Bjørn Bakken siterer Magnet av Lars Saabye Christensen
13:05, 17. desember 2015 2 har det som favoritt.
På det meste var det 6000 slike telefonkiosker i drift rundt omkring. Men i 1997 var det slutt.De fleste var da så ødelagt av språklige vandaler at Riksantikvaren besluttet å frede de siste 100, man ville også ha dem inn på Unescos Verdensarvliste. Å, kunne man bare ha vernet samtalene også, disse akustiske trådene som bandt landet sammen i sjeldne og kostbare knuter!
Mørket i august er det fineste av alle mørke. Det er ikke lyst og åpent som junimørket, liksom fylt av muligheter som det, men det er heller ikke stengt og lukket som høst- eller vintermørket. Det som har vært, våren og sommeren, står fortsatt åpent i augustmørket, mens det som skal komme, høsten og vinteren, bare er noe man kan se inn i, men ikke er en del av.
Jørgen glimrer til igjen i det jeg vil si er en av de beste bøkene som er utgitt i 2015. Bokens utside vekker interesse og plottet er genialt. Selv om alle bøkene Jæger har gitt ut tidligere har vært spennende, vil jeg si at denne boken var impulsiv og spennende fra første til siste side. Jeg kan med hånden på hjerte anbefale denne boken. Jørgen er kongen over krim og der håper jeg han blir. Så løp og kjøp. Du gjør ikke bare et kjøp, men et kupp!!:)
Utdrag fra omtale på bloggen min:
"Det er svært ambisiøst det hele, så lykkes han?
Absolutt vil denne leseren påstå. Jeg er fire år yngre enn forfatteren, og får dermed på mange måter repetert min egen barndom (selv om det i utgangspunktet er diametralt forskjellige barndommer - han i tykkeste Oslo, jeg i lille Vennesla).
Mange vil kanskje påstå at det kan virke noe oppkonstruert det hele, denne opptattheten av de store hendelsene ute i verden, hvordan dette påvirker guttepjokken, og samtidig driver historien framover. Men jeg kan faktisk huske vår egen opptatthet av det som hendte. Hvordan vi kunne diskutere hvilken av stormaktene Sovjet og USA vi holdt med, hvilket inntrykk drapene på John F. og Robert Kennedy gjorde. Hvor pen vi syntes Jacqueline Kennedy var. Hvor spennende det var med alle disse rakettene ut i verdensrommet. Vi fulgte med den gang også"
Denne, og flere bokomtaler finner du på bloggen min Bjørnebok.
Jeg la meg ned på sengen og ble liggende helt ubevegelig. Dette var plutselig det eneste som fantes. Hva det bestod i, og hvordan det føltes, kan jeg ikke lenger få tak i, det har gått halvannet år siden da, og jeg er ikke lenger inne i den eksplosjonsartede angsten. Jeg kan forstå den, til og med godt, men ikke gjenoppleve den. Når jeg leser disse brevene nå, gripes jeg av et stort ubehag, de bekrefter noe jeg alltid har visst, alltid følt, men i forhold til den kraft det virket med da, er det bare en skygge. Den gangen, disse augustdagene i 2009, paralyserte det meg helt. Hadde jeg hatt den minste anelse om at et slikt raseri ventet meg, kunne jeg ha forberedt meg på det, og slik mildnet effekten av det, eller, og det var det mest trolige, rett og slett ha latt være å skrive romanen. Men under arbeidet med den forestilte jeg meg aldri en eneste gang en slik reaksjon.
«Det var kanskje det viktigste jeg lærte på universitetet, at man praktisk talt kan si hva som helst om en roman eller et dikt, og det kan være både sannsynlig og plausibelt, men aldri være uttømmende, og kanskje heller ikke vesentlig, for romanen og diktet er alltid noe i sin egen rett, noe helt for seg selv, og at det ikke går an å si det det sier på en annen måte enn denne ene, gjør det dypest gåtefullt. Verden er gåtefull på nøyaktig samme måten, men det glemmer vi nesten hele tiden, siden vi alltid gir refleksjonen forrang når vi betrakter den.»
Bjørn Bakken som svar til Monica Carlsen :
18:22, 11. desember 2015 Diskusjon: Bjørn Bakken om Max, Mischa & Tetoffensiven roman av Johan Harstad av Johan Harstad
Tusen takk skal du ha. Den sitter i meg fremdeles, to uker etter at jeg leste den.
