Bokelskere.no

Et visdomsord sier: "What you resist will persist". Oversatt betyr det at det du motsetter deg vil bli opprettholdt. Det vi unngår, får ingen endringsmuligheter, fordi ingen nye impulser kommer til. Et annet visdomsord sier: "When you accept what is, what is changes". Når vi klarer å møte noe med aksept, så vil det endre seg. Dette er kjernen i det vi trener, både i oppmerksomt nærvær og medfølelse. Vi øver på å slutte å motarbeide det som er, for så å trene på å møte det som er med vennlighet og omsorg.

Hvis vi ser nærmere på en følelsestilstand så ser vi at den består av flere ulike deler. Tilstanden har en følelsesmessig kvalitet (irritasjon), tanker som hører til tilstanden ("jeg hater at andre kommer for seint til møter"), fysiske reaksjoner (spenning i muskulatur, raskere hjerterytme, innsnevret oppmerksomhetsfokus) og en handlingstrang (lyst til å kjefte på kollegaen). [...] Hjerneforskeren Jill Bolt Taylor hevder at en følelses levetid kun er cirka 90 sekunder i sin rene form. Hun beskriver følelsene som biokjemiske signaler som settes i gang og bølger gjennom kroppen, for så å spyles ut av vårt blodomløp. Følelsene kommer, øker i styrke, når en topp, minker og forsvinner igjen. Hele forløpet tar mindre enn 90 sekunder. For å huske at følelser fungerer på denne måten kaller hun det 90-sekundersregelen. Vi kan se på følelsene som vi ser bølgene på havet. De kommer, de beveger seg, de skyller inn mot land, de snur og de blander seg med havet igjen. Det er følelsenes natur.

Når vi har det vondt eller vanskelig, kan vi oppleve et sug som vi prøver å tilfredsstille. Det kan gi seg utslag i at vi trøstespiser, går ut og shopper, tar oss en røyk eller noen glass vin for mye. [...] Et klokt spørsmål å stille seg selv når suget til å døyve ubehag melder seg, er "hva er behovet som ligger under at jeg "må ha noe akkurat nå"?". Vi kan undersøke tankene, følelsene og kroppsfornemmelsene våre. Kanskje oppdager vi at det er noe som gnager oss, et ubehag eller en smerte. Da er det mulig å trene på å møte ubehaget med medfølelse og på den måten bli mindre avhengige av å døyve smerten.

Det hjernen fokuserer på, vil den bli god på. Vi kan altså hjelpe hjernen vår til å bli mer mottagelig for gode øyeblikk gjennom å stoppe opp og undersøke og dvele ved gode opplevelser. [...] Nervesystemet trenger tid for å lagre en ny erfaring. En pekepinn er fra 5 til 30 sekunder. Når vi dveler ved en positiv opplevelse opp mot 30 sekunder, så har vi gjort mye for at den skal danne positive spor i hjernen. Vi kan kalle dette for "30-sekunders-regelen", for å hjelpe oss selv å huske det.

Følelser og tanker har en tendens til å forsterke hverandre og henger ofte tett sammen. Begynner vi å undersøke følelsene direkte, oppdager vi at de, i likhet med tankene, ikke har en natur som er statisk. En følelse er som en bølge som kommer, når en høyde og løser seg opp igjen. Den er flyktig og den har begrenset levetid. Det som ofte gjør at følelsen opprettholdes, er at den fores med tanker og en indre fortelling.

Det er lett å si og forstå intellektuelt at vi ikke er våre tanker. Samtidig er vi sårbare overfor tankene våre. Det som gjør oss sårbare, er at vi ikke klarer å skille mellom tankene og oss selv.
[...] Vi har ikke oversikt over hvor tankene kommer fra. Det vi imidlertid kan styre, er hvordan vi skal forholde oss til tankene våre. Når vi begynner å øve oppmerksomhet, har vi allerede tatt et grep. Da øver vi på å legge merke til tanker uten å dømme dem som gode eller dårlige. Vi øver på å se at en tanke kun er en tanke.

Logisk tenking, problemløsing, evnen til å vurdere ulike perspektiver og evnen til å tenke langsiktig, er krevende oppgaver. De krever konsentrasjon, tid og aktivering av den viljestyrte oppmerksomheten vår. Den langsomme tenkingen og den viljestyrte oppmerksomheten er også helt nødvendige for evnen til selvkontroll, for at vi kan vurdere en situasjon og holde impulser tilbake. Komplekse handlinger og selvkontroll krever altså mye konsentrasjon og mental energi.
[...] Det er krevende for oss alle å opprettholde den viljestyrte oppmerksomheten over tid. Det viser seg også at jobber hvor det kreves mye viljestyrt fokus virker utmattende på oss mennesker.

Vi kan se på sinnet vårt som en vill hundevalp som vi skal lære å finne hvile og stabilitet. På samme måte som hundevalpen trenger at vi er vennlige og bestemte, trenger sinnet vårt en vennlig og bestemt styring. Klarer vi å møte oss selv med vennlighet og en bestemt holdning, vil det fremme hvile og stabilitet i vårt sinn.

Når vi bearbeider informasjon, er hele kroppen involvert. Det går for eksempel mange flere nervebaner fra kroppen til hodet enn det går fra hodet til kroppen. Hjernen trenger informasjonen fra resten av kroppen. Vi bærer så mye informasjon i hjerteområdet at området i dag også kalles den andre hjernen.

"Den sanne oppdagelsesreise består ikke i å finne nye landskaper, men å se med nye øyne." (Marcel Proust)

Når vi er slitne, belastet eller stresset, kan toleransevinduet være smalt, og det skal lite til for å falle ut av det. Tegn på at dette skjer kan være en voksende følelse av fare, indre uro, trangen til å løpe vekk eller et økende sinne for å kjempe seg ut av en situasjon. Når dette skjer er vi over toleransevinduet, og nervesystemet er i høygir. På fagspråket blir denne tilstanden kalt overaktivering. Overaktivering er nyttig når vi er i fare, fordi det setter oss i stand til å forsvare oss, men tilstanden er belastende for kroppen over tid. Mange av oss opplever overaktivering selv når vi med hodet vet at situasjonen ikke er farlig.

Medfølelse aktiverer andre områder i hjernen enn empati alene. Empati aktiverer nettverk knyttet til smerte og ubehag, såkalt empirisk stress, mens medfølelse stimulerer nettverk knyttet til varme følelser som vennlighet, omsorg og kontakt.