i etterordet til denne boken. Det forteller mye om Ernaux sine bøker, som jeg er i ferd med å bli kjent med. Det treffer. Sammen med forfatterens evne til «Å skrive ut tingene som de er, uten å tillegge dem adjektiver som styrer leseren i en bestemt retning».

Annie Ernaux er er bevis og en påminnelse om at kvaliteten på bøker ikke avhenger av et høyt antall sider. Mesterlig, nøkternt fortalt om en umulig situasjon på en tid hvor kvinner ikke hadde bestemmelsesrett over egen kropp.

Diffust hvis du sammenligner med originalen. En del gode scener, men helhetlig opplever jeg sceneteksten som vag hvis du sammenligner den med Orwells bok.

Despentes følger ingen regler og det gjør hun på en strålende måte. Det gjør vondt til tider, men det er så godt gjort!

Bastant i sine teorier, noe som gjør at man må ta mye av det Harari påstår med en klype salt. Allikevel er det en bragd å gjøre så mye historie interessant og forståelig. I tillegg er boken strålende lest!

Spennende i både form og innhold. Vond og sår samtidig som den åpner opp en verden av historier jeg ikke kjenner til, men som jeg ønsker meg mer av.

Alt fungerer i denne! Komposisjonen, karakterene, handlingen, universet. Alt!

"Dette er ikke en biografi, og selvfølgelig ikke en roman, kanskje en mellomting mellom skjønnlitteratur, sosiologi og historie."

Sparsommelig, men kraftfull litteratur!

En forteller utenom det vanlige som evner å gi innblikk i et sinn som fungerer annerledes enn mitt eget. Det er det god litteratur gjør, den gir deg muligheten til å leve som og andre for en liten stund, men forstå dem resten av livet.

Veldig gode karakterer. Smith har også evnen til å la situasjonene disse havner i fortelle om tiden de lever i. Dermed føles ikke Brexit som et påklistret påfunn, men noe som har en faktisk påvirkning og en egen kunstnerisk verdi.

Om savn. Om å forstå. Om å gå videre.

27 sider med ord så mektige at hårene reiste seg. Disse ordene gjelder ikke bare for amerikanere.

Jeg skulle ønske jeg hadde "Oryx & Crake" litt sterkere i minnet da jeg begynte på denne, for da jeg forsto hvor nært de sammenfaller tok boken seg opp mange, mange hakk. Atwood bygger et utrolig detaljert univers og en relativt spennende handling, som man nok får aller mest ut av ved å lese den tett på forgjengeren. Jeg lar det ikke gå like lang tid før jeg går løs på "MaddAddam" En sterk firer.

Spennende oppbygning, samtidig som denne gjør at den relativt korte fortellingen føles litt repetativ.

Hva er løgn? Hva er sannhet? Hvem kan man stole på i litteraturen? Tre enestående bøker!

Idéen er spennende og god, men jeg blir aldri ordentlig investert i karakterene eller konflikten.

Full av patos, men den traff både idrettshjertet (selv om jeg aldri har likt hockey) og den delen av hjertet som er enda viktigere.