Fryktet at romanen skulle bli for trist og alvorlig. Det ble det ikke - heldigvis. Mye er åpent i denne romanen. det liker jeg. Link til et kort-kort blogginnlegg om romanen.
Leste denne på norsk, utgitt av forlaget Press. En av de beste romanene jeg har lest i år. Den har fått meg til å tenke, til å le, jeg har innimellom vært trist, oppgitt – ja de fleste av følelsene et menneske har klarte denne romanen å frembringe. Den får frem hvor komplisert det er å være menneske. Den er filmatisert og jeg skal kjøpe serien. Link til et blogginnlegg om romanen.
Litt juks - har ikke lest boken, kun sett serien i sommer på Netflix og sitatet er noe Francis Underwood sier i en av episodene:
Vet du hva som virkelig krever mot? Å holde kjeft uansett hva du måtte føle. Å beholde fatningen når det står så mye på spill.
Tone H siterer Det usynlige barnet og andre fortellinger av Tove Jansson
09:04, 6. desember 2015 1 har det som favoritt.
«Da grantreet var ferdig, kom hemulens tante igjen forbi på
sparken sin. Nå kjørte hun i motsatt retning og hadde om mulig
enda mer hastverk.
Se på treet vårt, ropte murnmitrollet.
Bevare meg vel, sa hemulens tante. - Men dere har jo alltid
vært rare. Nå må jeg videre . . . Må lage mat til julen.Mat til julen, gjentok mummitrollet forbauset. - Spiser den
også?»
Tone H siterer Det usynlige barnet og andre fortellinger av Tove Jansson
09:03, 6. desember 2015 Ingen har det som favoritt.
«- Er det vår allerede, mumlet mummitrollet.
- Vår? sa hemulen nervøst. - Det er jul, skjønner du, jul. Og
jeg har ikke fatt tak i noen ting og ikke ordnet noe, og så sender
de meg for å grave fram dere midt oppe i det hele. Vottene har
jeg antagelig mistet. Og alle løper rundt som gale og ingenting er
ferdig...
Og så trampet hemulen opp trappen igjen og kom seg ut
gjennom takluken.
- Mamma, våkn opp, sa mummitrollet forskrekket. - Det har
hendt noe forferdelig. De kaller det jul.»
Tone H som svar til [ Slettet bruker ] :
05:39, 4. desember 2015* Diskusjon: [ Slettet bruker ] om Flink pike av Gillian Flynn av Gillian Flynn
Jeg hadde tilsvarende leseopplevelse som deg. Men jeg synes ikke du må gi opp å lese flere thrillere eller spenningsbøker på grunn av denne. Samtidig er min opplevelse at det er mye som betegnes som thrillere som ikke er det. Og motsatt. Når jeg tenker på en thriller tenker jeg på en bok som jeg synes er veldig, veldig spennende. Det synes jeg f eks Nattefokk av Johan Theorin var. Den er betegnet som krim. Før jeg våkner av SJ Watson er betegnet som thriller, den synes ikke jeg var særlig spennende. Men her er det mange som er uenige med meg angående spenningsnivå på begge romaner. Den siste romanen jeg har lest under kategorien spenningsroman og som jeg fant råspennende er Mo Hayders "Borte". Piken på toget av Paula Hawkins har vært omtalt mye som thriller og sammenlignet med Flink pike. Om den har leserne ulike oppfatninger. Nettopp derfor kunne jeg tenkt meg å forsøke om jeg finner den på biblioteket. Da kan jeg enkelt avslutte etter ca 50 sider om den så langt ikke fenger.. Det er det jeg max gir en bok jeg ikke liker starten på den.
Boken er lettlest og i et lite format. Samtalene er med unntak av en fra årene 2013-2015, og er i tidligere versjoner trykket i tidsskrifter og aviser. Jeg hadde ikke lest noen av dem tidligere. En bok en kan gå tilbake og lese i. En bok for alle lesere uansett hvor man er på skalaen mellom ateist eller troende. Til ettertanke på mange måter. Jeg har også lest og skrevet innlegg om boken der forfatteren samtaler med Kjell Askildsen, også det en god bok synes jeg.
Slik starter intervjuet med Tom Egeland:
«Jeg tror, som Carl Gustav Jung, at mennesket er mer eller mindre genetisk disponert for å tro, for å lete etter guder og en mening med tilværelsen. Som liten hadde jeg selv en hengiven barnetro, jeg ba aftenbønn og Fadervår hver kveld. Enda mer kristen ble jeg som tolv-trettenåring, i et Ten Sing-miljø der jeg bodde på Grorud. Men da jeg begynte å gå for presten for å konfirmeres, mistet jeg troen.»
Og det er vel like ved der jeg er, selv om jeg ikke er ateist som Egeland. Jeg er en tviler som Gerd-Liv Valla forteller at hun er. Samtidig er jeg nysgjerrig på de som har en sterk tro - hvor de henter den fra.
På spørsmålet om hans teologiske thrillere også har mildnet Egelands egen skepsis til kristendom og etablert religion, svarer forfatteren:
«Jeg er ingen aggressiv nyateist, jeg tror bare ikke på Gud. For meg finnes det ingen tenkende gud, ingen kraft som vil oss vel, bare en universell kraft som vi alle er en del av. Universet, inklusive dets mulige panteon av guder, gir jo blaffen i deg og meg; det er verdenshistorien, ja hver eneste dags tragedier, et bevis på. Men jeg er nok blitt mykere i kantene etter å ha diskutert med dypt kristne mennesker i årevis. Jeg har fått stor respekt for deres syn. Vi er bare ikke enige. Vi skiller lag når det gjelder det primære trosspørsmålet. Jeg har ingen gudstro. Det har de. Og de argumenterer godt for den.»
Siden jeg er glad i å lese bøker, var det spesielt interessant å lese intervjuene med forfatterne. På spørsmålet om det er Søren Kierkegaard som har fått Vigdis Hjorth til å tenke på Gud svarer hun:
«Som ung var jeg helt klar på å kalle meg ateist. En del av min familie var kristne på en veldig selvrettferdig måte. Min mors foreldre var læstadianere oppe i Alta. Der var alt synd. Kortspill og alt. Sånn levde ikke min mor og far, men vi var alle redde for min tante og onkel. De var så gudfryktige, strenge og hoverende. De kikket mor etter i kortene, om hun gjorde ting riktig, om vi ble konfirmert på den rette måten, de skulle hele tiden sette en standard. Min mor jattet med ved å late som, men jeg gjennomskuet alt det der.
Hva var din mor redd for?
Redd for ikke å være god nok, ikke være kristen nok. Det var en fordømmende utenpå-kristendom. Jeg fikk alltid LP-plater med gospelmusikk av dem som gaver.
Men da begynte jeg å gi dem ateistiske skrifter tilbake.
«Er du gal!» sa mor.
Var du aldri noen søndagsskoleelev?
Jo da, men jeg var i opposisjon. Elsket å diskutere kristendom og religion da jeg konfirmerte meg: «Tror du jeg kommer til helvete, da?» Jeg har vært opptatt av religion, men av de negative sidene. Det fordømmende. Men senere, når jeg har vært veldig lei meg, deprimert, har jeg henvendt meg til Gud. Det har jeg gjort.»
Også her var det en gjenkjennelse, selv om jeg heldigvis ikke har noen i familien som er læstadianere. Men å konfirmere meg ble jeg rett og slett tvunget til selv om jeg var helt klar på at jeg ikke så verdien i det. Synes jeg hadde gode argumenter mot. Heller ikke etter at jeg hadde «stått for presten» så jeg verdien i det å være konfirmert. Det ble uttalt at det var en skam dersom jeg ikke lot meg konfirmere – alle andre i familien hadde gjort det – hva ville folk si! Og når slike ord som skam hamres på en stakkars tenåring, da har en lite å stille opp med. Selv om jeg ler av det i dag, var det et overtramp.
Jeg kjenner meg også igjen i det Henning Hagerup forteller, at han ikke klarer å finne troen i den protestantiske kirken, men like ofte i naturen. Også Shoabib Sultan forteller at han har følt Guds nærvær i naturen. Jeg avslutter med et sitat fra samtalen med Shoabib Sultan:
«Under stjernehimmelen forstår du hvor uendelig liten du er. Hvor absurd kaldt og meningsløst universet er, hvor ubetydelig og kort dette livet er for vi skal dø, og det ikke er noe mer. En angst som griper tak. Har du kjent på det?
Jo, både hvor lite menneskelivet er, og hvor stort universet er, det er følelser jeg kjenner igjen. Men det fyller meg i liten grad med angst, snarere tvert imot, det gir en veldig ro ... Da jeg var generalsekretær i Islamsk Råd Norge, fikk jeg et merkelig spørsmål fra en journalist: «Vil din tro komme i krise hvis man finner ut at det er liv andre steder i rommet?» «Nei, selvfølgelig ikke», svarte jeg. I Koranen står det at Gud laget universet og spredte liv gjennom det. Da høres det merkelig ut om alt liv skulle ha havnet på denne ene lille planeten.
Jeg minnes alltid en episode i Tommy og Tigern, der de to sitter og ser opp mot himmelen og den uendelige stjernehimmelen. Så kommer det fra Tommy: «Jeg tror beviset på intelligent liv der ute er at de ikke har kontaktet oss.»
Ikke helt samme bilde som han beskriver det, men passer fint som en avslutning. Passer fint i disse klimamøte tider, vi mennesker har ikke mye å være stolte av tenker jeg.
Et innlegg som er hentet her fra bokbloggen min; tones bokmerke
Bjørn Bakken om Max, Mischa & Tetoffensiven av Johan Harstad:
15:51, 1. desember 2015 Kommentarer: 2
Vidunderlig...
...er ikke et ord jeg bruker til vanlig. Jeg har kanskje brukt det muntlig en sjelden gang, men tror kanskje dette er første gang jeg skriver det. Vidunderlig, i følge Bokmålsordboka; uvanlig vakker, fantastisk. Og hvis jeg skulle forsøke å finne et ord som kunne beskrive denne boka måtte det bli nettopp dette - vidunderlig.
Hele omtalen + mye annet finner du på bloggen min, Bjørnebok.
Bjørn Bakken siterer Max, Mischa & Tetoffensiven av Johan Harstad (side 1002)
18:28, 30. november 2015 Ingen har det som favoritt.
Om nettene forsøker han å se for seg hvordan det vil bli å dø, det er ingen som har fortalt ham hvordan man gjør det, han vil bli nødt til å improvisere.
Bjørn Bakken siterer Max, Mischa & Tetoffensiven av Johan Harstad (side 922)
13:08, 30. november 2015 Ingen har det som favoritt.
Hvis jeg vil se folk streve med å finne seg selv, går jeg bare over til naboen. Han har lett i mer enn førti år og fortsatt ikke funnet noe som helst, i hvert fall ikke noe han vil vedkjenne seg.
Bjørn Bakken siterer Max, Mischa & Tetoffensiven av Johan Harstad (side 886)
09:45, 30. november 2015 Ingen har det som favoritt.
For alt jeg vet, begikk jeg blunderen ved å gå hen og utvikle meg til et dørgende kjedelig menneske i hennes øyne. Til mitt forsvar: Folk flest er dørgende kjedelige hvis du bare gir dem nok tid til å bevise det.
Tone H siterer En fortelling om kjærlighet og mørke av Amos Oz
23:11, 28. november 2015 Ingen har det som favoritt.
I uker og måneder etter mors død tenkte jeg ikke et øyeblikk på hennes lidelser. Jeg lukket meg helt for det uhørte ropet om hjelp som hun hadde etterlatt seg, og som kanskje alltid hadde svevd gjennom rommene. Ikke en dråpe medlidenhet hadde jeg. Heller ikke lengsel. Ikke engang sorg over mors død. Jeg var så krenket og så rasende at det ikke fantes plass for noen annen følelse. Da jeg for eksempel fikk øye på det rutete forkleet som noen uker etter hennes død fremdeles hang på en knagg bak kjøkkendøren, ble jeg vill av raseri, som om det forkleet strødde salt i såret. Mors toalettsaker, pudderet, hårbørsten på den grønne hyllen på badet, såret meg som om hun hadde lagt dem igjen der med vilje for å holde meg for narr. Bokhjørnet hennes. De tomme skoene hennes.
Jeg leser ikke mye krim, men krim slik William Landay legger opp sine historier er bøker jeg gjerne leser. Jeg ser frem til at forfatteren utgir flere bøker og at de utgis på norsk. Mer i et blogginnlegg
Sist sett
